I går ble jeg igjen påminnet om hvor skjørt livet er , hvor fort ting kan snu.
Livet med denne sykdommen er uforutsigbart , livet kan være over før du vet ordet av det. For første gang på lenge kjenner jeg igjen på det , tiden er ikke på vår side. Sorgen er stor i dag , jeg føler meg igjen helt tom.
Tom for ord , tom for krefter. Alt vi har er her og nå , i morgen kan alt være over…
Se på bildene mine små
De forteller om en tid
Der lykken bodde
Selv om det ikke føles sånn nå
En familie vi var
Med en kjærlighet så stor
I et lite hus dere bodde
Med en lykkelig mor
Se på bildene mine små
De forteller om en tid
Husker dere nå
En historie om vårt liv
Mye lek og moro
Hele dagen lang
Latter og glede
Vi danset og vi sang
Se hvor vi smilte
Hvor lykkelige vi var
Selv når vi hvilte
Hadde vi det bra
Så tørk deres tåre
Og minn mitt liv
Jeg måtte legge inn min åre
Men dere må fortsette, med ny giv…
Jeg tenkte på et dikt det hender jeg leser når alt er umulig. Dikteren Hans Børli bodde ikke så mange kilometer unna meg. Vi jobbet begge i skogen.
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
💜💜💜
Sender en Stor styrke klem fra meg Vivian ❤️Livet er urettferdig ❣️🦋 😢håper på en bedre dag for deg i morgen
Tusen takk Katrine 💜
<3 Sender deg et lass av gode tanker og håper dagen din blir noe bedre tross alt <3 Men har full forståelse for at det noen ganger kan virke umulig <3
Go`klem Vibbedille
Tusen takk kjære deg 💜
<3
💜
Mange styrkeklemmer sender jeg deg. ❤❤❤ Sykdommen med de 3 bokstavene er det kjipeste av alt.
Tusen takk Tone 💜