Alt jeg vil er å løfte deg opp i mine armer, holde godt rundt deg til du ikke har flere tårer igjen. Alt jeg vil er å bære deg til sengs, pakke den varme dynen rundt din lille kropp mens jeg kysser din runde panne. Alt jeg vil er å sitte med deg på ditt rom, mens du forteller meg hvordan du har det i ditt ungdommelige liv. Alt jeg vil er å komme til deg når jeg ser du har hatt en tung dag på skolen. Alt jeg vil er å hjelpe deg med ansvaret, bære byrden sammen med deg. Alt jeg vil er å ligge tett inntil din kropp mens jeg lytter til dine hjerteslag.
Alt jeg vil er å fjerne alle sorger, så bare gleden sitter igjen. Alt jeg vil er å hjelpe deg med å nå dine drømmer og forsikre deg om at du kan. Alt jeg vil er å reise alene sammen med dere mine barn, få litt kjærkommen alenetid sammen bare vi. Alt jeg vil er at dere skal se dere selv gjennom mine øyne, for da vil dere se hvor perfekte dere er. Alt jeg vil er å komme løpende til unnsetning når dere trenger meg som mest. Alt jeg vil er å leve i harmoni sammen med dere.
Alt jeg vil er å lære dere om livet, gi dere styrke når motgang kommer. Alt jeg vil er å se dere lykkelig med et hjerte fylt av magiske øyeblikk. Alt jeg vil er å hente i barnehagen, se gjensynsgleden når du ser meg komme. Alt jeg vil er å stille opp på alle foreldremøter og slå i bordet når det trengs. Alt jeg vil er å løpe langs sidelinjen mens min sterke stemme heier deg fremover på banen.
Alt jeg vil er å gå en tur i skogen med min firbeinte følgesvenn, mens vi nyter en stille stund bare vi to. Alt jeg vil er å synge høyt til favorittlåta mens dere står og ler frydefulle av meg. Alt jeg vil er å danse uhemmet på stuegulvet mens jeg drar dere med ut på gulvet. Alt jeg vil er å holde dere tett inntil meg mens jeg trekker inn den deilige lukten av dere mine små.
Alt jeg vil er å ha funksjonelle armer som kan holde dere trygge når nattemørket setter inn. Alt jeg vil er å gi dere alt hva dere trenger til enhver tid. Alt jeg vil er å diske opp med et godt måltid når dagen har vært lang. Alt jeg vil er å oppleve mest mulig sammen med dere mine kjære.
Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gjort dere robuste. Robuste nok til å takle det livet som vil komme. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere styrke. Styrke til å gå med hodet hevet når det stormer rundt dere. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere selvtillit. Selvtillit til å følge deres drømmer og aldri gi opp. Alt jeg nå kan håpe på er at jeg har gitt dere en kjærlighet så stor. En kjærlighet dere kan minnes, en kjærlighet som for alltid i deres hjerter bor…
Idag skulle jeg egentlig ha en ny assistent på intervju, for nå er det bare en uke til min ene assistent slutter. Jeg kjenner jeg gruer meg til å ta farvel, hun har vært helt fantastisk å ha her, så enkel og ha med å gjøre, og hun har alltid gjort det lille ekstra selv om jeg ikke har bedt om det. Det blir en stor sorg for oss alle når hun nå slutter for å gå på skole i Oslo, men vi har allerede planlagt å møtes til høsten. Hun fikk jo også et godt forhold til min datter og Isak, så vi må bare prøve å holde kontakten. Det er store sko og fylle for en ny assistent, men vi får håpe det går seg til etterhvert.
For en time før intervjuet skulle være i dag fikk jeg beskjed om at den nye assistenten hadde trukket seg. Egentlig var det like greit, for det hadde vært verre om hun hadde begynt for så å trekke seg, det sparer meg for mye frustrasjon. Men nå har vi et problem, for det er ingen nye søkere i sikte foreløpig, og tiden er i ferd med å renne ut. Hele situasjonen gjør meg urolig, og ikke bare meg, men de andre assistentene også. For vi har ikke nok bemanning til at det skal gå rundt, og det tærer på oss alle.
Det er ikke bare fryd og gammen med en BPA ordning, og når bemanningen svikter da blir man fryktelig sårbar. Men dette må firmaet bare ordne opp i, de har vist om oppsigelsen siden oktober i fjor, da nytter det ikke og utlyse stillingen knappe to måneder før hun slutter, jeg føler meg frustrert over hele situasjonen.
Regner gjør det også ute, passer bra til humøret mitt idag, jeg føler meg litt overskyet selv. Men jeg har i det minste noe å se frem til, for til helga reiser vi på helgetur heeele familien, ja litt usikker på om min førstefødte blir med, men jeg håper vi blir alle mann alle. Da bærer det avgårde til mitt paradis på jord, hytta i mitt hjerte, den eneste plassen som gir meg sjelefred.
Gud det skal bli deilig og sitte i den nye utehagen og se utover sjøen samtidig som jeg blogger til dere. Jeg bare håper jeg får til å dele Internett fra mobilen til datamaskinen, for det er så som så med dekningen der inne. Men jeg håper det går i orden slik at jeg kan dele helgen med dere. Det blir litt av noen bilder tenker jeg, for jeg må nemlig bæres ned en rimelig bratt skråning, noe som er like spennende hver gang 🤣Men det blir fantastisk å komme inn igjen, der har jeg mange gode minner. Så jeg ser med glede frem til helgen, måtte disse dagene gå fort…
Jeg drømmer om en barndom så trygg. På mors varme fang, og i en fars trygge armkrok. Jeg drømmer om en ungdomstid så fin. Fri som fuglen med ungdommelig forelskelse i mitt hjerte. Jeg drømmer om frihet i en frisk kropp, frihet til å velge selv, frihet til å selv bestemme, drømmer om en tid jeg var hersker over egen kropp. Jeg minnes en tid der drømmene var mange, og der friheten var stor. Jeg minnes en tid der hele verden lå for mine føtter, en verden så stor. Når ingenting var umulig og valgene var mange, dit lengter jeg tilbake, men nå har jeg bare minnene igjen.
For i mitt hjerte, dypt der ingen kan se, der ligger de som bortgjemte små skatter. De ligger trygt der, og når dagene blir tunge og sorgen tar meg, det er da de kommer frem. Som små sommerfugler kommer de til overflaten, med sine små lette vinger bringer de meg både glede og latter, noen minner gir meg også fred. De er noe av det mest dyrebare jeg har, de er alt jeg lever for her og nå.
For alt jeg kan gjøre nå er å skape minner. Nye minner gjennom gode opplevelser sammen med mine kjære. Fylle opp minnebanken med gode øyeblikk, både store og små, så mine nærmeste har noe å se tilbake på. Magiske små øyeblikk i hverdagen må dokumenteres alle som en, for det er de som gjør livet verdt å leve, det er de som gir mitt liv mening.
Jeg vil ikke bli glemt, for det skjer fort. For en dag vil mine barn våkne opp etter at jeg er borte, og jeg vil bare være et vagt minne. De har glemt hvordan jeg luktet, stemmen min hører de ikke lenger uansett hvor mye de prøver, mitt ansikt er tåkete i deres sinn, og min latter er plutselig blitt borte. Jeg vet den dagen kommer, jeg vet fordi jeg har erfart det selv.
Jeg vet hvor grusomt det er å våkne opp en dag til et minne som er svakt visket ut. Hvordan du prøver å knipe øynene igjen bare for å prøve å finne tilbake til et ansikt så kjært. En fortvilet følelse over å ikke huske lenger, tårene som renner fordi du har glemt hvordan hun eller han ser ut. Den dagen kommer mine kjære, men ikke fortvil, det betyr bare at dere er klare, klar for å fortsette livet uten meg.
Derfor prøver jeg. Jeg prøver så hardt jeg bare kan for å lage minner. Minner som for alltid vil leve videre, minner som kan gi trygghet når hukommelsen begynner å svikte. Minner fra en lykkelig tid, men også minner fra en vanskelig tid. Minner som mine kjære kan ta frem for å finne trøst. Jeg prøver så godt jeg kan for å sette et avtrykk, bli husket for den jeg var, for det er alt jeg kan gjøre, det er alt jeg har. Mine minner er dyrebare, de lever videre når jeg ikke kan…
Jeg skulle så gjerne hatt noen dager til. Lange deilige dager der vi er fri til å gjøre hva vi vil, dager fulle av fantastiske øyeblikk sammen med mine kjære, jeg skulle så gjerne hatt ferie litt lenger. For det ble en brå overgang tilbake til hverdagen, altfor brå for min del. Jeg merket det allerede i natt, kroppen var utrolig, jeg slet med å sove, det var tydelig at jeg gruet meg litt. Nå var det over for denne gang, slutt på sene kvelder med min kjære ved min side i sengen. Slutt på overraskende dager med uvante fantastiske øyeblikk, nå er det slutt på sene morgener med en liten gutt som kryper tett inntil min varme kropp, og jeg savner det sårt allerede.
Idag reiste også svigermor, som alltid ble det en tung avskjed. Det er så koselig når hun kommer, men det er også ekstra tungt når hun drar. Heldigvis kommer hun tilbake til jul, så det er jo ikke så fryktelig lenge til. Det har vært en stor berikelse å få ha henne med på tur, en sann glede har det vært å få dele disse øyeblikkene sammen med henne.
Det er når jeg sitter her i stillhet for meg selv, at overgangen er å ta og føle på. Samme dag for en uke siden våknet jeg opp av at Isak krøp under dynen til meg, og min mann kom med frokost på senga. Idag var det ingen av delene, hverdagen var virkelig tilbake. Plutselig har jeg tonnevis med tid, jeg merket det med en gang jeg begynte å skrive innlegg i dag. Det var ingen deilige forstyrrelser av en liten gutt som ville leke, det var ingen som kløp meg kjærlig i nesen og ba om litt oppmerksomhet (det siste var min mann), nå var det bare stillhet rundt meg, og den føltes litt tung idag.
Jeg var ihvertfall bestemt på en ting idag, jeg skulle ut med Isak i ettermiddag. Han er bestandig utslitt de første dagene etter ferien, det ble en hard overgang for han også. Så for å hindre at han sovnet på sofaen før fem så bestemte jeg at her var det kun frisk luft som ville hjelpe, det var bare å komme seg ut.
Idag som mange andre ganger ble assistenten redningen, hun hadde nemlig med seg ny/gammel bil i dag, og tenk, på den kunne du ta ned taket!! Gjett om det var store øyne på en liten gutt, han kunne nesten ikke tro det han så! Han var fornøyd kan du tro, han fikk til og med en kjøretur med taket nede. Han var rimelig fornøyd der han satt i framsete og vinket farvel til meg, for en opplevelse for en liten krabat.
Så denne mandagen ble ikke så verst likevel, selv om den startet litt vemodig, så steg humøret kraftig når en liten gutt kom hjem. Dessuten har jeg fått en fin liten stund med min eldste sønn. For mens assistenten og Isak kjørte tur, fikk vi oss en fin prat på murkanten til naboen. Slike gode samtaler er så sjeldne og dyrebare, og det er ingenting som varmer mitt hjerte mer.
Nå gleder jeg meg til helgen og neste helg. For selv om ferien er over, så har jeg planer. Hyttetur til mitt paradis på jord, og konsert. Nå skal jeg nyte resten av kvelden med mine, og håpe på at jeg får mange hverdager fremover med noen overraskelser innimellom.
Sorg og glede går hånd i hånd. Som et kjærestepar vandrer de avsted, de veier hverandre opp. For de hører livet til, de er selve livet. Det er de som gir livet mening, for etter en motbakke kommer det alltid en nedoverbakke, vi vandrer gjennom livet i ulendt terreng. Noen ganger vet vi aldri hva vi møter på, små gleder som dukker uventet opp, sorgen som kan komme rundt neste sving. Men sammen er de selve livet, for like sikkert som at sorgen vil finne veien til ditt hjerte, vil gleden ta samme vei.
Nå har jeg levd med denne sykdommen i fire år. Fire år på godt og vondt, fire år med sorg og glede. Det er som om hjertet mitt er delt i to, på ene siden sitter sorgen over alt jeg har mistet, men på andre siden sitter gleden over alle lykkelige øyeblikk jeg har fått på min reise så langt i livet. For nå ser jeg annerledes på livet, jeg ser hva som betyr noe, jeg ser kjærlighet i selv de små ting. Før så ba jeg hver kveld om å bli frisk, ba om og få en sjanse til for å leve livet om igjen. Nå ber jeg om å få være her lengst mulig, om å få fortsette og bidra på min måte, om å få gi noe tilbake.
For det handler ikke så mye om å bli frisk lenger, men det handler om å få tilbringe tid med mine kjære så lenge som mulig. Selve døden skremmer meg ikke lenger, jeg tror når min tid kommer så blir det en befrielse. Men sorgen til mine barn, min mann, ja til mine nærmeste, den skremmer meg. For det er de som blir sittende igjen som den lidende part, det er de som må leve med sorgen over å miste sin mor, sin ektefelle, sin søster, venninne og ikke minst, sin eneste ene datter.
Det er det som skremmer meg med døden, tanken på at mine barn skal bli morløs, og for to av mine gutter, foreldreløse. Den tanken gjør meg livredd, at de som betyr hele verden for meg skal måtte bære med seg den største sorgen et barn kan ha, miste sin eneste mor. Tanken på at mine foreldre skal miste sin eneste datter, den datteren som skulle ta seg av dem men som istedenfor må ta seg av meg. Det er ikke sykdommen i seg selv som er vanskelig å bære, det er sorgen og lidelsen til de rundt som er verst, ihvertfall for meg.
For jeg er like glad i livet, ja faktisk mer nå enn før. Selv med alle mine begrensninger så har jeg et godt liv, et fullverdig liv for meg. Jeg elsker livet for alt det er verdt, for det er det eneste livet jeg har, det er mitt liv og jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg har. Så derfor er ikke tanken på å dø så skremmende, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får mange år til med dere mine kjære, for det er alt som betyr noe.
Jeg håper jeg kan få lov til å dele mange flere fantastiske øyeblikk sammen med dere, få følge mine barn i noen år til. Det ber jeg om hver kveld når jeg ligger alene i mørket, sluke til meg all deres ubetinget kjærlighet, magiske øyeblikk og ikke minst, få mange flere hverdager sammen med dere. Jeg elsker dere høyere enn livet selv, og jeg vil tilbringe hvert sekund av resten av mitt liv sammen med dere…
Det var så godt å kjøre opp bakkene her og se det nymalte huset vårt komme til syne. Høre Isak som utbrøt begeistret fra baksetet, “endelig hjemme i det fine huset vårt”, trøtte og mette på opplevelser var vi endelig tilbake til det trygge og nære. Vi ble møtt i døra av en stykk storebror som jeg tror hadde savnet oss alle mann, han var ihvertfall lykkelig over å slippe og lage middag lenger 🤣Isak fant raskt frem alle sine arbeidsbiler, det var tydelig at han hadde savnet lekene sine.
Jeg satt lykkelig i lenestolen med øynene lukket og nøt det som foregikk rundt meg. Isak som lekte stille fremfor meg, min mann og sønn som samarbeidet om og tømme bilen, og min svigermor som romstrerte på kjøkkenet. I et lite øyeblikk der følte jeg meg som verdens lykkeligste dame, omringet av kjærlighet på alle kanter, og jeg tenkte for meg selv ” Gud så heldig jeg er”. For livet er ingen selvfølge, lykke er ingen selvfølge, men jeg har fått begge deler i bøtter og spann de siste dagene, og jeg er så takknemlig for at jeg enda kan få leve et godt og rikt liv.
Jeg har sovet som en stein i natt, Isak holdt det gående til over elleve i går kveld, og vi var ikke i seng før over ett. Men til gjengjeld sto vi ikke opp før halv elleve idag, tenk, selv Isak sov så lenge idag. Frokost var det ikke og oppdrive i huset, vi manglet både brød og pålegg, hva gutta boys har levd på her hjemme er ikke godt å si, ikke rart at storebror var glad for å se oss 🤣Så mens vi satt her og funderte på hva vi skulle gjøre, ramlet det plutselig inn en melding på Messenger. Det var naboen som inviterte oss bort på vafler, for en perfekt start på dagen, med vaffel frokost i godt selskap. Bading ble det også 💚
Vi trenger ikke reise langt bort for å oppleve ting, det holder med en tur bort i gata. Det er ikke rart jeg er lykkelig, det er ikke rart jeg ikke lar denne sykdommen stoppe meg. Jeg har så mye og leve for, så mange fine mennesker rundt meg som beriker livet mitt hver dag. Så jeg syns ikke det er det minste rart at jeg velger å kjempe, for jeg har fått den største gaven et menneske kan få, jeg er blitt skjenket livet, et liv fylt av kjærlighet…
Først av alt så må jeg få takke. Takke alle dere som har lest innlegget mitt idag og sendt meg mange fine ord. Dette innlegget har ligget på vent en stund, og jeg tror jeg har redigert det tusen ganger. Det var et innlegg som jeg har gruet meg veldig til å dele, for ennå den dag i dag har jeg problemer med å prate om det. Det er bare mine nærmeste som vet hvordan jeg har hatt det, og det skal sies, jeg ble aldri den samme etter det skjedde.
Men idag hadde jeg en rar opplevelse, en opplevelse som fikk tårene til å renne i strie strømmer, en opplevelse som gjorde meg varm om hjertet. Det sies det er mer mellom himmel og jord enn vi vet, og det fikk jeg bevist idag. For rett etter at jeg hadde publisert innlegget så satte jeg meg i bilen klar for å starte på hjemturen. På vei ut av parkeringsplassen kom det plutselig en sang på radioen, en sang jeg ikke har hørt siden han døde, en sang som kom ut rett før han døde, en sang som han spilte om og om igjen og helst på full guffe. Sangen var “Bailando” og han elsket den sangen.
Det var som om han prøvde å fortelle meg noe, sende meg en beskjed om at han hadde det bra. Jeg fikk en varm følelse gjennom hele kroppen, en varme jeg aldri har kjent maken til. Det finnes virkelig noe der ute, det er jeg nå overbevist om.
Hjemreisen ble både rar og fin på samme tid, vi har hatt en pipelyd fra høyre bakhjul gjennom hele ferien, en gjennomtrengende lyd som har gjort oss gal hele gjengen. Men i dag etter min opplevelse av nærvær fra noe høyere enn meg selv, tenkte jeg at det er nå lov å prøve seg, så etter å ha hørt på lyden noen mil så sa jeg navnet hans og ba han om å gjøre noe. Og vet du hva? Stille ble det.
Idag fikk jeg også gleden av å møte en ukjent leser. Hun sendte meg melding igår og lurte på om vi hadde anledning til å stoppe på veien, hun hadde nemlig noen avleggere hun gjerne ville gi meg til blomsterbedet mitt. Jeg blir like rørt hver gang over den omtanken jeg blir møtt med av helt ukjente mennesker. Jeg skulle gjerne ha møtt hver enkelt av dere, kanskje en norgesturné er på sin plass 🤣Det var ihvertfall en stor glede og få treffe henne i dag, og vi fikk en fin liten stund sammen.
Marta, opprinnelig fra Voss men bor nå i Hønefoss
Denne ferien kunne ikke ha endt på en bedre måte. Alt jeg føler nå er ren og skjær lykke over alle opplevelser vi har hatt. Nå har jeg kommet tilbake til godstolen etter åtte fantastiske dager på veien, og jeg er så takknemlig for alt vi har opplevd, og alle øyeblikkene vi har delt sammen. En god natt til dere alle, så skrives vi nok i morgen også….
Livet er kort og brutalt noen ganger. Daglig er det avisoppslag om mennesker som har gått bort altfor tidlig, enten ved sykdom, ulykke, ja noen ganger er det selvbestemt også. Faktisk så dør det flere av selvmord enn det gjør i trafikken årlig, det er rett og slett skremmende. Unge mennesker med hele livet fremfor seg, som ikke ser andre utveier enn å ende livet.
Jeg har selv erfart hvordan mørket kan føles altoppslukende, men jeg har alltid hatt en indre stemme som har presset meg fram mot lyset igjen. Kanskje det vil si at jeg ikke erfart totalt mørke, for jeg har alltid funnet små lysglimt selv de dagene der det har vært som mørkest. Men hva om jeg ikke hadde den evnen, hva om det hadde blitt så mørkt at døden ble nærmest en befrielse? Men er det virkelig sånn det er for alle? For historien jeg nå forteller stemmer ikke dette i det hele tatt, for gutten jeg forteller om var så levende, en omsorgsfull gutt som levde livet til det fulle.
For jeg kjente en gang en gutt. En vakker gutt med store blå øyne som du kunne speile deg i. En gutt som gjorde meg mo i knærne bare han så på meg, en gutt som tok meg med storm. Vi var unge og nyforelsket, jeg var 16 da vi møttes første gang, og han var eldre og attraktiv. Han ble min besettelse, og jeg hans. Et turbulent forhold som skulle få en tragisk slutt.
For som nybakt ung mor på bare 17 år opplevde jeg et av mitt største mareritt, min elskverdige kjæreste og far til min nyfødte sønn valgte å ta sitt eget liv. Sorgen jeg da følte bærer jeg enda med meg, en sorg med utallige spørsmål uten svar. Et sinne som gnagde meg opp innvendig og en kjærlighet som gjorde så vondt at hjertet mitt gikk i tusen knas. Jeg husker enda den dagen, scenene spilles enda i mitt hode, bilde for bilde, som en film som aldri tar slutt. Kunne jeg ha forhindret det, kunne jeg ha forutsett det? De spørsmålene vil jeg bære med meg til graven. For ropet om hjelp var der, du hadde nok flere problemer enn du ville erkjenne, og jeg kom løpende hver gang du ropte, helt til den dagen jeg ikke kom.
Jeg vet at det var noen i etterkant som klandret meg, og hvorfor skulle de ikke, for jeg klandret meg selv jeg også. For når døden kommer så brått og tragisk så er det lett å lete etter syndebukker, for når det gjelder selvmord så griper man fatt i hvilket som helst halmstrå i jakt på forståelse. Men det er også en annen følelse som kommer til overflaten, nemlig fornektelse. For det føles uvirkelig at noen velger å ta sitt eget liv. Deretter kommer skammen snikende, hadde vi vært gode nok som foreldre, som kjæreste, ja som venn.
Akkurat denne dagen det skjedde, var faktisk første gangen jeg valgte å ikke komme løpende, jeg valgte å overse det jeg så på som tomme trusler, denne dagen kom jeg ikke og reddet deg, og det går ikke en eneste dag der jeg ikke angrer på det skjebnesvangre valget. For jeg hadde vært oppe halve natten med en to måneder gammel baby som bare gråt og gråt, det var mitt første møte med et kolikk barn. Så jeg var utslitt når du kom uthvilt fra dine foreldre, glad og fornøyd sto du i døren klar for å ta fatt på det vi hadde planlagt dagen før.
Men jeg hadde ikke krefter igjen, alt jeg ville var å få meg litt søvn sammen med vår lille gutt, skuffelsen la seg som et mørkt drag over ansiktet ditt. Som mange andre ganger reagerte du med sinne, og vi kranglet høylytt i gangen til mine foreldre. Jeg var alene, det var sommer og alt jeg ville var å sove. Det var da du gikk i garasjen til mine foreldre, sikkert for å få deg litt pusterom. Jeg gikk fortsatt rundt og bar på den lille mens tårene rant i strie strømmer, det var da telefonen ringte, og det var du som var i andre enden.
Jeg kan enda huske dine siste ord som om det var i går, “husk at jeg elsker deg, og nå skal jeg gjøre deg sterk”. Men denne dagen orket jeg ikke, for du hadde sagt det så mange ganger før, og det endte alltid med det samme, jeg kom løpende bare for å finne deg leende over et Donald blad. Så akkurat denne dagen, den dagen jeg ikke kom løpende, den dagen valgte du og ende ditt liv.
Jeg husker enda den uroen som spredte seg innvendig etterhvert som tiden gikk uten at jeg hørte noe, jeg prøvde å ringe deg bare for å høre stemmen din på svareren. Uten å tenke meg om pakket jeg den lille i vogna, for endelig sov han, og vi gikk de ti meterne bort til garasjen. Jeg husker jeg prøvde å lytte, rope på deg uten å få svar, det var bare en stillhet, og den stillheten glemmer jeg aldri. Jeg tok i garasje håndtaket, klar for å røske den opp, du satt jo sikkert bare leste likevel. Men det var da jeg kjente det, min indre stemme som sa, “du lukker ikke opp, løp og hent hjelp!
Det var nabodamen som fant deg, og jeg glemmer aldri det skriket, et skrik som gikk gjennom marg og bein, og der og da brøt jeg fullstendig sammen. Når jeg ser tilbake, så kan jeg se at vi ikke brakte frem det beste i hverandre, vi var unge og uvitende på hva kjærlighet egentlig var. Men samtidig klarte vi ikke å være borte fra hverandre, vi trodde vi fylte hverandres tomrom.
Den dagen idag klarer jeg ikke å gå inn i den garasjen, jeg innbiller meg at jeg da vil se spor etter hvor tauet hang. Den dag idag har jeg fortsatt skyldfølelse, og 1.juli er blitt for alltid en merkedag. Selvmord gjør noe med de som sitter igjen, det etterlater seg dype sår som aldri helt gror igjen.Men kanskje jeg en dag vil få svar, kanskje vi møtes igjen, det håper jeg av hele mitt hjerte. For nå er det min tur, min tur til å smake på døden, den henger over meg som en mørk sky som bare venter på å få rase ifra seg. Men kanskje blir jeg overrasket, kanskje døden ikke er så mørk og faretruende som jeg vil ha det til å være, kanskje jeg vil oppleve det som en befrielse når den tid kommer. Jeg håper det er sånn , for det gir meg trøst når mine samvittighetskvaler flommer over meg.
Jeg håper din vakre sjel lever videre, at du har funnet fred hvor enn du er. Men du lever videre for meg, for gjennom din nydelige sønn ser jeg deg, i hans øyne ser jeg dine. En sønn du ville ha vært stolt av om du hadde vært her, en sønn som har arvet dine varme egenskaper, men som også kan være en ordentlig rotekopp slik du engang var. Jeg har ikke mer sinne igjen, bitterheten jeg engang hadde er blitt til en sorg jeg bærer for alltid med meg i mitt hjerte, alt jeg sitter igjen med er en ungdommelig kjærlighet.
Vi har hatt en fantastisk flott ferie. Opplevelsene har stått i kø for både store og små. Det har vært 8 fine dager på veien med både glede og latter, sistnevnte har det vært mye av🤣Vi har vært i Kaptein Sabeltann sitt rike, besøkt klatremus og alle hans venner i Hakkebakkeskogen, seilt med ” den sorte dame”, og vært med kongen av havet på tokt i nattens mulm og mørke.
Vi har opplevd dramatikk, ikke av den alvorlige sorten heldigvis, men det har i det minste ikke vært et kjedelig sekund og spore på denne turen. Jeg har ledd og jeg har grått, mest latter, men litt vemodig har det vært innimellom når alt det jeg gjorde så lett før ikke er mulig lenger. Min vakre lille gutt har brakt frem smilet hos oss alle opptil flere ganger om dagen, han og alle hans sprell.
Vi har fått sett storesøster svette på fotballbanen opptil flere ganger, men lillebror var mer opptatt av å spille fotball på sidelinjen med sin slitne far. Vi har fråtset i god mat og drikke, besøkt familie som vi ikke får se så ofte, og vi har vært heldige som har hatt svigermor med på tur. Hun har vært til uvurderlig hjelp hver dag, og hjulpet til uansett hva det har vært. Det har vært en stor glede å ha henne med på tur.
Vi har opplevd ufattelig mye på disse dagene, og minnebanken er fylt opp med mange gleder og opplevelser. Jeg har dokumentert det meste, og har vært heldig som har fått dele disse med dere. Jeg har skrevet så mye at øynene har gått i kryss til tider, men jeg har nytt hvert sekund. Nesten en hel uke går mot slutten her på Østlandet, og vi har vært heldige med både valg av hotell og selve oppholdet. Vi har fått god service overalt hvor vi har ferdes, og det har bidratt til at vi har kunnet slappe av og nyte sommerens deilige dager. Vi har til og med fått oss en tur over grensen for en aldri så liten handel.
Formen min har vært upåklagelig, selv om jeg så litt mørkt på det før vi dro. Denne turen har gitt meg masse energi og ny giv til å takle høsten når den tid kommer. Jeg har følt meg sterkere enn noensinne, ikke hatt behov for å slappe av et sekund, jeg har bare kost meg og levd i nuet. Sant og si så er jeg overrasket over hvor mye jeg faktisk har klart, og det tar jeg med meg videre.
Selv om fotball gleden fikk en litt sur avslutning, så har vi på tross av det hatt en strålende ferie, ja til og med gubben er fornøyd, og det sier vel sitt. I morgen vender vi nesen hjemover og ser frem til å komme hjem til det kjente og kjære igjen. Vi starter hjemover med mange store og små øyeblikk i sekken. Da gjenstår det bare å takke for meg, takke for oss, og jeg håper dere har hatt glede av å bli med meg og oss på ferie….
PS : Imorgen legger jeg ut et innlegg jeg har gruet meg til å dele, men temaet er så viktig at jeg velger og svelge noen kameler for å dele en sårbar stund med dere 🧡
