Når tre små bokstaver rammet hardt og brutalt skjønte jeg at arbeidskarrieren min var over, og det var en stor sorg for meg. Når jeg bodde i Vardø fullførte jeg siste året på helsesekretær utdanningen min, og like etter begynte jeg prosessen med å søke jobb. Selv om jeg jobbet på legekontoret i Vardø på det tidspunktet så var det nærmest umulig å få en fast stilling der, og det var da tanken om å flytte hjem igjen begynte å ta form.
Jeg kom over en stilling på kreftavdelingen ved Haukeland sykehus, og mot alle odds ble jeg innkalt til intervju. Gubben var ikke akkurat blid når jeg satte meg på flyet mot Bergen for å gå på mitt første intervju, for tanken på å flytte fra fødestedet var ikke akkurat forlokkende. Det var nesten så jeg kunne høre glosene til gubben når jeg landet på Flesland, men akkurat da hadde jeg mer enn nok med meg selv.
Intervjuet gikk forholdsvis bra, men når jeg hørte hvor mange søkere de hadde fått inn trodde jeg alt håp var ute. Så jeg hadde ikke noe særlig tro på at det gikk veien når jeg satte meg på flyet nordover igjen, og det sa jeg til gubben når jeg landet. Vi var nesten kommet hjem til Vardø når telefonen min ringte, og jeg fikk sjokk når jeg hørte at det var kreftavdelingen som ringte. Jeg hadde faktisk fått jobben, og plutselig ble det full panikk i bilen.
Gubben nektet å flytte sa han, men jeg sto på mitt og det er jeg glad for i dag. På kreftavdelingen fant jeg meg aldri helt til rette, kollegaene var fantastiske men ledelsen var så som så. Men så kom jeg over en ny stilling på poliklinikken på hjerteavdelingen, og plutselig hadde jeg fått ny jobb. På det tidspunktet hadde jeg også klart å lokke gubben sørover, og han fikk tilbake sin gamle jobb i Ølen betong som langtransport sjåfør. Det var ikke akkurat mye jeg så til han på den tiden, to helger i måneden maks.
På jobben gikk det veldig bra, så bra at jeg etter kort tid ble kontaktet av sjefskirurgen ved Thorax seksjonen. Han lurte på om jeg var interessert i og være med på å opprette et innleggelsekontor for pasienter ved avdelingen, og det var så stort at jeg ikke kunne si nei. Der endte jeg min karriere i en alder av 36 år, for brått slo tre små bokstaver ned.
Lite visste jeg at en ny karriere var i anmarsj, og de siste ni årene har jeg vært gubben sin personlige sekretær. Her gjør jeg alt fra regnskap til å bestille bildeler, og det er ikke akkurat en ni til fire jobb. Dårlig betalt er det også, og overtidsbetaling kan jeg bare glemme. Men utfordrende er det, og jeg får virkelig prøve meg. Sjefen (altså gubben) tror han vet mer enn sekretæren sin til tider, og da må vi ha et personalmøte eller to for å kartlegge ansvarsområdene.
Men jeg har i det minste arbeid hver dag, og det skal sjefen ha, han vet hvordan han skal gjøre arbeidet spennende. Så selv om min gamle arbeidskarriere er et avsluttet kapittel så kjeder jeg meg ikke akkurat, for her har jeg mer enn nok å gjøre. Men i det siste har arbeidsområdene blitt utvidet, så i dag skal jeg be om en ekstra ferieuke. Så nå gjenstår det å se om sjefen sjøl innvilger ønsket mitt, hvis ikke er det stor fare for at det blir streik…
Ja her er det bare å stå på krava.Ikke billig med privat sekretær 😁
Jeg tror ikke gubben tør å si nei, for hvis kjerringa streiker faller hele bedriften sammen 😂
Måtte le 🤣
Også lurer jeg på: Hvor bodde du da dere møttes? Du skriver at han fikk igjen jobben sin da dere flytta fra Vardø til Bergen. Har du lyst til å fortelle? 🤗
Vi møttes i Vardø, jeg og far til min datter flyttet opp dit fordi han fikk seg jobb der oppe, dessverre gikk vi fra hverandre året etter vi flyttet opp dit. Ett og et halvt år etter traff jeg min mann og siden har vi holdt sammen 💕
❤️