Fra stuevinduet ser jeg havet speile seg i solstrålenes skarpe stråler, synet av de små bølgene som slår inn mot land vekket lengselen i meg. Jeg hørte henne i morges, lydene fra gangen gjorde noe med meg. Med ett følte jeg fire vegger komme mot meg, og igjen følte jeg lengselen etter fortidens frihet kom flommende over meg.
Min datter har nå fått den samme lidenskapen som jeg hadde en gang i tiden, og i dag gjorde hun seg klar for nok en fjelltur. “Jeg skulle ønske du var frisk” sa hun til meg i går, og igjen kjente jeg hvordan sorgen la seg rundt brystet mitt. Hver dag føler jeg på sorgen over fortiden, men det er når jeg ser sorgen i øynene på mine barn at hjertet mitt går i tusen knas.
I det tre små bokstaver slo ned mistet de mammaen sin, livet ble aldri det samme igjen. Jeg vet hvor mye de savner mitt gamle meg, og jeg vet at uansett hvor mye jeg prøver så vil jeg aldri klare å strekke til på samme måte som før. Fortidens kapittel er lukket for godt, og minnet etter mitt gamle meg blir svakere for hver dag som går.
Mine barn husker ikke mitt gamle meg lenger, men jeg ser meg selv i øynene deres hver dag. I dag har tårene sittet løst, kroppen spiller ikke på lag og sorgen over fortiden har igjen lagt seg over meg. “Gi meg en dag i en frisk kropp” ba jeg om i går kveld, men alt som møtte meg var en trykkende stillhet.
Noen dager er tyngre enn andre, og selv om solen skinner ute så er det mørkt inne. Jeg er sliten i dag, sliten og lei av å kjempe mot tre små bokstaver. Når kroppen sier stopp så har jeg ikke noe valg, jeg blir tvunget til å ta livet med ro. Men det er på dager som denne jeg gjerne skulle vært ute, i stedet sitter jeg her fanget i egen kropp…
❤️❤️❤️Skjønner at dette er veldig vondt.❤️
Dette er vondt å lese.Det må være fryktelig vondt å tenke tilbake på hvordan det var fær denne grusomme sykdommen slo ned.Du virker så positiv og tapper men klart at du og har dine tunge og mørke dager.Livet er ikke for pyser men heller veldig urettferdig.
Jeg føler virkelig med deg ♥️
Jeg tenker masse, masse på dere, Vivian! <3
Det er sårt å lese, Vivian <3 Ønsket om å slå følge på fjellturen og være MED, når sola skinner og været sier: fjelltur her kommer jeg! Og det er ikke mye trøst i å skrive at DU er der – fordi du vil UT å kjenne styrke i kroppen fra fjell og fjøre. Men, du ER der, det er så sikkert som det er sagt. Og de har mammaen sin der – som en fantastisk støttespiller full av kjærlighet.
Det må være ufattelig vondt å være fanget i egen kropp, men du har en sterk psyke og sterk vilje, tror jeg. De er heldige og du er heldig, på samme tid. Sender en varm klem din vei. For et forbilde du er!