Jeg kjenner klumpen i halsen vokser, det knyter seg rundt brystet, brått sliter jeg med å puste, det føles uvirkelig. Tårene presser på, de salte små dråpene flommer over, de renner i strie strømmer nedover mitt kinn, det kan bare ikke være tilfelle. Jeg klarer ikke prate, ordene sitter fast, klumpen i halsen er så stor nå at den hindrer ordene i å komme frem. Jeg gisper etter luft mens jeg tenker, “det kan ikke være meg”!
Hver gang jeg ser meg selv på film skjer det samme. Jeg blir påminnet om hvor syk jeg egentlig er. En skrøpelig kropp kommer til syne på skjermen, en kropp som er blitt fullstendig ubrukelig, en kropp som jeg ikke kjenner igjen. Men så ser jeg noe, noe som får alle mine følelser til å komme til overflaten, jeg kjenner den kroppen likevel.
For jeg ser to øyne på den kroppen, to øyne jeg drar kjensel på, to øyne som forteller en livshistorie, min livshistorie. Det føles uvirkelig, den ubrukelige kroppen er faktisk min kropp, en kropp som før bar meg rundt overalt er nå kraftløs og må selv bæres. En kropp som før var sterk og muskuløs, er nå svak og skrøpelig. Men det er en ting som er det samme, det er noe ved den kroppen som alltid vil forbli som de er.
For mine øyne taler sjelens språk, de forteller om en kjærlighet så stor, det er gjennom dem du finner selve meg. For jeg føler meg ikke så syk som jeg egentlig er, jeg føler meg fortsatt som den jenta jeg var, og ser du godt nok etter så ser du henne du også. En jente som hadde en kjærlighet så stor for sine barn, en sterk kvinne som satte sine egne behov til side for at andre skulle ha det bra.
De øynene treffer meg gjennom skjermen, de treffer meg som en skarp syl gjennom hjertet, for de forteller meg hva jeg har blitt, men de forteller meg også hvem jeg var. For øynene kan ingen forandre, øyne kan fortelle mye om hvem du er som person, og derfor gjør det vondt for meg å se. Jeg er fortsatt den samme på innsiden som før, men nå er jeg fanget i et skall jeg ikke kjenner.
Fortsatt kan jeg våkne opp svett og full i angst og tenke gudskjelov, det var bare en drøm. Men når jeg så prøver å bevege på meg så griper virkeligheten tak i meg. Dessverre er dette ingen drøm, det er ikke et mareritt jeg bare kan våkne opp i fra, marerittet er blitt en del av virkeligheten. Jeg var engang en jente full i drømmer for fremtiden, nå drømmer jeg ikke lenger, det har denne sykdommen satt en stopper for.
Men når jeg ser disse varme øynene på skjermen så ser jeg også noe mer. Jeg ser nemlig en livslyst og livsglede så stor, og det kan aldri denne sykdommen ta ifra meg….
