Nok en dag er over, og mørket har igjen lagt seg over folk og hus. Klokken nærmer seg midnatt og det er enda lenge igjen av natten. Det er ikke så mange år siden dette tidspunktet var tidlig kveld, pyntet og fin dro jeg ut i sentrum for å danse natta bort. Det var fredag og kvelden var såvidt begynt. Gud hvor jeg elsket å danse, noen av mine lykkeligste øyeblikk har jeg hatt på dansegulvet i takt med musikken. Det var terapi for meg, kunne slippe seg løs uten hemninger og bare være til, og jeg savner det så inderlig.
Musikk har alltid betydd mye for meg, det har alltid vært en lidenskap så stor. Gjennom sang og dans har jeg hatt mitt fristed, det ble en plass å rømme til når livet ble for tungt. Noen sanger har tatt meg med på en reise, noen sanger bringte minnene frem. Men alt i alt har musikken gitt meg en sjanse til utfoldelse, ja til å være meg selv og kun det.
“Hvorfor hører du ikke på musikk lenger” pleier min mann og spørre om fra tid til annen. For etter jeg ble syk er det akkurat som om musikken har stilnet, den forsvant rett og slett litt fra livet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det som betydde så mye før er helt blitt borte. Jeg drømmer meg ikke lenger bort i musikkens vakre verden, for de drømmene jeg engang hadde er nå forsvunnet.
Musikk har den evnen til å spille på hele følelseregisteret ditt, den kan gjøre deg trist, sinna og glad. Men for meg er det rett og slett blitt for vondt å høre på de sangene som jeg engang elsket over alt på jord, for de bringer frem minner fra et liv som engang var. Det blir litt som å bla i et fotoalbum, bare gjennom musikken sitter bildene i mitt hode.
Aller helst vil jeg bare glemme, og ja jeg vet det kanskje høres rart ut for mange. Men for meg slik som situasjonen er blitt, så blir det for tungt å bli påminnet om alt jeg har mistet. Av og til når det kommer en sang på radioen som jeg har hatt et forhold til, så hender det at jeg mister fullstendig kontrollen. Jeg begynner å strigråte og ingen av de rundt meg forstår noenting.
Man kan nesten si at jeg har valgt bort musikken. For skal jeg klare å takle det livet jeg lever nå, så må jeg også fortrenge. Fortrenge det livet som har vært, legge et lokk over fortiden, da klarer jeg å stå i denne nye tilværelsen hver dag. For hver gang mine kjære sier “husker du” og jeg ser tårene lure i øynene deres, da brister det for meg. Det er ikke det at jeg ikke vil huske, jeg bare klarer det ikke.
Men en sjelden gang gjør jeg det, jeg setter på musikken. Når jeg føler behov for å gråte, når jeg føler behov for å minne. Men jeg gjør det i ensomhet, og aller helst når mørket har lagt seg. Så en sjelden gang kan det høres svak musikk strømme ut fra soveromsvinduet som står på gløtt, og innenfor ligger en dame med tårer på sitt kinn og minnes det livet som engang var…
Du skriver så utrolig bra. Jeg har tenkt i flere dager denne bloggen din skulle vært gitt ut som bok. Akkurat som den er som en slags kategori dagbok med sykdommen du har. Mange har mye å lære av deg. Det fortjener å nå ut til flere. Du hjelper meg takle dårlige dager som syk, og se etter lyspunkt. Eller å tillate seg å kjenne på de vonde følelsene. Bare en tanke fra meg. Og en god varm klem til deg fra meg. Hilsen Synnøve ❤️
Tusen takk Synnøve <3Jeg har vært inne på tanken selv, men det krever mye å lage bok. Tiden vil vise om jeg får det ønsket oppfylt, for jeg ønsker meg virkelig en bok med alle mine innlegg 🧡
Heisann😀Er så enig med Synnøve,du skriver godt,tar opp vanskelig temaer og formidler tydelig hvordan sykdommen påvirker deg og din familie.Håper du får ønsket ditt oppfylt angående bok.God helg og god klem😘
Ps,flotte unger❤️
Tusen takk Astrid ❤Dere er nå gode 💜