Det ble en fin kveld i går, hele familien samlet seg inne i en liten stue.
Jeg så det på min sønn, han har hatt godt av å begynne på skole igjen.
Han virket plutselig så voksen der han satt, flyttingen hadde gjort han godt.
Det beste var at han ikke søkte tilflukt på rommet lenger, han ville heller sitte sammen med oss og prate om alt og ingenting.
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde bekymret meg unødvendig, men slik er det vel for mødre flest.
Samtalen gikk lett, hele familien ville gjerne høre hvordan det gikk med min sønn.
Jeg kjente hvordan varmen la seg rundt hjertet mitt igjen, det er slike øyeblikk som betyr mest av alt for meg. Omringet av mine kjære satt jeg der, smil og latter fylte en liten stue. Der og da skulle jeg ønske at jeg kunne stoppe tiden, og bare bli i det øyeblikket til evig tid.
Ikke vet jeg hvordan vi kom inn på det, men plutselig tok samtalen en ny vending.
Nå var det meg som fikk fokus, tiden etter meg ble plutselig det store samtaleemne.
Det var faktisk barna som nevnte det først, alle bekymringer for hvordan livet ville bli kom nå frem i lyset.
Ville gubben klare å sitte med huset? Hvem skulle organisere alt når mor ikke var her lenger? Spørsmålene ble mange, diskusjonen hadde nok fortsatt helt frem til i dag hadde det ikke vært for min sønn.
Han hadde nemlig løsningen på alle bekymringene, og en setning satte punktum for gårsdagens samtale.
“Du må bare holde ut i 20 år til mamma, det klarer du vel?”.
Hele familien stirret på meg med et intens blikk, snakk om å få press på seg.
Men nå vet jeg i det minste hva som er forventet, 20 år til er vel ingen problem vel??
Tjue år til fikser du lett.
Skjønner at jeg må klore meg fast her
Jeg tenker at det viktigste er å leve i nuet. Gjerne 20 år til.
Det gjør vi hver dag, men håpet er der
Godeste Isak.
Klart du går 20 år til Vivian.
Nå var det en av mine eldste gutter som sa det, de er like fine alle sammen
20 år er det minste Vivian, tenk på Hawkings, klarte over 50 år, ønsker dere en fin kveld, er vel sol hos dere og, klem fra meg, tove, må si jeg tenker masse på dere
Gode Tove, stor klem tilbake
Dette klarer du ♥️ vi følger deg på din lange reise
Tusen takk Trude, vi lever i håpet
Det hørtes ut så det var et bra valg..ja vi følger deg.
.spørs om jeg klarer 20.år til .det er pga av høye alder
Vi tar en dag om gangen.Tror det er mange som gjør det vi vet jo ikke noe noen og godt er det.Ha en fortsatt fin mnd…Snart
kommer september
Tror neppe jeg klarer 20 jeg heller Inga
Vi får heller være takknemlig for den tiden vi får tenker jeg 