Øynene glir snart igjen

Ja det var litt av en start på denne torsdagen, jeg burde jo egentlig forutsett det. Men 07.20 sto altså gubben over meg, klar for å rykke meg opp av senga. Det er ihvertfall ingen fare for at jeg ikke rekker avtalene mine, ikke når gubben er hjemme.

Vi var faktisk på sykehuset 20 minutter før tiden, og det tror jeg aldri har skjedd før. Isak var ikke spesielt glad for at vi skulle dra, for med en gang vi nevner sykehus så ser jeg det. Jeg ser det i øynene på en liten gutt, engstelsen lyser imot meg.

“Kommer du hjem igjen mamma” spurte han med store øyne. Jeg prøvde å berolige så godt jeg kunne, forklare at denne gangen skulle mamma komme hjem igjen med en gang. Men innleggelsen sitter nok igjen, så uansett hva jeg sa så hjalp det ikke. Han forbinder sykehuset med at mamma blir lenge borte, og når han ikke fikk være med i tillegg så ble han urolig.

Heldigvis var storesøster hjemme, og min venninne som nå er ansatt her kom for å bistå. Så da var en liten gutt fornøyd når vi dro likevel , men jeg måtte love å skynde meg.

Det er ingen tvil om at det er andre tider, hele sykehuset bar preg av at det var korona virus på gang. Alle innganger foruten om en var stengt, og det var sperrelinjer overalt. Venterommene var blitt til sengeplasser, og spritbeholdere hang på hvert et hjørne.

Jeg kjente det allerede på venterommet, øynene var i ferd med å gli igjen. Heldigvis slapp vi å vente over tiden, vi ble faktisk hentet av en sykepleier ett minutt før tiden. Selve prosedyren gikk greit, selv om jeg kjente det godt når en ny kanal skulle legges på plass.

Da var det verre med gubben, han satt i bakgrunnen og klapret med tennene. “Æ svim av” stotret han frem, etterfulgt av noen gloser som jeg holder meg for god til å gjenta. Når jeg i tillegg ba han om å ta bilder så økte volumet på glosene, men her må alt dokumenteres.

Det hele var gjort i underkant av en time, og det var en befrielse og bli kvitt den slangen som bare er i veien, nå har jeg bare en nesten usynlig knapp igjen. Når vi kom ut igjen ble vi ønsket velkommen av solskinn, helt herlig.

Det var bare så deilig å komme seg ut litt, litt lenger bort fra gaten i nabolaget. Se folk igjen, andre hus enn naboen sitt, det er ikke så mye som skal til bestandig.

Jeg hører de som klager, livet er såååå kjedelig om dagen. Jaja , sånn har jeg det hele tiden, så beklager, dere får ingen sympati fra meg.

Men dagen har vært god den, vi har fått vært ute litt i finværet, stekt lapper, og bare kost oss rett og slett. Nå er jeg litt glad for at det nærmer seg leggetid, for nå vil øynene bare igjen….

Fortsatt god kveld