Hvor syk må man egentlig være får å få hjelp?

Ja idag er jeg fortvilet , jeg er faktisk på grensen til rasende. Det hele begynte i går kveld , jeg merket at noe var galt i det gubben la meg i sengen. Egentlig har jeg merket det helt siden jeg kom hjem fra påsketur , men jeg trodde det bare var klærne som gnagde. Men i går kveld skjønte jeg at det måtte være noe mer , derfor ba jeg gubben se etter. Det viste seg at mine antagelser stemte , i lysken var det en kul.

Jeg skjønte med engang hva det var , for før jeg ble syk var jeg mye plaget med slike kuler. Fortvilet innså jeg at jeg hadde fått en abscess , eller en byll full av betennelse som det også heter. Nå er jeg ganske erfaren med slike byller , jeg har operert opptil flere ganger når det sto på som verst. Så jeg vet hvor viktig det er med rask behandling , det siste jeg ville var at det skulle bli verre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Derfor ba jeg gubben ringe hjemmesykepleien i går kveld , for jeg trengte saltvann som jeg kunne legge på byllen. Jeg husker nemlig at legen som opererte meg forrige gang sa at saltvann fikk byllen til å åpne seg , det var for sent til å ringe legen men noe kunne jeg da gjøre. Så det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å be hjemmesykepleien om å ringe til legen , for dette ville jeg gjøre noe med snarest mulig. Men det skulle vise seg å bli enklere sagt enn gjort , det virket som om legen min hadde glemt at jeg hadde ALS.

For uansett hvor mye vi prøvde å forklare henne at det ikke var noen hensikt i at jeg kom på legekontoret for en undersøkelse så nektet hun å høre , hvis jeg ville få behandling så måtte jeg komme ned. Jeg spurte deretter hvordan hun skulle få av meg klærne i rullestolen , eller få meg over på den benken hun absolutt ville undersøke meg på. Assistenten kunne jo ikke flytte meg uten hjelpemidler , og klærne måtte vel klippes av hvis jeg skulle sitte i rullestolen. Selvfølgelig skjønner jeg at legene har det travelt , men noen ganger lurer jeg på hvor mye som må til før legen faktisk kan komme hjem til meg.

I det minste kunne hun henvise meg til sykehuset , der har de litt flere hjelpemidler enn hva legekontoret har. Men neida , hun kunne ikke gjøre noe før hun hadde undersøkt meg. Antibiotika kom heller ikke på tale , hun måtte jo se selv at dette faktisk var en abscess. Jeg er ikke en som går til legen for hver minste ting , og siden dette var et problem jeg hadde hatt før så skulle man tro at legen kunne lytte. Hadde det virkelig gjort noen skade å skrive ut en resept på antibiotika bare for å prøve? Jeg kunne faktisk ikke se at det skulle være et problem.

Så når gubben kom hjem var jeg temmelig oppgitt kan du si , og gubben ble også rimelig oppgitt når han hørte hva som hadde skjedd. Vi har nemlig hørt om og om igjen i løpet av disse årene at jeg har rett på lege hjelp hjemme , men hver gang jeg prøver så får jeg høre det samme. Men gubben tok grep , det kom ikke på tale at kjerringa skulle vente mer på å få lege hjelp. Så før jeg klarte å tenke en eneste tanke satt jeg plutselig i rullestolen , og i neste øyeblikk var vi på vei til legevakten.

Gubben er den eneste som klarer å håndtere meg uten bruk av hjelpemidler , jeg kan liksom ikke forlange at assistentene også skal kunne bære meg rundt. Turen ned til legevakten gikk raskt , og det skulle vise seg at legebesøket skulle gå like raskt. For når vi kom ned var det så og si ingen der , og på døra ble vi henvist til å ringe inn. Maken til service skal du lete lenge etter , gubben rakk knapt å avslutte samtalen før vi ble hentet inn. Legen sto klar når vi kom inn , og endelig traff jeg en som lyttet.

“Har du hatt dette før?” spurte legen , noe jeg forklarte at ja dette var slettes ikke ukjent. Antibiotika var noe av det første som ble tilbudt , og i motsetning til min lege så forlangte ikke han noen undersøkelse. Det kunne jeg bestemme , men siden jeg nå hadde gubben med meg så var ikke det noe problem. Jeg lå på benken før legen hadde rukket å gjøre seg klar , og et lite blikk var alt som skulle til.
“Ja denne vil ikke jeg røre , vi får prøve med antibiotika i første omgang”

Jeg må innrømme at jeg bannet innvendig når legen sa det , for dette ble som jeg hadde forutsett et unødvendig legebesøk. For dette kunne jeg ha sluppet dersom min lege hadde hørt på meg , men det var mest synd på gubben som måtte stresse med å få meg avgårde. Legen ba meg komme tilbake dersom antibiotikaen ikke virket , for da måtte han henvise meg til operasjon på sykehuset.

Hele legetimen gikk så raskt at helsesekretærene i luken ble sittende og måpe når jeg kom ut , Åsane legevakt fortjener all skryt idag. Men det var når jeg skulle inn igjen i bilen at jeg fikk den største overraskelsen , bak meg hørte jeg plutselig noen som ropte.
“Er det virkelig Mammapåhjul som er her , ja nå måtte jeg bare løpe fra middagen for å hilse på”

Ut fra et hus kom en dame løpende , en dame som var en ivrig leser av bloggen min. Jeg ble både målløs og rørt , for en fantastisk flott ende på et legebesøk. Hele dagen min endret seg bare på grunn av denne flotte damen , tenk at noen kom løpende bare for å hilse på lille meg? Gubben ble også rimelig overrasket , hadde kjerringa blitt kjendis også nå? Så hvis du leser dette min kjære flotte leser , så skal du vite at du gjorde dagen min perfekt idag. Det er det jeg sier hele tiden , jeg har verdens beste lesere…