Jeg gikk rasende til sengs i går, kroppen dirret nærmest av sinne, alt på grunn av et eneste program på TVen. Jeg vet ikke om dere så det, Brennpunkt på NRK i går, der tok de nemlig opp BPA problematikken. Jeg ble dratt rett tilbake i tid til da jeg kjempet samme kamp for å bli hørt, men bare for å bli møtt av en vegg med null forståelse og empati.
Når skal de som jobber i kommunen forstå at de har faktisk med menneskeliv å gjøre, det handler om retten til å leve, leve et verdig liv på lik linje som alle andre. Tenk å måtte bo nærmere et år på sykehjem mens man fortvilet prøver å søke kommunen om retten til å fortsette å leve, det er velferd Norge det!
Tenk at vi ikke er kommet lenger, tenk at vi behandler våre egne på den måten. Som om ikke det er nok at vi må kjempe oss gjennom sykdom og skade, det er ikke nok at vi må kjempe oss opp av senga hver dag med en kropp som er ødelagt og til en hverdag som er snudd på hodet. Nei her er det kommunen som bestemmer hvilket liv du skal få, det er de som bestemmer hvor verdig det kommer til å være. Jeg skulle likt å sett saksbehandlere i samme situasjon, da kanskje de endelig ville forstått hvor UMENNESKELIG det er!!!
Daglig opplever jeg det jeg kaller diskriminering. Det kan være alt fra å ikke kunne gå inn på de butikkene man ønsker fordi det ikke er tilrettelagt, ikke slippe inn på utesteder fordi vaktene nekter deg, og måtte se seg nødt til å kjøre kilometervis for i det hele tatt å komme seg ned fra fortauet. Men den verste diskriminerende behandlingen er den vi møter fra vår egen kommune.
Der sitter de bak sine kontorpulter og fatter vedtak som handler om vår rett til å fortsette livet, der sitter i deres bortgjemte kontorlandskap og formulerer brev med avslag etter avslag uansett så mye vi trygler og ber. De bruker setninger som ingen forstår, henviser til paragrafer og regler, møter oss på avtalte møter bare for å gjenta de samme glosene. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg dro gråtende fra møter etter å ha møtt null forståelse for min situasjon.
Selv etter alle møter på Stortinget, etter alle brev vi har sendt, selv etter alle medieoppslag har ingenting skjedd. Trodde virkelig Bent Høye at et brev skulle løse alle problemer? Trodde staten at 500 milliarder som IKKE var øremerket skulle gjøre BPA ordningen bedre?? Jeg blir helt matt, jeg har ikke ord lenger
Hva må egentlig til for at vi med handikap skal bli behandlet med samme verdighet som resten av befolkningen? Hva må vi egentlig gjøre for å i det hele tatt bli hørt?? Her bor vi i et av verdens rikeste land, vi har betalt tusenvis av kroner i skatt og avgifter, vi har jobbet for å ivareta samfunnet, tatt vår del av lasset for å bære dette samfunnet videre, og dette er måten vi blir betalt tilbake på, dette er takken for alt vi har gjort??
Jeg har faktisk bare en ting å si…
SKAM DERE!!
Så også programmet og ble også både forbannet og provosert ! I et av verdens rikeste land har vi altså ikke råd til å hjelpe og legge til rette et levelig liv for våre svake og syke? Men å bygge et nytt vikingmuseum til mange millioner, DET har vi selfølgelig råd til ! Sier som deg Vivian, SKAM DERE !!!
Jeg blir faktisk flau av hvordan dette landet styres. Vi ligger i bunn av lista når det gjelder å ta vare på sine egne, er vi ikke like verdifulle lenger bare fordi vi ikke har en kropp som fungerer?? Jeg blir frustrert, fortvilet og skamfull på samme tid.