Jeg fikk sjokk…

Dere skjønte sikkert lite av innlegget mitt før i dag , plutselig gikk det fra glede til sorg. Men sånn er livet dessverre , det er ikke langt mellom opp og nedturene. Har du noengang fått en følelse om at noe er galt med en bestemt person? Den følelsen fikk jeg nemlig i går om en venninne av meg , en snikende gnagende uro som fylte hele meg. Denne venninnen min har jeg pratet med ukentlig på Messenger i snart to år nå , men i går slo det meg at jeg ikke hadde skrevet med henne på en stund. Derfor tok jeg tastaturet fatt og sendte henne en melding.

Jeg fikk ikke svar med engang , noe som ikke er så unormalt. For denne venninnen min har også ALS , og hun er som meg avhengig av en datamaskin for å kunne kommunisere. Det var ikke før jeg hadde lagt meg at jeg oppdaget at det lå en ulest melding på Messenger , og når jeg åpnet den fikk jeg regelrett sjokk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun var død!!!
Jeg kunne nesten ikke tro det jeg leste , jeg måtte faktisk lese den ti ganger før det sank inn. Det var datteren som svarte meg på meldingen jeg hadde sendt , og i det øyeblikket jeg forsto hva som hadde skjedd kortsluttet kroppen. Jeg gikk i svart inne på et lite rom , alene lå jeg i sjokk.  Jeg kunne ikke tro at det var sant , det var jo ikke så lenge siden jeg hadde pratet med henne.

En kulde la seg over min kropp , igjen innså jeg at så fort kan ting endre seg med denne sykdommen. Hårene på kroppen min reiste seg , der og da klarte jeg ikke tenke. Tanken på å gå til sengs en kveld og våkne opp til en dag der alt har snudd gjorde meg kvalm , men sånn er det med denne forbanna sykdommen.

Vi er tre ALS syke som har fått nær kontakt , og hun var en av de. Jeg og hun hadde mye til felles , på mange måter så var hun min sjelevenn. Mine eldste barn var på samme alder som hennes barn , ja til og med mennene våre var lik på mange områder. Jeg og min mann var så heldig å få treffe henne og familien på et seminar , og etter det har vi holdt kontakten. Vi har delt så mye følelser og tanker gjennom denne tiden , men nå var hun plutselig ikke her lenger. Hjertet mitt begynte å verke , og det gjør det fortsatt.

Heldigvis har gubben vært hjemme i dag , for ellers hadde jeg ikke kommet meg noen vei. Jeg orket ikke tanken på å sitte hos frisøren og fjonge meg når hun nå var borte , den dårlige samvittigheten ga meg en bitter bismak i munnen. Jeg så det på gubben og , han var i sjokk han også. Men han fikk meg opp og tvang meg ut , men på veien til frisøren brast det for oss begge. Vi kjente på det begge to , vi er ikke garantert noen morgendag.

Likevel ble det en fin stund hos frisøren , jeg fikk tankene over på noe annet om så bare for en liten stund. Men jeg måtte virkelig kjempe for å klare å holde meg , og når vi kom ut i bilen så brast det på nytt. Jeg er så takknemlig for at vi fikk frisørsalongen for oss selv , at damene var så flinke med å legge tilrette for meg. Jeg fikk farget vipper og hår , til og med gubben fikk seg en gratis klipp. Men nå er jeg helt ferdig her jeg sitter , så bildene får vente til i morgen. De blir lagt ut på instagram (mammapaahjul) i løpet av kvelden for de som følger meg der , men på bloggen kommer de ikke før i morgen.  Jeg har bare en eneste tanke i dag , ta vare på hverandre for i morgen kan det være for sent….

Mine tanker går til familien i dag , jeg gråter med dere 💜