Jeg har sagt det før og må si det igjen, jeg er verdens heldigste person. Det har skjedd noe i det siste, familiedynamikken har snudd. Takknemlighet er alt jeg føler på nå, for kjærligheten blomstrer mer enn før. For min mann har endelig skjønt det, livet kan ikke kastes bort.

Snart fem år er gått, fem år siden livet vårt ble snudd på hodet. Jeg ble påminnet om min egen udødelighet, datoen for mitt liv kom plutselig mye nærmere. Blant sorg og redsel var det mange tanker, tid ble plutselig alt jeg hadde.

Jeg måtte ta et valg, jeg ble nødt til å prioritere. Bagateller måtte legges til side, jeg forsto plutselig hva som betydde mest. For det er så lett å glemme de små tingene, de blir borte i tidskaos og stress. Men mine øyne åpnet seg, og det sørget tre små bokstaver for.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi følte på en maktesløshet så stor, og kanskje aller mest min mann. For som menn flest kom beskytterinstinktet frem, men dette kunne han ikke ordne. Han kunne ikke gjøre noen ting, bare sitte å se på at jeg stadig ble dårligere. Hans eneste kjære skulle dø, og det var ingenting han kunne gjøre.

Det er da man griper etter de små tingene han kunne fikse, men han grep fatt i de feile ting. Bagateller ble plutselig store for han, og han og jeg befant oss på hver vår kant. Vi ble våres egne motsetninger, og det ble full krise i heimen. Han klaget over en gjenglemt tallerken på benken, og jeg forsto ikke hvorfor han brukte tiden sin på uvesentlige ting.

Det endte med en ond sirkel, og det var stadig gnisninger i familien. Jeg prøvde alt for å ordne opp, men det var til ingen nytte. Alle kreftene mine gikk med til negative holdninger, og det ble mange tårevåte netter.

Men nå har det skjedd en endring, denne våren kom med mer enn lysere kvelder. Det er akkurat som om min kjære har forstått, vi har aldri vært nærmere. Han har fått nytt liv i seg, og har innsett det store. At vi har det veldig bra, så lenge vi har hverandre.

Hver dag overøser han meg, komplimentene er mange. Han er oppmerksom og varm, ja jeg kjenner han nesten ikke igjen. For all negativitet er forsvunnet, det er ingen klaging å spore.

Våren brakte med seg en ny mann, og kjærligheten blomstrer som aldri før. Vi er nå på samme sted, og vi føler på det samme. Vi har det nå bedre enn vi noengang har hatt, og vi er tilfreds med livet. For nå har min kjære også lært seg å sette pris på det vi har, vi trenger ikke noe annet. For så lenge vi har hverandre har vi det bra, og jeg er takknemlig for at han er min kjære.

Denne ferien har vært nok et bevis , et bevis på at så lenge vi står sammen så klarer vi det meste. Vi fikk igjen privatlivet tilbake , og kjærligheten fikk nok en mulighet til å blomstre. Et kjærkomment avbrekk fra stress og mas kom med sommervinden , vi fikk igjen føle på hvordan livet vårt kunne vært.  Alt jeg føler på nå er takknemlighet . takknemlig for livet og alle opplevelser jeg har fått. Men mest av alt er jeg takknemlig for mine kjære , takknemlig for at de holder ut og gir meg rom til å leve….

Jeg våknet med hodepine idag , kroppen var både stiv og støl. Det nærmer seg en hormonell uke , og da får alltid kroppen gjennomgå. Helt siden jeg ble syk har jeg merket det , hormonene gjør sykdommen verre. To uker før begynner kroppen og reagere , og i tre av fire uker i måneden har jeg mye smerter. Smerter som ingen hittil har kunne gjøre noe med , smerter jeg har lært meg å leve med.

Alt blir forsterket når hormonene løper løpsk , spasmene blir flere , krampene verre , og kroppen blir svakere. Men så er jo smertene også et bevis , de er for meg et tegn på at jeg fortsatt lever. Så selv om jeg kun har en uke i måneden der kroppen er bra  så biter jeg tennene sammen , for jeg lever enda og det er alt som betyr noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Idag som alle andre dager var det bare å tvinge seg opp , hodepine og smerter måtte jeg legge til siden. Det er torsdag idag og det betyr dusj , men idag skulle det vise seg å bli en kald fornøyelse. Vi har nemlig to dusjer på badet , en vanlig og en tropedusj i taket. Problemet er bare at de begge er på samme kran , så her må man være OBS på hvilken vei man vrir.

Normalt sett pleier jeg selv og følge nøye med , men idag stolte jeg litt for mye på gubben. Det skal jeg ALDRI gjøre igjen , for en kaldere oppvåkning har jeg aldri opplevd maken til. Plutselig kom det bare fossende over meg , det føltes som om hele Niagarafossen ble tømt over meg. Det iskalde vannet ga kroppen min fullstendig sjokk , ja selv pusten min frøs til is. Fortsatt i sjokk tittet jeg forskremt opp på gubben , jeg forventet en beklagelse men fikk noe helt annet.

“Jaja, du dauer ikke, det er jo bare vann!”

Den kalde kroppen ble glovarm på et blunk , raseriet hadde nå tatt over. Jeg skal jaggu meg gi deg vann jeg , alt jeg klarte å tenke på var at hevnen er søt. Jeg er ikke født i Skorpionens tegn for ingenting , hevn det kan jeg. Fortsatt er det alt jeg tenker på , han skal få seg en overraskelse når han minst venter det. Jeg har nemlig en “partner in crime”, min datter er ikke vond å be når det gjelder slike ting.

Men ut på dagen måtte jeg legge bort hevn tankene mine , en handletur var planlagt. Når været er dårlig så må man finne på noen inne aktiviteter, og en plan om et Ikea besøk ble satt til verks. Noe må vi jo gjøre når svigermor er på besøk , det er for gale at vi bare skal sitte hjemme når vi har besøk. Vi tok like så godt middagen ute idag , ferien er fremdeles ikke over. Så selv om dagen startet i det bråeste laget ble dagen god likevel , men det skal du vite min kjære , hevn planleggingen har jeg fortsatt ikke lagt bak meg…

Jeg har følt på det en stund, de siste ukene har vært fulle av minner.

Det er akkurat som om tiden har innhentet meg, en svunnen tid har vendt tilbake.

Energien fra fortiden sprudler inni meg, en energi jeg ikke har hatt på lenge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tar meg i å gjøre ting jeg ikke har gjort på lenge, jeg lever mer enn før.

På en måte føler jeg at et nytt liv har begynt, et nytt liv med mange nye opplevelser.

Nye og gamle minner går hånd i hånd, og de flommer over meg som aldri før.

Gledene er store og mange, de fyller opp mitt dype sinn.

En flodbølge av varme strømmer over meg, og jeg tar imot med åpne hender.

Frihetsfølelsen er tilbake selv om utfordringene er store,

mulighetene ligger der selv om kroppen ikke vil.

Stadig vekk finner vi løsninger,

nye løsninger som gjør livet verdt å leve.

Vi er nå på samme sted min kjære og jeg, ventetiden er over.

Ingenting betyr noe så lenge vi har hverandre,

jeg kaster ballen og han tar imot.

Han er Kaptein og jeg er 2 pilot.

Her og nå er alt som er viktigst, men vi vet at farer lurer bak neste sving.

Håpet for fremtiden er kanskje lite, men livsgleden er likevel stor.

Han er nå kommet dit jeg har vært lenge,

vi lever i nuet begge to.

Mange farvel har vi måtte ta , og flere venter.

Tårene har vært mange og sorgen stor,

men vi har kjempet side om side.

På mange måter føler jeg vi har vunnet selv om tapet blir stort til slutt.

Så på mange måter føler jeg at jeg er tilbake,

jeg er kommet tilbake sterkere enn før.

Min indre flamme brenner,

en flamme som bringer med seg nytt lys…

Natten har vært så som så , jeg føler egentlig at jeg knapt har sovet. Jeg merker på kroppen at jeg nå er kommet hjem , stressnivået har økt betraktelig. Som dere vet så begynte problemene allerede før vi kom hjem , og nå virker det som om det ikke er noen ende på nye utfordringer. Jeg merker det på gubben også , den ellers så sindige gubben har nå fått lunten sin betraktelig forkortet , noe som er vondt å se på.

Idag har dagen vært rolig , selv om været så lovende ut der en stund. Jeg hadde egentlig tenkt å foreslå for gubben at vi kunne leke turister idag , dra til sentrum og rusle rundt i Bergens mange smågater. Men brått forsvant solen , skyer og regn tok over himmelen. Så da ga jeg meg på det , vi får heller prøve igjen en annen dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men selv om været ikke har vært det helt store så har vi kost oss likevel. Isak trives godt i eget selskap , og det samme gjør vi. Jeg måtte le litt når jeg kom ut på verandaen idag , noe hadde tatt over hagebordet mitt. En liten gutt sto ved siden av strålende fornøyd , endelig hadde alle lastebilene fått en egen parkeringsplass.

Jeg bare håper de finner seg en ny parkering etter hvert , ihvertfall innen solen kommer tilbake. Det er ingen tvil om hvem som er sjefen i dette huset , men det lever vi godt med.

Ja det glemte jeg og fortelle om , vi måtte plutselig ut på handlerunde igår. Vi har egentlig tenkt på det lenge , to nye innkjøp var dessverre en nødvendighet. Tørketrommelen tok kvelden for lenge siden , etter årevis i trofast tjeneste måtte den legge inn årene. Vi har klart oss fint uten det er ikke det , men gudene skal vite at jeg har savnet myke hånduker og sengetøy.

Det andre innkjøpet vi måtte gjøre var ihvertfall en nødvendighet , kjøleskapet har vært dårlig siden vi flyttet inn her. Det fulgte med huset så hvor gammelt det er tør jeg ikke tenke på , men vi har tynt det til det ytterste de siste årene.

Gubben og svigermor hev seg rundt og fikk ordnet det , og gleden var stor når innkjøpene kom på plass. Begge deler kom i grevens tid , ja kanskje spesielt tørketrommelen. For med den klesvasken som møtte oss når vi kom hjem så var den virkelig en nødvendighet , ellers tror jeg vi aldri hadde kommet i mål.Så nå er det slutt på et pipende kjøleskap og harde håndkler , nå er det bare velstand i huset igjen….

I denne ferien har jeg fått høre mange nye sanger som jeg ikke har hørt før , radioen har stått på fra start til slutt. Musikk fra radioen hører med på lange bilturer , vakre toner har strømmet ut gjennom 600 mil. Gamle kjente låter har vekket minner til liv , nye låter har gitt påfyll av inspirasjon.

 

Nye og gamle toner har vært med på å skape nye minner , minner som jeg og mine kjære tar med oss videre. Men denne sommeren var det en sang som berørte noe med meg , en sang som traff meg midt i hjertet. Låten Det bli bra igjen (av Sandra Lyng) krøp under huden på meg , teksten fikk klumpen i halsen til å vokse.

 

En tekst som var som om den var skrevet til meg , en tekst om livet og alle prøvelser. Men en setning bet jeg meg spesielt merke i , en setning passet ikke inn. For hver dag reiser jeg meg opp igjen , mitt nye liv er blitt en kamp til siste slutt. Men for meg vil ikke livet bli bra igjen , min kamp har kun en utvei.

 

Så hva gjør man dersom ting ikke blir bra igjen , hva gjør man da kjære Sandra Lyng? Når livet ikke gir deg andre alternativer , når livet plutselig bare går i en retning. Jeg hører dine ord Sandra , og du skal vite at jeg prøver. Men mine tårer er uendelige , mine tårer er min kamp.

 

En kamp mot liv og død , en kamp jeg aldri kan vinne. Likevel kjemper jeg , hver dag reiser jeg meg opp på ny. Du sier at bak skyene er himmelen alltid blå , og at tiden leger alle sår. Det håper jeg du har rett i , det håper jeg for mine kjære. For vi vet at den dagen vil komme , mine kjære prøver å forberede seg på et liv uten meg.

 

En stor sorg har lagt seg over deres hjerter , og jeg blir vitne til den hver eneste dag. Min sorg er deres , deres sorg er min. Sammen sørger vi , men også alene. For av og til blir sorgen for tung , og da er ensomheten min venn. Alene og sammen lever vi i en ensomhet , sorgen er ensom og tung.

 

Så det skal du vite kjære Sandra Lyng , for oss vil livet aldri bli bra igjen. Men jeg lover og følge dine ord Sandra , imorgen venter en ny dag. Jeg skal igjen reise meg opp igjen , så lenge det er liv er det håp. Sammen med mine kjære skal vi fortsette , fortsette med å kjempe en kamp vi aldri kan vinne….

Guri hvor deilig det var å komme hjem , når bilen endelig stoppet utenfor huset pustet vi alle lettet ut. Jeg må ærlig innrømme at jeg var rimelig lei på slutten der , ti dager i bil tilsammen er jaggu meg nok. Tror det samme gjaldt gubben også , jeg kunne høre hvordan pusten endelig slapp taket når bilen stoppet. Men jeg har nå hatt den beste sjåføren , med noen finnmarksgloser i ny og ne har han fått oss frem til målet hver dag uten problemer.

Ved første øyekast kunne vi konstatere at huset sto ihvertfall , men hva som ventet oss når døren ble åpnet visste ingen av oss. Jeg kjenner guttene mine , de har mange gode egenskaper men rydding er dessverre ikke en av de. Det er vel litt typisk gutter i den alderen , jeg tror jeg må sende de på husmorskurs.

Vi kjente det med engang vi kom inn , en ubestemmelig lukt hadde fylt huset. Jeg skjønte ikke hvor lukten kom ifra med engang , så jeg måtte sende gubben ut på jakt. Når kjellerdøren ble åpnet så ble det klart , lukten kom nedenifra. Det skulle vise seg at frysedøren ikke var lukket igjen , og nå var all maten ødelagt. Før vi dro hadde gubben kjøpt en svær pose med reker , og lukten stammet ifra den.

En ting var ihvertfall sikkert , assistenten som kom på jobb idag skulle ihvertfall ikke kjede seg. Arbeid var det mer enn nok av , og en haug med klesvask ventet. Er det ferie så er det ferie , og her i huset har alle hatt ferie fra alt. Men nå venter hverdagen igjen , så idag måtte huset ordnes.

Jeg har sovet såååå godt inatt , jeg våknet ikke før gubben sto i døren kl 09.00. Jeg har ikke engang hørt at assistenten har ringt på døren, og jeg pleier normalt sett og våkne av den minste ting. Etter det klarte jeg ikke sove lenger , men jeg var i det minste uthvilt. Jeg har savnet senga mi , og det var så herlig å legge seg ordentlig igjen.

Isak var så glad for å komme hjem igjen , og lekekameratene sto ivrig på døren idag. Det beste med å komme hjem ifølge en liten gutt var lekene , han hadde savnet rommet sitt. Jeg hadde ikke kommet meg inn døren engang før han kom løpende ut i Kaptein Sabeltann kostyme , ingen tvil om at han var fornøyd.

Jeg har merket noe idag , jeg har fått så innmari god tid igjen. Det er ihvertfall tydelig at jeg er kommet i godstolen igjen , og idag har jeg kunnet skrevet innlegg uten avbrytelser. Heldigvis har gubben ferie ut uken , og i tillegg er svigermor på besøk. Så hverdagen må vente litt til , og jeg skal nyte disse siste dagene for alt hva de er verdt….

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har holdt meg særlig oppdatert denne ferien , ihvertfall ikke når det gjelder bloggverdenen. De siste ukene har jeg hatt mer enn nok med å skrive mine egne innlegg , ja og tatt inn alle nye opplevelser. Under kjøreturen hjemover fikk jeg derimot med meg at en “bloggvenninne” var havnet som topp to på blogglisten , men for å være ærlig tenkte jeg ikke noe mer over det der og da.

Det var først igår kveld at jeg fikk tid til å sette meg ned i ro og mak , og det er nesten så jeg angrer på at jeg at jeg gjorde det. De siste dagene har det tydeligvis utspilt seg et drama uten at jeg har fått det med meg , og alt på grunn av en enkelt manns gode gjerning.

Aud Marit (du kan finne bloggen hennes her)  er en dame som jeg har stor respekt for , hun deler av sin hverdag flere ganger om dagen. Vi deler den samme gleden med å skrive , ja noen ganger kan det til og med være trøst og finne i egne ord. Hun er også ivrig når det gjelder å kommentere andre sine blogger , og det er alltid bare gode ord som kan leses. Men det er ikke alle som har oppdaget denne bloggeren , og med sine få lesere har hun ligget langt nede på listen i lang tid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har imidlertid ikke tatt pusten fra henne , hun har fortsatt skrevet sine innlegg. For meg er det en bragd i seg selv , for som blogger har man jo et indre ønske om å nå ut til flest mulig. Jeg har selv vært langt nede på listen , og det er faktisk ikke så lenge siden heller. Det var ingenting som gledet meg mer enn når leserskaren begynte å øke , for det betydde at mine ord begynte å nå ut.

Nå skulle det vise seg at en god gjerning skulle virkelig få fart på sakene , navnet Aud Marit skulle ikke gå ubemerket lenger. En Kokkejævel ( innlegget finner du her )hadde også lagt merke til denne dama , og bestemte seg like så godt for å ta saken i egne hender. Et innlegg med en oppfordring ble til , og ordet fremsnakking har aldri blitt mer diskutert.

Min første reaksjon når jeg leste innlegget skrevet av Kokkejævel var glede , ja faktisk ble jeg både stolt og ydmyk. For med sine gode ord klarte han det kunststykket og få henne opp på en andre plass , og det er en sjelden vare når det gjelder toppbloggere idag. Ja ikke nok med det , han oppfordret også sine lesere til å klikke seg inn på reklame postene til Aud Marit , slik at hun kunne tjene penger til briller.

Dette var tydeligvis nok til å sette sinne i kok hos noen , og jeg krympet meg når jeg leste kommentarene. Kommentarer som “kun til egen vinning” og “har du tenkt over konsekvensene” florerte det av i kommentarfeltet , men de verste var imidlertid de som gikk personlig på stakkars uskyldige Aud Marit. Hva hadde hun liksom gjort for å fortjene dette?

Jeg ble rett og slett flau der jeg satt , hva skjedde med å tro det beste om folk til det motsatte er bevist? Vi har alle våre meninger om ulike ting , og det skal vi selvfølgelig også få lov til. Men det må da gå an og gi saklig kritikk uten å gå til personangrep , og det må da gå an og gjøre en god gjerning uten å få pepper for det. Nei jeg har bare en ting og si , stå på videre Aud Marit og Kokkejævel , jeg er ihvertfall stolt av og være i samme bloggverden som dere…

For en siste natt det ble , det ble fort tydelig at nå hadde kroppen min fått nok. Jeg våknet av en intens smerte i korsryggen i natt , en smerte som har fulgt meg hele ferien. Denne kroppen er ikke laget for andre underlag enn eget lenger , men takket være en snill dame i Vardø har oppholdet der gått bra.

Jeg var så heldig at jeg fikk låne meg en tempur madrass , og takket være den har jeg sovet godt på hytta. Smerten i ryggen har ikke kommet før om morgenen , og det kan jeg leve med. Men inatt smalt det , en intens smerte fikk meg våken på et blunk. Jeg hater det men så ingen andre utveier , gubben måtte vekkes.

Et grynt etterfulgt av nordnorsk banning tydet på at det var liv , og etter å ha ropt mange nok ganger kom han mot meg med bestemte skritt. Men uansett hvordan han prøvde å vri meg ble smerten bare værende , her fantes det bare en løsning. Jeg måtte opp , resten av natten måtte tilbringes i rullestolen. Etter å ha plassert puter både her og der , og lagt rullestolen i sovemodus så falt jeg til ro , men det ble ikke helt optimalt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er på høy tid at kroppen begynner å reagere , rart at det ikke har skjedd før egentlig. Men det har nok hatt mye og si at jeg har fått slappe av , ikke en dag med stress har jeg hatt. Miljøet rundt har så mye og si for tilværelsen , og jeg har virkelig fått i pose og sekk denne ferien.

En liten gutt var i hundre idag , endelig skulle vi hjem! Han gleder seg så mye at det smitter over på oss , og jeg må innrømme at jeg også så frem til å komme hjem til sitt eget. Men jeg visste det på forhånd , denne etappen ville bli laaang. Det er bestandig sånn , siste veistrekke unnskyld ordspråket går jæ#li tregt.

Ja til tider ble det amper stemning i bilen , spesielt når datamaskinen min også takket for seg oppi fjellheimen. Jeg prøvde å få gubben til å ringe support idag tidlig før vi startet , men det hadde ikke en gubbe tid til. Litt rart egentlig , for samme gubbe sa ti sekunder tidligere “nå skal vi hjem så vi trenger ikke stresse”. 

Så da gikk det også som jeg hadde forutsett , på Beitostølen ble det full stopp. Ja ihvertfall for datamaskinen , gubben derimot durte på videre. Det var ikke før vi nærmet oss Lærdal at han kom på bedre tanker , og endelig ble telefonen plukket opp. En stor takk til tobii support for at de reddet resten av kjøreturen , uten dem vet jeg ikke hvordan det ville gått. Jeg avhengig??? Rull nå inn!

Jeg har aldri vært så glad for å se Breistein skiltet som idag , fem dager på landeveien er fryktelig leeeenge. Nå gjenstår det bare å takke for turen , og for en tur det har vært. Vi kommer hjem rikere enn når vi dro , dette har virkelig vært et eventyr. Jeg håper dere har kost dere med på turen , jeg har ihvertfall kost meg med å dele. Nå skal vi åpne ytterdøren forsiktig , jeg er nesten redd for å gå inn. Dere får følge med imorgen for å se om huset står enda , eller om gubben faktisk må bygge en gamme opp på fjellet et sted…..

Takk for turen ❤

“Skal prins dø”

En liten gutt ser på meg med store blå øyne , venter på et svar jeg ikke vil gi.

Et glimt av håp kan sees i små øyne , et håp jeg ikke er klar for å slukke.

Han ser ned på en logrende firbeint trofast venn , en trofast venn som har fulgt etter en liten gutt i fem år.

Jeg leter etter ord , innerst inne vet jeg at det ligger mer bak et lite spørsmål.

“Hvor langt er det til himmelen mamma”

Før jeg har rukket å svart kommer det et nytt spørsmål.

Mamma og Prins skal til himmelen , og en liten gutt vil være med.

“Men hva med pappa da , hvem skal passe på han”

Jeg ser hvordan han grubler , store tanker i et lite hode.

Mine ord er vilvalgte og gjennomtenkt , men de er likevel ikke nok.

Hver dag prøver jeg å være nok , kjemper hardt for å strekke til med små ting.

Men uansett hvor hardt jeg prøver så strekker jeg ikke til , og en liten gutt oppdager det mer og mer.

Små trøstende ord blir gitt , livet er ikke over enda.

Når er det ingen som kan svare på , ventetiden kan bli lang.

Sorgen er synlig hver eneste dag , men hos en liten gutt kan jeg se noe annet.

En redsel kan sees i små øyne , en redsel for en fremtid uten en mamma….

Kvelden i går ble helt fantastisk , Mosjøen sviktet ikke. Vi tok ingen sjanser igår , vi måtte forsikre oss om at vi fikk plass på vår nye favoritt spisested. Derfor var det første punkt på listen når vi kom frem , gubben måtte plukke opp telefonen for å ringe. Vi hadde lykken med oss , et ledig bord ble reservert.

Vi rakk egentlig bare og hive bagasjen i fra oss før vi måtte løpe , ja og i tillegg var gubben fri for snus noe som medførte til at tempoet ble ekstra høyt. Vi saumfarte gågaten på jakt etter en kiosk , men denne gangen hadde vi ikke hellet med oss.

Tiden løp rett og slett ifra oss , snusen måtte vike for mat. Endelig skulle magen fylles opp , etter lydene å bedømme så var det tydeligvis på høy tid. Tippen Gastro er virkelig en plass for kjøttelskere , ihvertfall om du spør meg. Jeg måtte bare bestille det samme som sist , og heldigvis er svigermor med. For denne retten er ment for to personer , litt dyrt men mye mat for pengene.

Jeg har spist over evne hele ferien , og igår var intet unntak. Det var like nydelig som jeg husket , og selv om ventetiden var over en time så var det verdt å vente på. Jeg “rullet” ut av døren etterpå , ja det tror jeg vi alle gjorde. Da passet det bra med en kveldstur , vår firbeinte venn måtte luftes.

Vi fant oss en fin gang og sykkelsti langs elven , og i enden av den kunne gubben endelig puste lettet ut. En bensinstasjon dukket opp , kvelden var reddet. Nå var klokken så mye at det var på tide og finne senga , og det skulle vise seg at en liten gutt hadde en plan for denne natten. Gubben fikk nemlig grei beskjed når vi kom på rommet , han skulle ligge med mammaen sin.

Det ble litt av et rabalder , jeg har aldri følt meg så populær som jeg gjorde igår. Verken stor eller liten ville gi seg , men det gikk som jeg hadde forutsett til slutt. Gubben måtte gi seg til slutt , det ble campingsenga på han i natt. En liten gutt var så fornøyd , hos mamma var det visstnok trygt og godt.

Dagens etappe startet som den alltid gjør , mye senere enn vi hadde planlagt. Vi er nok blitt litt for glad i sene kvelder , vi legger ikke merke til at klokka ringer. Men vi kom oss omsider avgårde , og nest siste etappe kunne begynne. Idag var det Trøndelag som ventet på oss , og denne etappen syns jeg er forferdelig lang. Det har nok med minner fra en svunnen tid , jeg ser tilbake på nattkjøring med illsinte skrikende unger i baksetet.

Heldigvis er den tiden over , Isak er eksemplarisk når det gjelder bilkjøring. Så lenge han har Ipad og noe og knaske på så er han fornøyd , men så hjelper det også på at svigermor er i baksetet med han. Dagens etappe har gått like knirkefritt som de andre , og nå går hele kjøreturen mot slutten. Imorgen er siste dagen langs landeveien , tenk at vi nå nesten er hjemme. Nå må dere bare minne meg på å ringe hjem , jeg har nemlig en mistanke om at det er noen der hjemme som har en oppryddningsjobb og gjøre før vi kommer hjem….