Utfordringer er til for å løses….

Noen fantastiske dager er over , og jeg har nok en gang kommet tilbake i godstolen. En liten gutt sto klar i vinduet når vi kom hjem i går, overlykkelig over å få oss hjem. Det finnes ikke noe bedre mottakelse, små hender rundt halsen og et varmt barnekinn.

“Jeg har savnet deg mamma”

“Veldig glad i dere”

“Så fin genser du har pappa”

“Du var veldig fin i kjole mamma”

Det ramlet gode ord ut av en liten kropp , men selv om kroppen er liten så er hjertet stort. Til og med de eldste barna sto klar når vi kom hjem , er det rart jeg er takknemlig? Vi er heldige vi som er omringet av kjærlighet , heldige som har så mange å være glad i.

Så når jeg la meg igår så la jeg meg lykkeligere enn noensinne. Det er når jeg ligger sånn i mørket alene at tankene kommer, tanker om livet både nå og før. De tankene kommer alltid når jeg er på det mest lykkelige, når takknemligheten over livet her og nå er stor.

Tankene kverner rundt i hodet på meg, de gir meg ikke fred. Jeg har på en måte fått et nytt liv nå, livet mitt har tatt en ny vending. Hvem hadde trodd det den dagen i oktober for over fire år siden. Jeg har fått muligheter nå som jeg mest sannsynlig aldri ville fått som frisk, så selv om jeg hater denne sykdommen, så har den faktisk gitt meg noe jeg aldri ville vært foruten.

Den har vist meg hvilken styrke som bor i et menneske, den har gitt meg en vilje så stor. Sykdommen har åpnet øynene mine for det som er viktig i livet, den har gitt meg en kjærlighet større enn livet selv. For tenk at her sitter jeg som ALS syk, og jeg har fått flere opplevelser og muligheter nå enn når jeg var frisk.

Det er når en dør lukkes at det åpnes en ny, og i mitt tilfelle har det blitt åpnet mange dører. For tenk så heldig og priviligert jeg er som får så mange fantastiske øyeblikk selv om jeg er dødssyk, jeg blir både ydmyk og rørt.

Jeg tenker av og til at dersom jeg hadde blitt frisk nå, så hadde ingen klart å stoppe meg. Da hadde livet ikke hatt noen begrensninger lenger, da skulle jeg virkelig gjort en innsats. Men så tenker jeg at jeg hadde aldri funnet ut hva som bor i meg uten denne sykdommen, jeg har bevist overfor meg selv at man kan gjøre mye selv om man lever et liv med store utfordringer.

Så derfor gikk jeg til sengs med et smil igår, alt jeg følte var en varme så god. Jeg vet det vil komme mange tunge dager, jeg har mange hindringer enda jeg må overkomme. Men alt som betyr noe er her og nå,og lykken jeg føler akkurat nå er det ingen som kan ta ifra meg…..