Måned: juli 2019

Nei denne gangen prater jeg ikke om meg selv, jeg har det som plommen i egget idag, datteren står på kjøkkenet og baker kake mens jeg venter på fotballkampen som begynner snart. Men det var en liten gutt her som langt i fra var særlig fornøyd, hele verden falt i grus her en stund, og det raknet fullstendig for han. Den siste timen har han sittet fornøyd og sett på film, han har humret og ledd høyt for seg selv der han satt borti sofakroken. Han var nok litt trøtt også, for han hadde nemlig fått være med pappaen og gravd litt med gravemaskinen tidligere på dagen.

Så når min mann nå for en stund siden fant ut at han skulle ut og kjøpe maling til huset, ja da begynte problemene. Isak fikk tilbud om å være med, men det kom nok litt brått på en liten gutt. For han ville gjerne gjøre begge deler og fikk plutselig problemer med å velge. Og hva gjør en liten gutt da? Det eneste han kan gjøre, han gråter ut sin fortvilelse til sin far som ikke skjønner noenting. Han gråt og gråt, snørret rant i strie strømmer, og pappaen ble mer og mer fortvilt. Etter at min mann hadde prøvd å prate han til fornuft noen ganger, var tålmodigheten over hos min mann. Det hele endte opp med at han dro på butikken uten en liten gutt, og den lille gutten satt igjen oppløst i tårer.

Heldigvis er storesøster kommet hjem, og hun reddet dagen, hun visste råd. Så når hun foreslo at de kunne bake kake så var alt det vonde glemt. Nå ligger han fornøyd på gulvet her og leker med betongbilen mens han venter på at kaken blir ferdig.

Dagen begynte dårlig for min del. Jeg merket at jeg ikke har sovet så mye inatt, sånn går det når man hører stemmer i mørket 🤣. Så jeg har tatt det rolig i dag. Men det ble bedre utover dagen, og jeg har bare kost meg sammen med mine fine små. Nå får jeg jo se fotball og spise kake, så nå har jeg ihvertfall ingenting å klage over 💜

Nå håper jeg virkelig at været holder seg, for nå er malingen kommet i hus og prosjekt husmaling skal begynne. Så i morgen skal de jaggu meg få male, jeg selv skal sitte og se på mens jeg nyter at huset omsider skifter farge. Nå trenger jeg at det skjer litt her, endelig skal vi prioritere vårt eget hus og område, bedre sent enn aldri sier jeg.

Gratulerer til Sverige med en suveren 3 plass etter en forrykende kamp. Nå blir det spennende med finale i morgen, jeg må innrømme at jeg heier litt på Nederland selv om jeg tror det blir i tøffeste laget for dem. Isak er nå kommet seg ut litt med pappaen, helt utrolig at han holder det gående enda. Han sto nemlig opp kl fem i morges, så tidlig har han aldri stått opp før, tror du min mann var fornøyd eller? Han har heller ikke sovet i dag så jeg tror det kommer en rimelig trøtt liten kar inn snart.

Nå skal vi nyte resten av kvelden, spise litt kake til kvelds, og bare kose oss. Riktig god lørdags kveld til dere alle…

Jeg syns jeg hørte stemmer inatt, lette føtter som listet seg stille rundt i huset. Men hadde jeg bare drømt? Jeg gløttet litt med øynene, la ørene på stilke, prøvde å lytte, nei ingen lyd og høre, det var helt stille i huset. Jeg slo meg til ro med at jeg hadde nok drømt, men nå irriterte den ene puta meg, den puta jeg hadde under kneet hadde glidd for mye ut. Jeg prøvde å få den inn igjen med ene foten, men uten hell, og jeg sovnet igjen mens jeg tenkte, pokker heller!

Plutselig brå våknet jeg, og denne gangen var jeg sikker, trodde jeg.  Det var stemmer der ute, små hviskende stemmer i nattemørket. Der lå jeg i halvsøvne mens jeg blinket hardt med øynene, og lurte på om jeg virkelig var sikker, kanskje jeg var begynt å bli gal, kanskje stemmene egentlig kom fra mitt eget hode?

Igjen irriterte jeg meg over den forbaska puta som nå hadde glidd enda mer ut, nå var det bare en liten del som faktisk lå under kneet . Stillheten kom tilbake i huset, og nå var jeg egentlig sikker på at det var mitt eget hode som spilte meg et puss, kanskje det var den nye medisinen? Eller kanskje jeg rett og slett hadde begynt å få besøk av ånder, ikke visste jeg hva det var, men jeg konkluderte ihvertfall med at jeg var blitt en smule gal.

Men nå kjente jeg at jeg begynte å bli forbanna, for nå hadde jeg våknet tilsynelatende av meg selv så mange ganger at det gikk ut over nattesøvnen. Jeg begynte virkelig og spekulere på om de medisinene virkelig gjorde noe med meg, det var ikke likt meg å begynne og tvile på meg selv, ihvertfall ikke når det kom til hørselen, den var jo over gjennomsnittet god. Denne gangen tok det en stund før jeg fant roen, men jeg sovnet til slutt.

Når jeg så våknet av stemmer for tredje gang, ja da holdt det på å rable for meg. Denne gangen prøvde jeg ikke å lytte engang, denne gangen trykte jeg ene øret ned i puten, i håp om at stemmene ville forsvinne. Men neida, det gjorde bare saken verre, stemmene ble bare sterkere, og nå var jeg sikker i min sak, de kom fra mitt eget hode.

Plutselig hørte jeg en velkjent lyd, en lyd som tok bort all min tvil, det var ikke meg som var blitt gal, det var faktisk virkelige stemmer jeg hørte, og de tilhørte virkelige mennesker, for jeg hørte baderomsdøren som åpnet seg. Jeg tror jeg aldri har vært så glad for å høre de velkjente knirkelyder fra en dør som åpnet seg, jeg trakk et lettelsens sukk, jeg var fortsatt med mine fulle fem, det var bare Isak og pappaen som måtte på do, ja det trodde ihvertfall jeg…

Men så kjente jeg at jeg ble forbanna, hvorfor i Helgoland (jeg sa egentlig et annet ord) skulle de gå ned på do, de har jo do oppe! Også tre ganger da, hva var det egentlig som foregikk!! Og det er her galskapen begynner, for nå trekker jeg pusten og roper : “Kom og rett puta mi din flintskalle, det er det minste du kan gjøre”!! 

Helt stille ble det, “kom igjen din dust” ropte jeg fly forbanna , men så hørte jeg det, en lyd jeg har hørt før, det kom et dunk inne fra badet, og jeg tenkte, Herregud, jeg har klart det igjen!! Min sønn hadde besøk, IGJEN, og jeg hadde gjort det store, IGJEN 😨…

Når mørket senker seg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og du er sliten 

La meg hjelpe deg

Når du føler deg liten

Når natt blir til dag

Men mørket vedvarer

Rop på meg 

Du vet jeg svarer

Hele verden vil jeg gi 

Til dere mine kjære

Uansett hva dere vil si

Sammen skal vi være

Så når mørket omringer deg

Hør på min stemme

For dere vil jeg kjempe 

Jeg vil aldri glemme 

Så tørk deres tårer 

Solskinn jeg dere bringer

For når det vårer

En vakker melodi klinger

Om håp og om gleder

Og en varme så god 

En melodi som leder 

Til ditt hjerte, der kjærligheten gror…

Jeg merket allerede i natt at det lå et væromslag i luften. Herlighet hvor jeg balte med å få av meg det tynne teppet som lå over armene mine, for plutselig ble det for varmt, jeg våknet av at jeg var for varm. Så langt det lar seg gjøre så prøver jeg å ikke vekke min mann om natten. Søvn er alfa omega for at han skal fungere på dagtid, og så vil jeg jo gjerne klare noe selv også. Men tenk å bli så svak at man må bruke hele kroppen for å lirke et lite tynt teppe av seg, det er nesten utenkelig at det i det hele tatt er mulig å bli så kraftløs.

Jeg bruker ihvertfall 20 min eller mer på å få armene fri. Jeg må bruke begge hendene, og hvis min mann ikke har lagt teppet på millimeteren riktig kvelden før, ja da går det ikke. Så når han klager over å måtte legge meg, så har han valget mellom å gjøre ting ordentlig eller å bli vekket opp om natten. Dessuten har vi i fellesskap valgt å ikke ha hjelp på kvelden for å få litt privatliv sammen.

Det irriterer meg grenseløst at ikke kommunen tillater hjemmesykepleie i tillegg til BPA, det hadde gjort tingene så mye bedre, kabalen ville godt opp. For da hadde tilværelsen min blitt enda bedre, de kunne kommet her på kvelden og gitt meg medisin og lagt meg etterpå. Da ville jeg fortsatt hatt friheten min på dagtid, vi kunne fortsatt ha litt privatliv, men min mann hadde sluppet å legge meg. Det irriterer meg at ikke kommunen ser at dette kan bidra til en bedre livssituasjon for oss som trenger det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dessverre er det lite jeg får gjort med den saken, her må faktisk politikerne gjøre en bedre jobb med regelverket, de må faktisk gi beskjed om at regelverket skal opereres likt i alle kommuner. Jeg er drittlei av å høre alle løftene fra ulike politikere, for så og sitte å se på at ingenting blir gjort. Jeg er lei av å høre at en endring tar tid, når tid er noe vi ikke har!

Heldigvis er nå sommeren kommet delvis tilbake til Bergen. Det er et nydelig vær ute, noe som lover bra for helgen. I morgen drar vi ut og kjøper maling til huset, nå er jeg lei av å vente. Skal man ha noe gjort får man gjøre det selv. Idag kom min datter også hjem, noe jeg har sett frem til en stund. Det merkes godt i huset når noen er borte, men ikveld er vi alle samlet igjen, og det blir godt. Isak har ventet lenge på daddaen sin, noe som han virkelig ga uttrykk for når hun endelig kom hjem. Det var gjensynsglede det, han hoppet nærmest i armene på henne.

Vi har vært ute en stund i ettermiddag, Isak har fått hoppet fra seg på trampolinen, selvfølgelig måtte dadda være med, og jeg og assistenten har jobbet i bedet. Det har jo styrtregnet her hele forrige uke, noe som har gått utover mine fine blomster. Så i dag har vi berget de som berges kan, og kjøpt noen nye. Resten av kvelden blir nok fremfor TVen med noe godt i skåla. Så får vi håpe min mann gidder å putte noen godbiter i min munn også, så jeg slipper å se på de der de ligger akk så nærme men likevel så fjernt 🤣

Jeg håper dere får en fin helg, og at solen skinner hos dere også…

Sakte men sikkert blir jeg dårligere, sakte men sikkert mister kroppen min enda mer av sine krefter. Faktisk så går det så sakte at jeg ikke husker når det startet. Det samme er det for de rundt meg, var det lenge siden stemmen ble dårlig? Ingen klarte helt å finne ut av det. Egentlig tror jeg vi fortrenger det litt alle sammen, vi dveler ihvertfall ikke over det, for det bare hindrer oss i å gå videre.

Fortsatt den dag i dag føles det uvirkelig, uvirkelig at jeg sitter her helt hjelpeløs i en ubrukelig kropp. Det føles som en vond drøm, et mareritt jeg ikke våkner opp i fra. Jeg tror jeg aldri helt klarer å innfinne meg fullstendig med denne situasjonen , men jeg er sterk nok til å innse at slaget er tapt, jeg klarer ikke å vinne over denne sykdommen.

Ja for jeg tror det kreves en viss styrke til å innse at man ikke er udødelig, man skal faktisk dø. Samtidig føler jeg av og til at jeg skriver om en annen person, jeg må nærmest klype meg i armen for å forstå at det er meg selv jeg skriver om, det er min livshistorie og min egen hverdag som kommer sakte men sikkert frem gjennom ordene jeg skriver.

Det er som om kroppen har gitt opp men ikke hodet. Det er akkurat som om hodet ikke følger med lenger når nye komplikasjoner oppstår. Kanskje det er hjernen sin måte og beskytte meg på, kanskje man må fortrenge litt for i det hele tatt klare å fortsette livet. For jeg føler meg sterk selv om kroppen er svak, to motpoler som står og stanger mot hverandre, sterk i psyken men svak i kroppen. Det er akkurat som om hodet luker bort det som er uviktig og suger til seg det som betyr mest, suger til seg livets vidunderlige magiske øyeblikk.

Men når alt kommer til alt, så er det jo nettopp disse magiske øyeblikkene som i det hele og det store betyr noe. Vi må klamre oss til det vi faktisk kan gjøre noe med. Jeg kan enda være en mamma og en ektefelle, jeg kan fortsatt bidra med hjelp til de jeg er glad i, og det er alt som betyr noe for meg nå. Fortsatt kan jeg dele fantastiske øyeblikk med mine kjære, nyte livets små gleder og føle takknemlighet over at jeg fortsatt lever.

Dette bidrar til at jeg ikke fokuserer så mye på kroppens svakheter, alle komplikasjoner som måtte komme, jeg velger å bruke tiden og kreftene mine på det jeg fortsatt klarer. For det er mye man kan utrette med et par øyne og en skrøpelig stemme, det er ganske utrolig at jeg fortsatt klarer å styre et helt hjem med den organiseringen det kreves. Ganske utrolig at jeg nå nærmer meg 400 innlegg som jeg har skrevet bare ved bruk av et par øyne, utrolig at jeg fortsatt kan være en ressurs for mine barn.

Alle mine gjøremål bidrar til at livslysten øker, at gleden over livet kommer tilbake, jo mer jeg kan bidra med, jo mer får jeg lyst til å leve. Vi mennesker trenger utfordringer, trenger og føle oss til nytte, vi trenger å føle oss verdsatt og ressurs sterke. For disse tingene gir nemlig livet en mening, det gir mitt liv mening opp i all håpløsheten….

Klokken 0645 i morges sto det en lykkelig gutt ved fotenden av sengen min tydelig stolt mens han sa, “se på meg mamma, er jeg ikke fin”? Han var lett å vekke i morges, spesielt etter han fikk vite at det nede lå en pakke og ventet på han. For sent i går kveld for min mann ut for å hente pakken han har ventet på, nå var nemlig joggedressene ankommet, eller “fotballklærne” som Isak kaller det. Endelig skulle han få like klær som dadda.

Jeg bestilte to joggedresser i ulike farger. En i oransje med hvite striper og en i svart. Jeg bare elsket den oransje, den var bare så fin, og det var den Isak selv valgte å gå med i barnehagen idag. Jeg pleier aldri å investere i merkeklær til Isak, det er dyrt og han vokser ut av det på et blunk. Men heldigvis fant jeg dressene på tilbud, og da ble det ikke så kostbart likevel. Det er jaggu meg bra jeg har god tid til å saumfare nettet på jakt etter nye røverkjøp 🤣

Idag måtte jeg bare komme meg ut, planen igår gikk i vasken når Isak sovnet på sofaen her etter barnehagen. Heldigvis er været bittelitt bedre idag, det har ihvertfall ikke regnet enda, så da tok jeg sjansen. Jeg trenger ikke dra så langt med Isak før han legger merke til nye ting. Idag var vi såvidt kommet ut ytterdøren før han ropte.

“Mamma kom og se”! Denne gangen var det en dø humle som vi måtte filosofere over, det ble mange spørsmål som måtte besvares. Var det en egen himmel for humler mon tro? Men heldigvis er han lett og avlede enda, jeg kjente at ti minutter med å filosofere over humlenes opphav og oppstandelse var mer enn nok for meg 😅

Da er det bra vi har naboen, så jeg måtte lokke han med meg videre bort i veien. Han er ikke vanskelig å be når det kommer til å besøke nabobarna, men som du ser av bildet over, han måtte kjøre bort. Uheldigvis fikk han biltrøbbel på veien, Elbilen sluttet plutselig virke, han var rimelig frustrert over det hele, og lurte fælt på hvem som hadde glemt å lade bilen. For han ser på pappaen, han kjører nemlig også Elbil, og der står ladekabelen i hver natt. Isak mente bestemt at nå hadde pappaen stjelt strømmen hans IGJEN 🤣

Men etter at veihjelpen (assistenten min) kom til unnsetning, og fikk bilen trygt tilbake i garasjen, så kom vi oss omsider bort til naboen. Der var det fryktelig stille, det var ikke et menneske å se, vi begynte faktisk å lure på om de var hjemme i det hele tatt. Isak ringte på døren og da kom det rennende ut med unger og voksne, det ble plutselig vill jubel og god stemning. De skal nemlig reise på ferie i morgen, og da har de som tradisjon og samle familien dagen før. Så vi kom i rett tid, ihvertfall i følge Isak, han fikk mange og leke med.

Nå er det en fornøyd gutt som er gått til sengs, og imorgen er det siste dag i barnehagen også. Jeg har ikke sagt at storesøster også kommer hjem imorgen, det får bli en gledelig overraskelse. Så nå skal mor også lade batteriene litt, jeg kunne trengt meg min egen ladekabel, det hadde vært greit kjenner jeg 😅.

Håper dere har det fint hvor enn dere er, og imorgen er det visst helg igjen, ikke vet jeg hvor dagene forsvinner….

Jeg kjenner klumpen i halsen vokser, det knyter seg rundt brystet, brått sliter jeg med å puste, det føles uvirkelig. Tårene presser på, de salte små dråpene flommer over, de renner i strie strømmer nedover mitt kinn, det kan bare ikke være tilfelle. Jeg klarer ikke prate, ordene sitter fast, klumpen i halsen er så stor nå at den hindrer ordene i å komme frem. Jeg gisper etter luft mens jeg tenker, “det kan ikke være meg”! 

Hver gang jeg ser meg selv på film skjer det samme. Jeg blir påminnet om hvor syk jeg egentlig er. En skrøpelig kropp kommer til syne på skjermen, en kropp som er blitt fullstendig ubrukelig, en kropp som jeg ikke kjenner igjen. Men så ser jeg noe, noe som får alle mine følelser til å komme til overflaten, jeg kjenner den kroppen likevel.

For jeg ser to øyne på den kroppen, to øyne jeg drar kjensel på, to øyne som forteller en livshistorie, min livshistorie. Det føles uvirkelig, den ubrukelige kroppen er faktisk min kropp, en kropp som før bar meg rundt overalt er nå kraftløs og må selv bæres. En kropp som før var sterk og muskuløs, er nå svak og skrøpelig. Men det er en ting som er det samme, det er noe ved den kroppen som alltid vil forbli som de er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For mine øyne taler sjelens språk, de forteller om en kjærlighet så stor, det er gjennom dem du finner selve meg. For jeg føler meg ikke så syk som jeg egentlig er, jeg føler meg fortsatt som den jenta jeg var, og ser du godt nok etter så ser du henne du også. En jente som hadde en kjærlighet så stor for sine barn, en sterk kvinne som satte sine egne behov til side for at andre skulle ha det bra.

De øynene treffer meg gjennom skjermen, de treffer meg som en skarp syl gjennom hjertet, for de forteller meg hva jeg har blitt, men de forteller meg også hvem jeg var. For øynene kan ingen forandre, øyne kan fortelle mye om hvem du er som person, og derfor gjør det vondt for meg å se. Jeg er fortsatt den samme på innsiden som før, men nå er jeg fanget i et skall jeg ikke kjenner.

Fortsatt kan jeg våkne opp svett og full i angst og tenke gudskjelov, det var bare en drøm. Men når jeg så prøver å bevege på meg så griper virkeligheten tak i meg. Dessverre er dette ingen drøm, det er ikke et mareritt jeg bare kan våkne opp i fra, marerittet er blitt en del av virkeligheten. Jeg var engang en jente full i drømmer for fremtiden, nå drømmer jeg ikke lenger, det har denne sykdommen satt en stopper for.

Men når jeg ser disse varme øynene på skjermen så ser jeg også noe mer. Jeg ser nemlig en livslyst og livsglede så stor, og det kan aldri denne sykdommen ta ifra meg….

Det gikk som jeg fryktet, sommerjobben ble et mareritt. Jeg kan ikke skjønne hva enkelte firmaer tenker på, de kan ikke love gull og grønne skoger for så å gå tilbake på det de har sagt. Det gjør meg sint og frustrert når mennesker ikke holder hva de lover. For når man først får beskjed om arbeidsoppgaver som man tenker at det kan passe midt i blinken, for så og ende opp med å gjøre noe man ikke har sett for seg i det hele tatt, ja da ender det med katastrofe da.

Ihvertfall føles det som en katastrofe for en gutt som var klar for sin første sommerjobb, mitt hjerte bristet når han kom hjem i går og fortalte at de ikke fikk timelønn, kun provisjon ved eventuelt salg. Det var det motsatte av hva han ble fortalt når han takket ja til jobben, og det gjør meg forbanna.Så idag sa han opp, og det er ikke bare han, de er flere som har følt seg ført bak lyset.

Jeg la meg full i tårer i går, jeg følte meg maktesløs og trist over det hele. Men idag bretter jeg opp armene og skal prøve å hjelpe han på best mulig måte. For idag skal det søkes på nye jobber. Vi må gjøre et forsøk til, vi kan ikke gi oss bare fordi vi har støtt på en fartsdump, vi får bare prøve igjen. Så idag går dagen med på å lete etter jobber og søke på alt som fortsatt er ledig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk og lov for Isak, han får oss alltid i godt humør uansett hvor deppa vi er. Så når han kom løpende inn her, glad for å komme hjem, ja da forsvant alle mørke skyer. Jeg tror jeg må prøve å komme meg litt ut med han i ettermiddag, det hjelper alltid på humøret, jeg får heller sette meg ned med jobbsøkeren ikveld når minstemann er lagt.

Idag blir det “enkel og rask og lage” middag her i huset, stekte karbonader og potetmos. Enklere middag skal du lete lenge etter, men vi må være effektive slik at vi får mest mulig ut av denne ettermiddagen. Vi får vandre bort til naboen for å se om de er hjemme. Nå er det bare to dager igjen for Isak i barnehagen, så har han fire uker fri.

Men neste uke setter jeg også foten ned, det blir ikke aktuelt at min mann jobber overtid. Jeg skal ha litt energi i kroppen til vi starter vår ferie, det blir travle dager for meg neste uke med en liten tass hjemme hele dagen. Så da kan han bare prøve seg å komme dinglende inn døra her kl 1900. Da blir det månelyst kan du tro 🤣

Jeg håper uken har vært fin for dere alle så langt, og god ferie til dere som allerede har startet sommerens late dager 🤗

Rettigheter:tegninger.no

Endelig kom den!

Filmen som viser mitt livs største opplevelse!

Se og nyt utsikten…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Idag er jeg fryktelig spent på hvordan det kommer til å gå. For idag skal min sønn prøve seg alene i sommerjobben. Det ble ikke helt som han hadde sett for seg, men han gir ikke opp av den grunn, og det gjør meg fryktelig stolt. Egentlig var planen å stå stand med andre ungdommer inne i byen. Der skulle de drive markedsføring av ulike produkter og tjenester. Men de fikk i siste liten et oppdrag fra Hafslund, så nå skal de gå fra dør til dør og selge strøm.

Han var fryktelig skeptisk på hvordan dette kom til å gå, men samtidig så han på dette som en gyllen mulighet til å utfordre seg selv. “Klarer jeg dette mamma, så klarer jeg alt”! Jeg kunne ikke vært mer enig, og mammahjertet mitt sprekker snart av stolthet. Herlighet for en jobb, jeg hadde aldri klart å gå fra dør til dør i syv timer, ta imot sure kommentarer og få kjeft fordi du forstyrrer middagen, guri malla hvor mange ufine mennesker det er der ute.

Dette må være en fryktelig utakknemmelig jobb og ha. Jeg vet ihvertfall at neste gang det kommer selgere på min dør, så skal jeg ta imot de med respekt og mitt største smil. Så til dere som bor i Arna, ta imot disse fantastiske ungdommene med godt humør, det er det minste de fortjener etter å ha trasket rundt i dette drittværet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Isak er også begynt å mase om ferie, han syns tydeligvis han har jobbet nok i barnehagen, “nå vil jeg også ha ferie mamma” 🤣Selvfølgelig skulle det bare mangle at han også snart fikk fri, og det er bare dager igjen til ferien starter for han også. For neste uke starter ferien, og da må jeg være klar. For min mann starter ikke på ferie før uken etter, så det innebærer at jeg og assistentene må underholde Isak i en uke alene, da nytter det ikke å ligge og dra seg utover formiddagen.

Nei da blir det andre boller, her må det planlegges diverse aktiviteter, jeg skal ihvertfall finne på noe gøy sammen med han. Herlighet hvor fort tiden går, nå nærmer det seg tid for avreise også,bare uker igjen til vi setter nesen sørover. Jeg gleder meg til å reise på tur sammen med mine kjære, denne ferien tror jeg blir fin.

Det ser ikke ut som jeg kommer meg ut i dag heller. I det ene øyeblikket skinner solen, men i det neste bøtter det ned igjen. Jeg håper virkelig været bedrer seg litt til neste uke, ellers blir det fryktelig lange dager med en liten energibunt av en tass. Men jeg lever i håpet , ihvertfall nå som Isak kom hjem med solen…