Jeg så hvordan han på raske skritt beveget seg mot badet, kropp og hode fungerte i skjønn harmoni. Det så så enkelt ut, ved hjelp av lette bevegelser hadde han nådd sitt mål på et blunk.
Fra senga følger jeg han med blikket, sluker til meg alle bevegelser.
Enkle bevegelser som jeg enda kan føle, enkle bevegelser som han ikke tenker over at han gjør. Men jeg tenker over det, for hans enkle bevegelser er blitt umulig for meg.
Jeg ser hvordan han står fremfor speilet, med et fast grep rundt tannbørsten setter han i gang.
Jeg kan nesten kjenne den friske smaken, duften av tannkrem fyller rommet. Det ser så enkelt ut når han gjør det på seg selv, omhyggelig pusser han hver enkel tann. En følelse av velvære vender plutselig tilbake, savnet etter selvstendighet blir igjen så nær.
Det er ni år siden sist jeg sto der han står nå, ni år siden jeg hadde skikkelige rene tenner. Små enkle hverdagslige gjøremål som ikke er så enkle lenger, for nå må andre gjøre de for meg.
Enkle ting som mange tar for gitt, men som jeg lengter etter hver eneste dag.
Pusse tennene, stå under dusjen så lenge man vil, kle på seg selv, kunne gå ut på kjøkkenet for å se hva som finnes i kjøleskapet.
Lage seg mat selv, spise ved hjelp av sine egne hender uten å tenke på at assistenten egentlig var ferdig på jobb for to minutter siden.
Gå på do selv, kunne låse døren og vite at du har fred så lenge du måtte trenge det.
Velge selv når du vil gå og legge deg, uten å tenke på hva andre måtte mene. Krype under dyna og krølle seg sammen, kunne snu seg fra side til side uten å tenke over det.
Bære sine barn til sengs, gud hvor jeg savner å kunne kysse de godnatt.
Fortelle dem hvor mye jeg elsker dem, uten å måtte gjenta fordi de ikke forstår.
Hver dag har jeg en lengsel i meg, et savn etter de små ting.
Kunne trekke pusten en vakker vårdag, fylle lungene mine med all den luft jeg vil ha.
Men her sitter jeg, med en hjelpeløs kropp som ikke klarer lenger.
Jeg vet at det bare er snakk om tid , lungene mine vil en dag også gi etter.
Friheten til å puste selv vil en dag bli borte, det eneste som holder meg i live vil en dag kollapse.
Jeg kikker ut på badet, tenker på hvor heldig han er.
En svunnen tid vender tilbake, en tid jeg ønsker meg tilbake til hver eneste dag.
Jeg skulle ønske det var meg som sto der på badet, jeg skulle ønske det var meg som var uvitende om hvor heldig jeg var…..
Du skriver det så fint at det går rett inn🐰
Takk, det var ikke enkelt å få frem de riktige ordene denne gangen 💜
blir helt nummen av å lese, vanskelig å sette seg inn i, men ordene dine gjør meg blanke i øynene. Men kjære dæ kor sterk du er ❤️
Ja noen ting er vanskelig å skrive om, jeg må innrømme at jeg gråt mens jeg skrev innlegget…
Du hjelper meg virkelig til å sette pris på de små tingene i hverdagen, som man som fult fungerende menneske tar for gitt.
Håper du vet hvor god du er på å få dem rund deg til å se lenger enn til sin egen nese 💜💜
Klem til deg
Så fint å høre, det er ikke før man mister sine funksjoner at man virkelig ser hva man hadde 💜
Du beskriver det så sårt og virkelig. Din smerte og sorg treffer mitt hjerte. Takk for at du deler det aller næreste. Det gjør at ihvertfall jeg setter større pris på det jeg har.
Så fint å høre Silje, det gjør at sorgen blir litt lettere å bære 💜
Jeg leser alt du skriver og har gjort det i flere år. Dette innlegget var veldig sterkt og beskrivende for hvor utrolig begrenset du har det på alt vi tar som en selvfølge.
Jeg tenker ofte på deg, og har fortalt om denne fine og såre bloggen til mange av mine venninner og familie.
Du setter dype avtrykk !!
Tusen takk for fine ord Pia, du skal vite at det betyr mye for meg 💜
Det er takket være dere lesere at ordene mine virkelig når ut, det er takket være dere at jeg fortsatt har en stemme 💖
❤️