Noen ganger går det litt fort i svingene her, faktisk så fort at jeg ikke oppdager det før det er for sent. For når jeg skulle legge meg igår så gikk det som det pleier å gå, jækla fort! Klærne blir dratt av nærmest i fart, sokker, bukse og bh fløy vegg i mellom, og jeg ble lempet i seng. Hele prosedyren er gjort under to minutter, og hver kveld går det litt raskere. Jeg vet ikke helt hva min mann prøver på, kanskje det er en verdensrekord som jeg ikke vet om, men jeg er like glad hver gang jeg lander sånn noenlunde på puta 😂
Men igår valgte jeg å ta datamaskinen med inn i senga, jeg gjør av og til det når jeg ikke er trøtt nok. Så etter å ha dandert puter både her og der, rettet på armen for fjerde gang, sa han god natt og gikk for å legge seg. Jeg lå og surfet på nettet, svarte på litt mailer, før jeg med skrekk og gru innså at klokken nærmet seg 01.30. Det var virkelig på tide å ta kveld.
Det var da jeg innså problemet, jeg satt jo i senga, ryggen var jo alt for langt oppe!! Herlighet at jeg ikke hadde oppdaget dette tidligere! Der satt jeg nærmest oppreist i senga og lurte på hva jeg nå skulle gjøre, jeg begynte å le litt for meg selv der jeg lå, eller i dette tilfellet satt, og innså at jeg måtte bare prøve å lukke øynene.
Jeg ble så engasjert etter Brennpunkt at jeg glemte å fortelle om dagen igår. Dagen var i og for seg rolig, formiddagen gikk til å skrive innlegg, og på ettermiddagen var vi på sykebesøk. Heldigvis går det bedre med pappa, og idag ble han utskrevet. Endelig kan vi slappe litt av igjen, og jeg håper for hans del at det blir lenge til neste gang. Det gjør noe med en og se sine foreldre på det svakeste, og for meg som ikke kan bidra så var det fryktelig tungt.
Men når vi var der oppe , så opplevde jeg noe som jeg følte var så uverdig at det gjorde vondt i brystet på meg. For pappa bodde på tomannsrom, og i den andre sengen lå det en skrøpelig liten mann. Han var blitt mye dårligere siden sist vi var der oppe, og for meg så det ut som det gikk mot slutten. Isak stakkar kikket nysgjerrig bort på mannen som lå og sov og så opp på meg for å få svar.
Det føltes ikke riktig at vi satt der inne, det var jo slike kontraster at jeg følte det langt inni hjerterota. På den ene siden satt vi, pappa var klar for å reise hjem, Isak som hoppet og spratt, og vi som pratet om helgen og hva vi skulle gjøre. I den andre enden lå han, svak og utslitt, og var i ferd med å gå tom for krefter. Vi flyttet oss ut i dagligstuen til slutt, mest av alt for hans del, for å gi han litt ro og fred.
Jeg tenkte mye over dette når vi kom hjem i går, jeg kjente at de følelsene traff meg hardt. Plutselig innså jeg at min datter ikke var kommet hjem, noe som egentlig var rart siden treningen var over for lengst. Men så oppdaget jeg meldingen som lå og ventet i innboksen min,
“Er bare å sykler litt på sats, glad i deg mamma ❤”.
Jeg smilte litt for meg selv og tenkte på hvor heldig jeg er med de barna mine. Midt i fotballkampen hørte jeg scooteren komme, og inn døra kom en lykkelig jente. “Jeg har en overraskelse til dere” sa hun med et stort smil rundt munn. Hun gjemte noe bak ryggen og jeg lurte fælt på hva det kunne være, etter smilet å dømme måtte det være noe bra. Frem kom to store muffins med deilig fyll. “Jeg fikk de fra en jeg kjenner som jobber på jordbærpikene” sa hun med det største smilet.
Jeg ble så glad jeg, det var akkurat det jeg trengte, en myk muffins med deilig fyll. Tusen takk til deg som ga min datter disse, de gjorde kvelden til meg og min mann med ett mye lysere ❤
Idag er det fredag og en ny helg står for døren. Men denne helgen har jeg tro på at blir fin. Min mann har fri fra all jobb, vi har hjelp i helgen, og jeg skal kose meg sammen med mine. Nå håper jeg uken har vært fin for dere alle, og så ønsker jeg dere riktig god helg 💚…