Hver søndag slår gubben på Tv skjermen, og hver søndag er det den samme kanalen som kommer på. NRK 1 bruker nemlig å sende gudstjeneste direkte ved jevne mellomrom, og etter jeg ble syk så har gubben begynt å gripe etter de få halmstråene han finner. Så når NRK sender gudstjeneste er ikke gubben nådig, den timen er hellig!
I går sendte de nok en gudstjeneste, og jeg fikk igjen grei beskjed fra gubben. “Nå sitter du helt i ro og hører på Guds ord, kanskje det skjer et mirakel”. Jeg vet hvor vondt min mann har det, og jeg vet at han hver kveld ber om et mirakel når det gjelder meg. Så når min mann ber meg sitte helt i ro under gudstjenesten så gjør jeg det, for jeg vet at det betyr mye for han.
Selv har jeg alltid trodd på at det finnes en høyere makt, og det til tross for alt jeg har opplevd gjennom livet. Likevel er jeg realistisk nok til å forstå at jeg ikke er verdig et mirakel, det er så mange andre som har det mye verre enn meg. Jeg er tross alt heldig som har fått så mange år sammen med mine, bare det er et mirakel i seg selv.
Men selv om jeg ikke har så mye håp om at det skal komme en kur i tide for å redde meg så lever min mann i håpet hver dag, hver kveld ber han om å få den gamle friske Vivian tilbake. Jeg og han bærer på den samme drømmen, jeg drømmer om at jeg skal våkne opp frisk og løpe opp trappen til far og sønn, og min mann drømmer om at jeg en dag skal komme løpende opp til han.
“Tenk hvor perfekt livet hadde vært dersom du hadde blitt frisk igjen” visket min mann til meg i går kveld, og jeg kunne høre smerten i stemmen hans. Det er det aller verste med denne ubarmhjertige tilværelsen, og se at mine kjære har det vondt på grunn av sykdommen min. Hver dag skulle jeg ønske jeg kunne oppfylle ønsket til min mann, for det er som min mann sier, livet vårt hadde vært perfekt dersom vi begge hadde vært friske…
PS : God valgdag, måtte det partiet som vinner valget ta forskning mer på alvor, for er det noe vi med ALS trenger så er det midler til forskning!
Det er godt å ha noe å tro på. Det er alltid en liten trøst i hverdagen. Man skal aldri gi opp håpet❤️
Så sant Kate 💖
Takk Vivian, at du skriver åpent om et så utfordrende tema.
Jeg fikk lyst til å skrive tanker som kommer om dette i bloggen jeg skriver,
og kanskje henvise/linke til dette du har skrevet her, om det er OK?
Ha en fin dag.
Det er helt i orden, jeg blir bare glad for at du deler 💖💖