Som tradisjon tro ble jeg dårlig igjen i går, samme bygen som sist.

Heldigvis var det ikke like ille denne gangen som for 14 dager siden, men ille nok til at hjemmesykepleien måtte ta flere undersøkelser.

Urinprøven ga utslag på leucocytter men ingenting annet, derfor ble det konferert med legevakten.

Det siste jeg ville var å sitte på legevakten i flere timer, kunne de ikke heller skrive ut en antibiotika kur til meg?

Men siden hjemmesykepleien hadde målt både feber og høyt undertrykk (noe jeg mistenker var feile målinger) på meg så ville de ha meg ned.

Ja da fikk de sende ambulanse, det kom ikke på tale at jeg skulle slite meg ut i rullestolen.

Etter en time kom ambulansen, nye prøver ble tatt.

Og nå var alle prøver plutselig fine, ingen tegn til infeksjon.

Så ambulansesjåføren meldte seg frivillig til å ringe ned til legen igjen, og det er jeg glad for.

For etter en rask samtale skrev legen ut resept, endelig kunne jeg slappe av i min egen seng.

Jeg er den første som ber gubben ringe etter ambulanse dersom jeg er så dårlig at jeg må legges inn, men det var ikke tilfelle denne gangen.

Nå sitter jeg på tanking med sondemat, for å ta antibiotika på tom mage skjønte jeg i går at ikke var lurt.

Men jeg var så kvalm at jeg ikke fikk i meg noe, så jeg håper det går bedre nå.

Nå ligger jeg her i senga og krysser fingrene, jeg håper antibiotika kuren virker så jeg slipper sykehusinnleggelse.

Gubben ristet bare på hodet i går, og så utbrøt han plutselig:

” Ja ingen kan si at du ikke holder tradisjonen ved like, det kan du virkelig”……

Jeg har ventet hele uken, og jeg visste at svarfristen gikk ut i går.
Statsforvalteren hadde bedt kommunen redegjøre sin beslutning for å ta fra meg BPA ordningen, og krevde dokumentasjon på noen punkter.
Jeg kjente det med engang jeg våknet i går, klumpen i magen var tilbake. De siste dagene har jeg klart å få tankene over på andre ting, jeg har fokusert på førjulstiden.

Kvalmen kom flommende over meg når jeg fikk mail om at det lå et brev i Digipost, og det første som slo meg var at jeg ikke ville lese det.
Men det måtte jeg jo, for jeg visste at de ville påstå at de hadde gjort alt riktig. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å la kommunen få det siste ordet i denne saken, vi skulle svare på alle påstander de kom med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var ikke et langt brev, men alle påstandene de kom med var som forventet. Kommunen hadde gjort årlige evaulueringen av BPA ordningen, uten å inkludere meg selvfølgelig. De påsto også at de hadde hatt jevnlig kontakt med meg gjennom denne tiden, ja i bunn og grunn så hadde de virkelig prøvd å hjelpe meg.

Men sannheten er en helt annen, for i løpet av de siste to årene har de ikke svart på en eneste mail fra meg. Istedenfor har de ringt min mann for å ta det med han, og det har de ikke nevnt med et eneste ord.
Ingen dokumentasjon er heller lagt ved, ja bortsett fra et da.
Jeg måtte bare riste på hodet når jeg så hva de hadde lagt ved, men igjen viser det bare hvor langt kommunen er villig til å gå.

De hadde nemlig lagt ved en kopi av søknaden min om å få hjemmesykepleie i tillegg til BPA ordningen, ja du vet den søknaden de først ga meg avslag på. Hadde det ikke vært for BT (en avis her i Bergen) som valgte å belyse denne saken så hadde jeg aldri fått gjennomslag, jeg måtte gå til media for å få det jeg hadde krav på.

Og nå er de hovmodige nok til å bruke den saken for å stille seg selv i bedre lys? Jeg ble så rystet at jeg ble målløs, den saken jeg kjempet så hardt for å få tar de nå selvskryt av.
Jeg kjenner at jeg er lei av hele denne kampen, jeg har mest lyst til å flytte i en grotte der ingen finner meg. Alt jeg kan si er at jeg har prøvd, uansett utfall så blir dette min siste kamp mot systemet, jeg orker ikke mer…

Jeg tok han opp i går kveld, en liten spesiell nisse ble plukket opp av esken.
Det hele begynte for to år siden, en liten gutt sto og studerte en av nissene nøye.
“Denne nissen var litt rar mamma” utbrøt han plutselig, med nissen i hånda så han på meg med store øyne.
“Ja den nissen er litt lur skjønner du” kom det fra meg, og i det jeg sa det slo det meg.
De hadde nemlig hatt besøk av rampenissen i barnehagen på den tiden, og jeg husket hvor begeistret en liten gutt hadde vært når han kom hjem og fortalte hvor mange rampestreker han hadde funnet på.

Så for to år siden fikk vi vår egen rampenisse i hus, og jaggu har han funnet på mange sprell. Jeg hørte det med engang jeg våknet i dag, lyden av ivrige barnehyl nådde rommet mitt. Like etter hørte jeg små barneføtter i trappa, og noen sekunder etterpå gikk skyvedøren min opp med et smell.
” Mamma mamma, nå har rampenissen gjort noe rart igjen, han har bært jakka og skoene mine opp”! 
En liten gutt klarte knapt nok stå i ro, et lite ansikt lyste av barneglede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg elsker denne tiden, den herlige barnemagien gjør førjulstiden spesiell.
En rampenisse gir oss mye glede, hver dag våkner vi opp i spenning.
Det var en lykkelig og glad gutt som løp ut døren idag, jeg regner med alle på skolen fikk seg et referat i dag.
Selv har jeg fortsatt operasjon julepynting, og foruten om noen småting så føler jeg meg ferdig innendørs.
I helgen begynner gubben sin jobb, for nå skal alle utelysene opp. Det er alltid høydepunktet hvert år, det er like kjekt hver gang lysene blir tent.

Tenk at det er 1 søndag i advent på søndag, jeg skjønner nesten ikke at vi er der allerede. Så idag måtte adventsstaken finnes frem, det eneste jeg må huske å kjøpe imorgen er lys.
Snø kom det også i natt, jeg våknet opp til litt julestemning. Men jeg venter enda på å få se når snøfnuggene kommer dalende ned, det er et av høydepunktene hvert år.
Nå skal vi nyte kvelden sammen, og glede oss til pepperkake baking imorgen…

God helg 💓

Reklame | Posterstore

Aldri har julegave shoppingen gått raskere, aldri har det vært lettere.
Som dere sikkert husker så fornyet jeg gangen for en stund siden, og det var da jeg kom over en nettside som jeg forelsket meg i.
Posterstore ble min store åpenbaring, den nettbutikken hadde alt jeg trengte for å ferdigstille gangen. Aldri har jeg sett så mange vakre bildeplakater før.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har alltid prøvd å finne julegaver som jeg selv hadde blitt glad for å få, og hvem ville vel ikke blitt glad for å få et vakkert bilde?
Derfor sendte jeg ut en melding til familien om at de kunne gå inn selv og velge seg sin egen posters, for det ble min julegave i år.
Det rare er at jeg tror jeg er blitt synsk, for når jeg begynte å få tilbakemeldinger på de ulike plakatene som familien ønsket seg fikk frysninger på ryggen.

Snakk om å kjenne sine nærmeste, for enkelte familiemedlemmer hadde valgt ut de samme bildene som jeg i hodet hadde plukket ut til de.
Julegave shoppingen har aldri vært enklere, halvparten er unnagjort allerede. Leveringen var det heller ingenting å si på, fire dager etter jeg bestilte fikk jeg melding om at de var klar for henting.

I dag er det Black Friday og jeg har vært så heldig å få en rabattkode som jeg kan dele med dere, dersom dere bestiller i dag så får dere hele 55% avslag på alle plakater ved å teste inn rabattkoden Mammapaahjul55 når dere skal betale.
Jeg er så glad for at jeg har fått denne muligheten til å dele dette med dere, for jeg er så fornøyd med alle de bildene jeg selv har fått opp på veggen her.

Så er det en nettbutikk jeg kan anbefale dere å sjekke ut idag så er det posterstore, jeg kan love deg at du ikke blir skuffet.
Nå kan jeg senke skuldrene litt, i år ble julestresset mye mindre.
Jeg nyter tilværelsen her jeg sitter, med julemusikk i bakgrunnen og et hav av julepapir på bordet gjør vi oss nå klar, nå skal huset dekoreres og gavene skal pakkes inn….

I dag har gubben vært hjemme, og jeg visste så altfor godt hva som ventet meg.
Det begynte allerede når hjemmesykepleien gikk ut døren her, i senga lå jeg og følte meg som et bytte under jaktsesongen.
Jeg ante fare på ferde når jeg hørte de tunge skrittene utenfor døren min, en mørk skygge sto plutselig i døråpningen.

Jeg hadde aldri kunne forutse det neste som skjedde, men egentlig burde jeg ikke bli overrasket. Som en okse sto han og sparket i døråpningen, og like etter kom han som et lyn imot meg. Jeg lukket øynene mens jeg ba en stille bønn, buldringen kom stadig nærmere. Plutselig hørte jeg hvordan han tok sats, og som en grasiøs antilope stupte han opp i senga mi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hadde det ikke vært for de faretruende knirkelydene fra senga så hadde jeg meldt gubben opp til neste VM i hekkeløp, jeg tror selv Warholm hadde blitt overrasket da.
Enda godt senga fra hjelpemiddelsentralen er laget i et robust material, men de kunne godt laget en bredere utgave.
Snakk om å føle seg som sild i tønne, det var da jeg innså at jeg trengte en større seng.

Etter det gikk det slag i slag, men denne gangen ble jeg bært på badet som en nygift brud over dørterskelen. Problemet oppsto når vi nærmet oss toalettet, for plutselig var det som om gubben ble usikker på hvilken ende han skulle sette ned først.
Etter å ha blitt snudd på ett par ganger i lufta fant han omsider ut av det, og det var i grevens tid. For nå hadde blæra mi fått nok, den ga tydelig beskjed om at nå hastet det.

Jeg var så glad for å komme i lenestolen idag, for morgenstellet med gubben er som en berg og dalbane av en karusell. Jeg kjente at magemusklene hadde våknet til liv, latterkrampe i en time er ikke noe jeg kan anbefale.
Men kjedelig blir det ihvertfall ikke, og i følge gubben er han min beste medisin.

Heldigvis hadde jeg arbeidsoppgavene klar til han idag, jeg kjøpte meg selv litt alenetid. Idag var planen klar, nå skulle tuneren få sin egen hylle.
Vi bommet nemlig litt med det hyllekjøpet mitt forrige gang, vi trodde vi hadde kjøpt de store nok til at tuneren gikk inni. Men det viste seg at hyllene var 1 cm for liten, typisk altså. Så da var planen å lage en hylle selv, og det har gubben gjort idag.
Nå venter jeg bare på at alle ledningene blir skjult, da blir mor fornøyd.

Det har vært en hektisk torsdag, for når gubben er hjemme så vet man aldri hva som skjer. Samtidig er det godt å få litt alenetid sammen, vi har ikke det så ofte lenger.
Noen ganger føler jeg at huset er åpent 24/7, privatliv er blitt en mangelvare.
Derfor er det ekstra godt når vi faktisk får litt alenetid, og det til tross for at jeg får gjennomgå…

Jeg drømmer om en vakker solnedgang ved havet et sted. Et stille sted der himmel møter hav , der solen går ned i uendeligheten. Et rolig øyeblikk for meg selv, et øyeblikk med refleksjon og tanker, en stille stund bare for meg selv.

 

Jeg drømmer om en sandstrand, en eviglang sandstrand. Der sanden er hvit som sne, glødende som gull,  og varm som kjærlighet. Jeg drømmer om små sandkorn som følsomt kiler mine tær, som omringer mine føtter med varme og omtanke, en eviglang strand jeg kan kalle min.

 

Jeg drømmer om en himmel, en himmel like blå som havet, en himmel for meg og deg min kjære. En himmel med skyer myke som bomull, en himmel der kjærligheten flommer over, et sted der det ikke er plass for bekymringer, en himmel bare for meg og mine.

 

Ta min hånd kjære, bli med til min solnedgang. Legg ditt trette hode i mitt fang, la oss være fredfulle sammen mens vi ser den glødende kule gå ned i horisonten et sted. En solnedgang bare for meg og deg min kjære, til lyden av hjertebank og rolige dønninger fra havet.

 

Kom mine barn, følg med følg med. La meg ta dere med. Med til en sandstrand som gløder av gull , en strand som strekker seg til evigheten. Et sted vi kan alle være som barn igjen, et sted med kritthvite sandkorn og krystallklart hav, en sandstrand bare for oss mine barn.

 

Se mine kjære, la meg vise dere en himmel, en himmel som er god, en himmel så blå og vakker , en himmel der alle stjernene bor. Men vent litt, jeg må bare gå i forveien, jeg må bygge rede, men vi møtes snart igjen, og da mine kjære, skal vi være sammen herfra og til evigheten…

Hvert år på denne tiden føler jeg at jeg er med på en skattejakt, en skattejakt i min egen kjeller. For når julepynten skal finnes frem blir jeg som et lite barn, eskene blir som store skattekister for meg.
Siden jeg hadde tannlegen på besøk igår så ble det ikke tid til å fortsette prosjekt julemagi, men i dag derimot fikk vi tid til å ta igjen det tapte.

Idag var det kjøkkenvinduet som fikk seg en oppgradering, kjøkkenvinduet er vel det eneste vinduet som jeg har pyntet med julegardiner hvert år.
Jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det, hver minste ting har sin faste plass.
Litt etter litt faller tingene på plass, men jeg er glad for at jeg valgte å begynne tidlig i år.

Men det er en grunn til at jeg i år begynte tidligere enn vanlig, jeg har nemlig lært på den harde måten.
Det er akkurat som om universet er imot meg på denne tiden, de siste to årene har jeg havnet på sykehuset midt i adventstiden.
Det finnes ikke noe mer frustrende enn å ligge i en sykehusseng på denne tiden av året, og siden jeg vet at gubben og barna er vant til at mor ordner opp så blir det enda mer frustrende.

Derfor tenkte jeg å sikre meg i år, jeg tar ingen sjanser rett og slett.
Er det en ting jeg har lært i løpet av disse årene så er det å ikke utfordre skjebnen, så nå ligger jeg heller i forkant.
Husker dere de små buskene jeg kjøpte i fjor? To små grønne juletrær som jeg hadde på trappa. De har jeg tatt vare på helt siden i fjor, og de er like fine i år.
Selvfølgelig har de fått lys på seg, og jeg har planer om å henge opp noen julekuler i tillegg.

Noen nisser har også sett dagens lys i dag, hvert år glemmer jeg hvor mange nisser jeg egentlig har. Og selv om jeg ikke er en av de som har flere hundre nisser så har jeg nok, så nå må jeg bare finne en plass til alle sammen.
Jeg eeeelskeeeer denne tiden, og det beste er at jeg får tankene over på noe annet.
Dessuten har jeg en fantastisk flink assistent på jobb for tiden, hun er alltid i forkant på ting. I dag fikk jeg også levert inn det smykket jeg fikk til bursdagen, så nå skal alle navnene til barna graveres inn.
Jeg er så fornøyd i dag, det er en stund siden jeg har vært i så godt humør. Denne førjulstiden gjør underverker med humøret, nå mangler vi bare litt snø…

Min datter sto plutselig fremfor meg igår, med hodet på skakke studerte hun meg.
Plutselig var det som om jeg så meg selv i speilet, en liten grimase vekket noe i meg.
Jeg så meg selv i to unge øyne, jenta inni meg sto nå fremfor meg.
For selv om vi er ulike på mange måter så er vi også veldig like, mange av mine kjennetegn lever videre i henne.

Hun har nå fått de samme interessene som jeg engang hadde, og det var nettopp det som kom opp i går.
“Hva skjedde mamma, du skal jo ikke sitte her” , min datter så på meg med store øyne, og jeg kjente hvordan klumpen i halsen vendte tilbake.
“Det er så urettferdig at du ble syk akkurat når jeg begynte å like de samme tingene som du gjorde, tenk hvor gøy vi kunne hatt det hvis du hadde vært frisk”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den samme tanken har jeg selv hatt mange ganger, senest i sommer når hun dro på toppturer. Det var nemlig vår drøm, en gang skulle vi reise rundt sammen og gå i fjellet. Men så langt kom vi ikke, tre små bokstaver kom som et lynnedslag over natta.
“Jeg husker nesten ikke hvordan du var mamma, men jeg savner deg”, sorgen over fortid og nåtid smeltet sammen.

I øyenkroken la jeg merke til min mann, og jeg kunne se hvordan han ble dratt tilbake i tid. Sorgen la seg som et slør over hans øyne, alle minner våknet til liv.
“Æ husker dæ kjære” sa han med en spak stemme, “men noen ganger vil æ bare glemme”. Det ble plutselig helt stille i en nyoppusset stue, tre tanker ble til en.
Der og da følte vi på det samme, noen ganger må man glemme for å komme seg videre…

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt tannlegeskrekk, det har vært så ille noen ganger at jeg har besvimt på venteværelset.
Jeg husker en opplevelse spesielt godt, jeg hadde gått rundt med tannpine i en uke.
Til slutt måtte jeg bare krype til korset, jeg måtte til tannlegen. Jeg husker at jeg følte alt blodet i hodet forsvant når han sa at jeg måtte rotfylle, jeg ville heller gå igjennom ti fødsler fremfor å sitte i den tannlegestolen. Enden på visa var at jeg til slutt beit tannlegen i fingeren, ingen god opplevelse for verken han eller meg.

Etter jeg fikk ALS så har tennene blitt nedprioritert, men for 2 og et halvt år siden ble jeg kontaktet av den kommunale tannlegen her. De tilbydde meg et hjemmebesøk, og det takket jeg til slutt ja til.
Jeg var så nervøs når de kom, samtidig føltes det tryggere å være hjemme.
Tannlegen var helt fantastisk, både hun og tannlegesekretæren ga meg den tryggheten jeg trengte. Og heldigvis fant de ikke noen alarmerende funn, tennene mine var ok til tross for at jeg ikke hadde vært hos tannlegen på fire år.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For en stund siden ble jeg kontaktet igjen, tannlegen mente at nå var det tid for et nytt hjemmebesøk. Det var tross alt to og et halvt år siden sist, og det var litt for lenge.
Så idag kom de, og det rare var at jeg var helt rolig.
Jeg husket nemlig hvor godt det var å få renset tennene sist, den følelsen av velvære har jeg aldri glemt.

ALS er en kompleks sykdom, selv kjevepartiet blir påvirket.
Ikke klarer jeg å gape så høyt lenger, og det føles som om munnen min krymper litt for hver dag som går.
Gubben sier alltid at jeg må gape høyere når han pusser tennene mine, men løvegapet har forsvunnet for godt.

Det ble en god opplevelse i dag, den roen tannlegen viste smittet over på meg.
Men det beste var at de heller ikke denne gangen fant noen overraskelser, noe som overrasket tannlegen. Jeg har alltid hatt sterke tenner, men at det ikke hadde skjedd noe på to og et halvt år var nesten for godt til å være sant.
Spesielt med tanke på hvor mye godteri jeg spiser hver dag, og brusen jeg drikker.
Men enda godt noe fungerer, og nå har vi avtalt at de skal komme en gang i halvåret for en sjekk. Så nå sitter jeg her med nyrensede tenner og føler meg strålende, en liten ting som gjorde dagen min perfekt idag…

Jeg føler jeg bare går rundt og venter, i flere måneder nå har jeg kjempet en kamp som har kostet meg mye.
Tikkingen fra klokken på veggen blir stadig høyere, påminner meg om den dommen som ligger der fremme og venter. Jeg vet det nærmer seg nå, og det føles som om jeg venter på dommedag.

Klumpen i magen kan ikke bli større nå, angsten har kommet for å bli.
Jeg kjenner hvordan den griper tak i meg hver morgen når jeg våkner, med engang jeg åpner øynene spenner alle musklene seg.
Gleden over en ny dag har blitt erstattet med redsel, frykten for hva som venter på meg når jeg står opp kveler meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En full mailboks er det første som møter meg hver dag, og jeg vet aldri hva som venter meg.
Hver gang jeg får beskjed om at en ny mail ligger å venter hopper hjertet mitt et ekstra slag, i et lite øyeblikk stopper pusten opp.
I 9 måneder har jeg levd med en usikkerhet for fremtiden, hadde jeg i Januar visst at jeg måtte leve med en usikkerhet helt til Desember så vet jeg ikke om jeg hadde orket.

 

Livet er fryktelig tungt for tiden, klumpen i magen gjør meg uvel.
Jeg gjør alt for å få tankene over på noe annet, men den eneste pausen jeg får er når jeg sover.
Tankene lar seg ikke skru av, livet er blitt til et eneste stort tankekjør.
Alt jeg ønsker meg er ro og fred, men her sitter jeg i det komplette kaos.
Kommunen kan prate om forsvarlighet så mye de vil, men den påkjenningen de nå påfører meg er så uforsvarlig at jeg ikke har ord…