MAMMA PÅ HJUL

“Det kommer ikke på tale”utbrøt gubben her i går kveld, han så lettere oppgitt ut der han sto på stuegulvet og så på meg. Jeg derimot kunne ikke fatte hva han tok sånn på vei over, jeg syns faktisk planen min var god jeg.
“Jeg har gått med på mye opp igjennom årene, men dette nekter jeg”. Det var da voldsomt da, jeg har da foreslått mange verre ting enn dette før, dette kunne da bli fint vel? Men neida, gubben hadde bestemt seg, så det punktet var bare å stryke fra lista.

Jeg hadde nemlig tatt frem en liste, en liste over mine siste ønsker. Begravelse lyste imot meg, tittelen på listen røper det meste, nå skulle denne listen fullføres. Men når min mann fikk se listen holdt øynene på å dette ut, ja punkt nr tre kunne jeg ihvertfall stryke.
Ingen danseband på meg, han mente at nå hadde jeg gått fra vett og forstand.

Nå vet jeg ikke om det er tillatt engang, det er kanskje et rart ønske å spørre presten om. “Nei så tjukk du er blitt” er kanskje ikke den mest passende låten i en begravelse når jeg tenker meg om, men når jeg tenkte tanken så virket den god.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For oss er det blitt en naturlig ting å snakke om, døden er blitt en del av hverdagen. Vi spøker om den, har gode samtaler om den, gråter over den, og noen ganger raser vi over den. Den er alltid der, den er blitt en del av luften vi puster, men vi prøver å ikke la den styre livet vårt.

Døden er et farlig ord for noen, det er et tema som blir skjøvet langt vekk under teppet. Som et møblemang blir det stående nedstøvet innerst i boden, man tar det bare frem om man må. For vi mennesker liker ikke å tenke på at vi er dødelige, det er ingenting som skremmer mer enn det uvitende.

Det første året etter diagnosen ville jeg ikke høre snakk om det, døden gjorde hverdagen umulig å bære. Men litt etter litt innså jeg at jeg måtte forholde meg til den, litt etter litt åpnet vi den døren opp.

Plutselig en dag ble døden mindre farlig, jo mer vi pratet om den jo mindre farlig ble den. Den prosessen er ikke gjort over natta, det tar tid og mye jobbing. Men den er så lærerik, ukjente sider ved meg selv ble plutselig børstet støv av.

For det er vi mennesker som gjør døden til et farlig ord, det er vi som skaper døden om til et tabu. Men døden er ikke bare vond og mørk, den er så mye mer enn det. Så derfor prater jeg høylytt, jeg planlegger min begravelse med mine kjære. For døden kan være fin også, den kan føles som en befrielse.

Derfor skriver jeg ned mine punkter, og selv om jeg nå må stryke et punkt, så er det et punkt jeg ikke tar vekk. Jeg vil ha fyrverkeri, jeg vil forlate med et smell. For livet mitt skal feires, livet mitt skal fylle himmelen som et fargesprakende maleri…

For et vær! Det begynte sent i går kveld, i likhet med humøret mitt gjorde været også et humørskifte. Det blåste kraftig opp og himmelen åpnet alle sine sluser, mørke skyer dekket horisonten. Kvelden endte i tårer for min del, rasende og frustrert tok jeg kveld.

Noen ganger får jeg bare nok! Jeg blir så jækla lei av å være meg, drittlei av å måtte være avhengig av hjelp hele forbanna tiden. Igår var en slik dag, og dagen idag har blitt preget av det samme. Kommunikasjon er noe dritt av og til, og idag har jeg følt at ingen har kunnet kommunisere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Assistenter misforstår, BPA firmaet har kanskje forklart seg dårlig, gubben skjønner ingenting, og jeg tenner på alle plugger av det jeg blir fortalt. Dagen har vært preget av det komplette kaos rett og slett.

Men i likhet med været så lettet tilstanden her hjemme også, heldigvis ser jeg nå litt lysere på ting. Gubben slo på stortromma og mekket sammen en finnbiff gryte, noe som falt i smak hos hele familien. Det er kun små ting som skal til, og idag trengte vi alle et lite fint øyeblikk.

Isak har stort sett vært inne i hele dag, noe som er fryktelig kjedelig for en liten kropp. Men heldigvis har han tre søsken som kan underholde han litt, selv om det er mye røverstreker ute og går. Tre søsken er som søsken flest, minstemann må læres litt unoter.

Min datter er den verste, hun elsker å lære opp en liten gutt. Jeg er derimot ikke like fornøyd med den oppdragelsen til tider, for som regel skal den testes ut på meg. Idag sto en liten gutt fremfor meg med et lurt smil, det var ingen tvil om at han pønsket på noe.

“Lukk øynene mamma, jeg har noe godt til deg”

Jeg lukket øynene forsiktig, men fant ut at det kunne være lurt å være på vakt. Plutselig kjente jeg det, en kald sprut traff mitt ansikt. Storesøster hadde nemlig funnet frem vannpistolen fra i sommer, og mor selv var målet.

En liten gutt syntes tydeligvis dette var svært underholdende, for det hele endte med at han lå på gulvet og vred seg i latterkrampe. Storesøster var tydelig fornøyd med sin egen opplæring av lillebror, men jeg var ikke like begeistret.

Idag fikk jeg endelig beskjed om at den ene rundt meg som sitter i karantene har fått svar på korona prøver, den var negativ. Men hun hadde lungebetennelse, noe som jeg helst ikke vil ha igjen. Det positive er at jeg har lært, jeg gir nå beskjed ved det minste symptom. Det er bedre å starte en eventuell behandling tidlig for å være føre var, enn å vente til det blir verre.

I disse tider er det lett å bli paranoid, jeg kjenner på det selv. Hmm, jeg tror jeg føler meg litt dårlig, man kan jo risikere å bli syk av å engste seg. Så nå tror jeg at jeg skal ta meg en bolle, sette på en film for å få tankene over på noe annet. Kanskje jeg skal invitere barna på filmkveld, vi trenger litt hygge….

Jeg er bare rasende her jeg sitter, det er like før jeg sprekker!

Helt siden dette viruset meldte sin ankomst begynte meldingene å tikke inn.

Fortvilelsen og maktesløsheten var stor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det gjør noe med meg å lese ord om en grusom situasjon.

Spesielt når jeg vet det egentlig kunne vært meg.

Det viser seg nemlig at dette viruset er i ferd med å ta flere liv.

Du trenger nemlig ikke være smittet for å stå i fare.

Alt du trenger er å ha en dødelig diagnose, en dødelig diagnose som gjør at helsevesenet bare forkaster deg.

Ja for det er ikke bare viruset som krever sine ofre, nå trumfer vårt eget helsevesen viruset.

Alvorlig syke blir nektet livsviktige operasjoner, de blir nektet behandling dersom de blir smittet.

Vi blir nektet behandling, vi er ikke verdt å redde.

Vår aller kjære helseminister prater som vanlig med store ord, prøver å berolige oss.

“Liv vil ikke stå i fare, nødvendig helsehjelp vil bli gitt til de som trenger det”.

Men det er ikke tilfellet, enda engang blir vi holdt for narr.

For oss som lever med alvorlig sykdom vet hva som er tilfellet, vi vet hva som er reelt.

Vi er ikke verdt noe, våres liv betyr ingenting.

Jeg føler på en maktesløshet så stor, jeg vil ikke være en av dem som sitter og ser på at noen dør.

At mennesker dør på tross av at det finnes livsforlengende hjelp å få.

Det er en skremmende tanke at det sitter noen der ute som bestemmer hvem som skal få leve.

Jeg er dessverre ikke en av de, jeg vil mest sannsynlig bli nedprioritert dersom jeg blir smittet.

Derfor er jeg rasende i dag, skuffelsen er stor.

For vi er mange som gjerne vil leve, men nå får vi ikke lov….

Jeg ser det, den oppgitte himlingen med øynene. Jeg hører det, et stille sukk som om luften er i ferd med å gå ut. Noen ganger får jeg høre det direkte, jeg må slutte å “mase” sånn. Noen ganger diskuteres det over hodet mitt, “nei det er din tur nå”.

Kanskje er jeg masete, kanskje jeg er bare en gneldrete kjerring som maser hull i hodet på folk. Jeg føler meg ikke sånn, men kanskje jeg er det likevel. Jeg skulle kanskje ikke spurt om den sjokoladen, skulle kanskje ikke prøvd å komme med gode råd når jeg så hvordan de strevde. Jeg burde kanskje bare la være å spørre.

Noen ganger gjør jeg nettopp det, jeg lar være å si noe som helst. Prøver å gjøre meg usynlig, prøver å gjøre meg så liten som jeg kan. Det er forbausende enkelt, det er bare å la være å engasjere meg, bare la være å si noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg bare sitter der i en stol med datamaskinen fremfor meg, noen ganger kan det gå timevis uten jeg sier noe. Det er liksom bedre å legge seg sulten enn å stadig vekk måtte spørre, det er bedre å legge seg tørst enn å føle seg til bry.

Ja for noen ganger er alt bare galt, jeg klarer liksom ikke å noen ting riktig. Alt jeg gjør blir uansett galt. Når jeg spør om noe er det galt, når jeg ikke spør om noe så er det også galt. Hvis jeg viser følelser så er det galt, og enda verre er det om jeg i tillegg prøver å prate om det.

Ord jeg sier blir vridd på, alt er ene alene min feil. Det er umulig å forstå, det er umulig å sette seg inn i min tilværelse. Eller er det egentlig så vanskelig å forstå, kanskje det bare er at min situasjon er så grusom at noen ikke vil forstå.

Jeg ser chips posen ligge der,  men jeg kan ikke ta den. Glasset med drikke står rett fremfor meg, men jeg kan ikke gripe det. Jeg skulle gjerne ha gått på kjøkkenet og lagd meg mat selv, men det går ikke. Jeg skulle mer enn gjerne gått på do selv, men det er umulig.

Det er ikke meningen, jeg prøver ikke å være vanskelig. Noen ganger vil jeg bare ha det samme som dere, jeg vil ha de samme mulighetene. Jeg vil bare bli sett, bli tilbudt små ting jeg også. Den så fryktelig god ut den er sjokoladen din, men jeg vil ikke spørre. For jeg ser det på dere, dere har ikke lyst. Så derfor lar jeg være, og håper på at neste dag vil bli bedre…..

Jeg fikk ligge å dra meg idag til klokken 12, noe som passet meg utmerket. Det ble en sen kveld igår, for en gangs skyld ble gubben og jeg sittende å se på film sammen. Filmen var så som så, men spennende nok til at ingen av oss ville gå og legge oss.  Det var ihvertfall veldig koselig, og derfor var det ekstra deilig å kunne ta en rolig start på dagen i dag.

Denne lørdagen hadde vi egentlig ikke assistenter, hun som egentlig skulle jobbe sitter i karantene. Så vi var egentlig innstilt på en helg alene, og gubben hadde belaget seg på en arbeidshelg hjemme.

Men jeg har jo vært så heldig å få en venninne som har begynt å jobbe hos meg, og hun skuffer ikke. For hun meldte seg frivillig til å jobbe på en lørdag, noe som vi alle satt pris på. Hun har ryddet huset, handlet og bakt boller med Isak, du kan tro en liten gutt var fornøyd.Ja for han spurte nemlig om vi kunne bake når jeg enda lå i senga, så derfor ble det ellevill jubel når jeg kunne innfri det ønsket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det merkes godt at det er helg, ja nå blir det jo helg i 14 dager fremover minst. Huset flyter av leker, sofaputene ligger på gulvet, og klesskapet til mamma blir gjennomsøkt på jakt etter en kappe. For plutselig fikk vi kongen på besøk her, og en konge må jo ha en konge kappe. Derfor lå en liten gutt på knærne inni skapet mitt, hadde mamma noe han kunne bruke mon tro?

Løsningen ble et skjerf jeg hadde hengende, det fikk duge. Jeg ble utnevnt til en av kongens garde, og som en av Kongens  menn så fikk jeg nok å gjøre. Vi har kjempet mot drager og troll, seilt over de syv hav, og reddet prinsesser fra den onde trollmann. Derfor er jeg nå egentlig ganske utslitt, det er ingen spøk å være en av kongens mest betrodde menn.

Da var det godt å kunne sende en liten konge ut med en træll (pappaen), for å jakte på alle dragene som lå og lurte rundt slottet. Da fikk vi anledning til å rydde huset en smule, dessuten måtte vi ordne med en liten overraskelse til en liten gutt.

Ja for idag er det jo lørdag, noe som innebærer at postbudet skulle komme. Den postkassen han fikk forrige uke er helt genial, nå kommer postbudet hver lørdag. Det ble ekstra mye i postkassen idag, det var like før vi måtte sende ut hentelapp istedenfor. Men vi fikk presset det oppi til slutt, selv om det krevde en del forsøk.

Jeg hadde nemlig bestilt han noen nye klær, og da passet det bra med en ekstra overraskelse idag. Det er så godt å kunne glede en liten gutt, han blir så glad for lite. Når han fikk lørdagsgodteriet i tillegg til klær så var jubelen stor, ingen tvil om at postbudet har gjort en god jobb denne lørdagen også.

Så nå skal vi kose oss med nystekte boller og god drikke, det gjør ingenting at jeg ikke kommer seg så mye ut. Alt som betyr noe er at jeg enda er frisk, og at jeg får tilbringe tid sammen med mine. God helg til dere alle…

Kjære Gud gi meg mine føtter tilbake

La meg løpe barbeint gjennom duggfriskt gress.

La meg kjenne den silkemyke sanden omringe føttene mine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La meg få løpe gjennom en vakker blomstereng mens jeg hører barnelatter rundt meg.

Kjære Gud gi meg mine armer tilbake.

La meg få holde rundt mine barn igjen.

La meg få holde de tett inntil mitt bryst slik at våre hjerter smelter sammen.

La meg få gå hånd i hånd med min kjære, flette mine fingre i hans.

La meg få tørke tårer med kjærlige fingre på et sart barnekinn.

Kjære Gud gi meg min stemme tilbake.

La meg få rope ut alle mine følelser igjen.

La meg få synge nattasanger til små hjerter mens jeg pakker de inn.

La meg få viske varsomme kjærlige ord til mine kjære når dagene blir tunge.

Kjære Gud gi meg mitt liv tilbake.

La meg få løpe gjennom skog og mark mens jeg kjenner hjertet slår fortere og fortere.

La meg få stupe ut i et krystallklart vann en varm sommerdag mens jeg kjenner hvordan det kjølige vannet omringer min svette kropp.

La meg få kjøre scooter over snødekte vidder mens nordlyset lyser opp min vei.

La meg få være kone og mamma uten en sorg over at døden er nær.

Kjære Gud jeg vil ikke være meg.

La meg få slippe disse lidelser som venter meg der fremme.

La meg få slippe en sorg som sluker mitt hjerte.

La meg få slippe å forberede mine små på et liv uten meg.

Kjære Gud la meg slippe å smake døden så altfor ung…

For en start på helgen! Denne fredagen har badet i sol, en skyfri himmel var synet som møtte meg når jeg sto opp i dag. Når sant skal sies så våknet jeg vel først av små barneføtter, han var nemlig i fyr og flamme idag.

“Idag skal vi kose oss mamma” sa en liten gutt mens han kravlet opp i senga mi kl 07.15. Pappaen hadde gått på jobb, og egentlig skulle søsknene stå opp og passe en liten kropp til assistenten kom på jobb. Men som forventet lå de og dro seg under dyna når klokken var der, jeg hørte ikke en lyd fra andreetasje.

Plutselig fikk jeg en liten barnefot stukket opp i ansiktet, “se på hælen min mamma”. Det magiske plasteret var blitt fjernet, og nå måtte mamma sjekke gnagsåret.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Oi, det er jo nesten borte jo” sa jeg mens jeg prøvde å fokusere med øynene. Isak var tydelig fornøyd med det svaret, og måtte demonstrere med hopping på gulvet, foten var tydeligvis god som gull igjen.

Vi har hatt en fantastisk dag sammen, og været gjorde dagen enda mer perfekt. Så idag har vi vært ute og syklet, sett film, lakket negler og spist god mat. Noe godt kommer det av å ha virusfri.

Tv2 har stått på i bakgrunnen i hele dag, herlighet hvor uvirkelig dette er. Jeg har svart på mailer i hele dag, assistentene er også utsatt, og telefonen har ikke stått stille. Vi er bare nødt til å ta forhåndsregler, prøve å minimere bemanningen til det minste som mulig. Vi må ihvertfall prøve å ta grep.

Min mann må nok regne med å bli hjemme enkelte dager, vi må bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg syns litt synd på ene sønnen her, han hadde gledet seg til hyttetur med kompiser i helgen. Men den ble selvfølgelig avlyst, noe som gutten syns var rimelig kjipt.

Trøsten er at det kommer flere anledninger, her må vi bare smøre oss med tålmodighet. Et øyeblikk her ble kontrastene store, for mens guttungen satt og surmulte i sofaen, så kom datteren ned trappa strålende fornøyd.

Hun hadde skrevet en oppgave på skolen, og idag kom karakteren. Høyeste karakter på en oppgave som gjorde meg ekstremt stolt, hun hadde nemlig valgt et tema som rørte mitt hjerte. Hun hadde valgt å belyse handikappedes vanskeligheter i arbeidslivet, og dette er et emne som ikke er pensum engang. Det var nok derfor hun fikk så god tilbakemelding idag, og mammahjerte er selvfølgelig fryktelig stolt.

Nå skal vi nyte kvelden videre, prøve å få opp motet på en slukøret sønn. Men så lenge vi holder oss friske er jeg glad, for tross alt så har jeg det godt. Humøret er tilbake, de mørke skyene er for lengst borte. Så nå skal jeg bare nyte tiden sammen med mine, og håpe på at vi holder oss friske.

God virusfri helg 💜

Ironien er at jeg nå kan dø, ikke av sykdommen jeg fikk dødsdommen av men av et virus.

Idag fikk jeg beskjed om at enda en av de rundt meg er satt i karantene, heldigvis har hun ikke symptomer enda.

Men frykten er der, viruset kommer stadig nærmere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Planlagte møter blir avlyst, sykehusavtaler blir kanselert.

Jeg tør nesten ikke puste, skuldrene er anspente.

Dette føles helt uvirkelig ut, føles ut som jeg er med i en film.

Hver kveld har jeg bedt, i over fire år har jeg ligget i senga og bedt en bønn til høyere makter.

En bønn om å holde meg i live lengst mulig, at sykdomsforløpet må stoppe opp.

Men nå er noe annet kommet inn i livet mitt, en ny trussel truer hverdagen.

Igår fikk jeg en melding som preget meg, den var fra konen til en annen ALS syk, en melding som rystet meg.

For etter avtale og godkjenning så var han satt opp for operasjon neste uke.

Trakeostomi skulle utføres, noe som nå dessverre var høyst nødvendig.

Men nå er alt blitt utsatt, et virus satte stopper for en bedre hverdag.

Tilbake sitter en sønderknust mann og pårørende, engstelsen er stor.

En mann som ikke klarer seg uten bipap, uten maske får han ikke puste.

Jeg kjenner kvalmen brer seg, føler meg totalt maktesløs.

Hjertet mitt brister av alle de som lider nå, de som virkelig blir hardt rammet av denne situasjonen.

Jeg er engstelig selv, og kan bare tenke meg hvordan de har det.

Redselen er stor for mange nå, og dessverre er frykten reell.

Igår kom nyheten om det første dødsfallet, første offeret her til lands.

Så nå holder vi andre pusten, burer oss inne i frykt.

Alle har fått en vekker nå, vi har skjønt at livet er skjørt….

Dagen idag ble helt annerledes enn jeg hadde sett for meg, jeg tror alle fikk seg en virkelighetssjekk idag. For plutselig ble alle barn sendt hjem, dørene ble lukket, og tiden fremover er uviss. Jeg har kjent på den engstelsen en stund, men barna mine har nok vært mer engstelig. Man blir så fryktelig maktesløs, hjelpeløs holder vi pusten.

Jeg fikk meg en støkk idag, engstelsen ble forsterket. For jeg fikk beskjed om at en som går rundt meg hadde vært i kontakt med en som nå er i karantene, og den beskjeden stakk i hjertet. Nå sitter jeg her og avventer nærmere beskjed, og alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På matbutikkene er det kaos, vi hamstrer som aldri før. Butikkhyllene tømmes, realiteten har slått inn. Endelig begynner folk å forstå at dette ikke er noe å kimse av, dette kan bli alvorlig for så mange. Men likevel må vi være fornuftig, for denne hamstringen er unødvendig. Vi kommer langt på vei med sunn fornuft og god håndhygiene.

Gubben kom inn døra med et brak idag, her skulle lukene skalkes. Sammen har vi bestemt at vi skal holde lav profil, prøve å holde besøkende bare til de aller nærmeste.

Men noe godt kommer ut av denne situasjonen, vi får nå tid til hverandre. For idag kom alle barna hjem tidlig, og nå kan vi kose oss sammen i to uker. Idag har vi laget en skikkelig vestlandsmiddag, og mine foreldre kom på besøk.

Vi har ihvertfall mat nok, herlighet så deilig. Raspeballer og saltkjøtt sto nemlig på menyen, gjett om jeg har spist. Jeg har fått dobbel mage, jeg har est ut. For er det en ting jeg elsker mer enn noe annet så er det raspeballer, det er det beste jeg vet. Angrer litt på at jeg ikke kjøpte pinnekjøtt som tilbehør, men saltkjøtt var godt det også.

Bursdagsbarnet fra igår elsker nemlig også raspeballer, kanskje enda mer enn meg. Assistentene mine har aldri laget dette før, men med litt veiledning så er alt mulig. Jeg syns det var så kjekt å kunne invitere mine foreldre på middag for en gangs skyld, det er alltid de som må styre på for oss.

Kake ble det idag også, her i huset propper vi i oss. Mat blir så viktig når man rammes av sykdom, ihvertfall er det sånn for meg. Mat er en så stor av livsgleden, så jeg koser meg så ofte jeg kan.

Men nå ser det ut som det kan bli mye hjemmekos fremover, for nå er alt satt på stedet hvil. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det, kose oss sammen så godt vi kan.  Jeg håper dere har det bra og holder dere friske, ta vare på hverandre og ikke minst dere selv, nå trenger vi hverandre mer enn før…..

Idag kom nyheten vi egentlig har ventet på, skoler og barnehager stenges ned. Jeg er glad for at vi tar våre forhåndsregler, det er bedre å være føre var enn etterpåklok i en slik situasjon.

Selvfølgelig tenker jeg på det, faren er jo tilstede. Jeg vet jeg er utsatt og egentlig bør holde meg i ro. Men dette er utenfor min kontroll, jeg kan bare håpe på at det ikke rammer meg og mine nærmeste.

Det føles som vi er i en unntakstilstand, hele verden holder pusten. Alle er bekymret, og barna spør. På butikkene er det kaos, folk hamstrer. Legevakten sliter, ekstra bemanning er satt inn. Men så har vi noen som bare rister på hodet, de mener vi overdramatiser, dette går nok over av seg selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen mener det er krise å sitte i karantene, det er jo såååå kjedelig. Det er fullstendig krise å måtte holde seg innenfor i sitt eget hjem i to uker.

Jeg blir bare oppgitt, jeg skjønner ikke tankegangen. Sjerp dere, prøv å gå i dere selv og tenk etter. For hva om det var dere som var utsatt,  hva om det var deres liv som var i fare?

Før jul ble jeg innlagt, en infeksjon gjorde tilstanden min kritisk. I fire uker kjempet jeg, kjempet for å få leve i min nåværende tilstand litt til. Fire uker ble tilbrakt i en sykehusseng, eneste utsikt jeg hadde var et skittent vindu mot livet der ute.

Så derfor sier jeg sjerp dere, for dere er tross alt heldige. Viruset påvirker dere friske i minimal grad, og hjemme har dere alt dere trenger.  Tenk heller på de andre, de som nå lever med faren hengende over seg.

ALS var dommen for over fire år siden, men nå truer et virus med å forkorte livet enda mer. Vi er mange som nå holder pusten, livet vårt er blitt satt på vent. Ingenting tør vi å planlegge, vi holder oss mest mulig hjemme.

Derfor er jeg glad idag, glad for at vi tar forhåndsregler. For vi må bare innse det, dette er utenfor vår makt. Vi klarer ikke å kontrollere det på andre måter, vi må gjøre det vi kan.

Nå får vi bare håpe, be om at liv ikke går tapt. Så ta deres forhåndsregler, tenk litt på andre enn dere selv. La oss nå jobbe sammen, la oss hindre et virus å få kontroll. For hvis alle gjør det samme så klarer vi det, så ta den karantenen med et smil, og tenk på at du kanskje har reddet et liv….