Her ligger jeg i min trygge seng i mitt varme hjem. Mørket har lagt seg over nabolaget, og alt jeg hører er bruset fra elven utenfor. Barna sover trygt under sin varme dyne, og jeg takker høyere makter for nok en fin dag sammen med mine kjære. Alt jeg føler på nå er takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt kan ligge her under min egen dyne og skrive til dere. Takknemlig for at jeg får bo hjemme hos de som betyr mest for meg, og takknemlig for at jeg fortsatt holder meg stabil.
Denne uken har vi tilbrakt litt av tiden på sykehuset. Vi har besøkt min far, og prøvd å hjelpe på best mulig måte. Men jeg krymper alltid litt når jeg kommer inn der, for det føles så kaldt og skremmende ut. Jeg vet at de som jobber der prøver å gjøre sitt beste, men etter endt arbeidsdag, så kan de igjen vende hjem til sin trygge stue. Det kan ikke de som ligger der, og noen ligger i dagevis ja kanskje ukevis på et lite rom med gråe vegger.
” Mamma, vil du dø hjemme”? Det er min datter på 16 år som spør. Ingen 16 åring skal være nødt til å spørre om det, ingen 16 åring skal i det hele tatt tenke på det. Men mine barn vet hvor mye jeg hater sykehus, de vet hvor mye det skremmer meg. For når jeg var frisk og ble innlagt av en eller annen grunn var det ikke sånn. Men etter at jeg ble syk har det blitt sånn. Det føles uverdig og måtte ligge der, men også utrygt og ensomt.
Hver gang jeg kommer på besøk hos mennesker som ligger innlagt så føler jeg meg maktesløs. For som regel så ligger det flere på samme rom. Noen er så syke at det rett og slett ikke er forsvarlig at de ligger på to eller fire manns rom. Kanskje ligger de på det siste og trenger fred og ro rundt seg, men på grunn av kapasitet blir de liggende sammen med andre.
“Ja kjære barn, jeg vil gjerne dø hjemme”. Tårene triller på oss begge, men samtidig føles det godt å få prate om det. Mine barn er redde for døden, men mest av alt er de redd for at jeg skal lide. Jeg vil gjerne dø med verdighet, og for meg mister jeg min verdighet på sykehuset. Min lege sa til meg engang, “du har vel ikke tenkt på å dø hjemme, du må tenke på familien”. Men han vet ikke hvordan vi har det, han kjenner ikke vår familie. Kanskje om han hadde gjort det så kanskje han hadde tenkt annerledes.
Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir, jeg vet ikke om jeg får bestemme selv engang. Jeg har forstått at sykehuset vil avslutte mitt liv når øynene slutter å virke, jeg har forstått at det ikke er opp til meg alene og bestemme når nok er nok. Jeg bare håper det vil gå fort, og at jeg kanskje kan få trekke mitt siste pust i min trygge seng….
Faren til venninna mi døde hjemme da venninna mi var tidlig i 20 årene. Hun syntes det var fint at han fikk lov til det. Ikke noe skremmende eller traumatisk. Jeg tror det ofte kan være en mer verdig død, og kanskje mindre skremmende for barn/ ungdom enn en død på sykehus. (Og jeg har arbeidet 29 år på sykehus.)
Jeg er helt enig, tror også det er mindre skremmende. Jeg håper jeg får muligheten når den tid kommer ❤