Gårsdagen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg , men det burde jeg ha blitt vant til nå.
Med denne sykdommen så er ingen dager like , du vet aldri om dagen blir god eller dårlig.
Igår ble det en litt dårlig dag , jeg hadde nemlig forhåpninger om en litt annerledes dag.
Tirsdag ble det nemlig innlysende , gubben måtte ta seg fri fra jobb.
Derfor hadde jeg håpet at formen var litt bedre , jeg hadde gledet meg til en dag med min kjære.
Kanskje vi endelig kunne finne på noe sammen , gudene skal vite at vi trenger det begge to.
Vi trenger små gleder i hverdagen , små gleder som gir oss et løft.
Slippe å sitte og tenke på en elendighet så stor , et avbrekk fra en hverdag full av sorg.
Men jeg kjente det med en gang jeg våknet , kroppen spilte ikke på lag.
Igjen måtte jeg krype til korset , sengen var det eneste som fristet.
I løpet av dagen kom også min eldste bror innom , og igjen lå jeg til sengs.
Jeg så bekymringene i hele hans ansikt , noe som gjør vondt langt inni hjerterota.
Likevel kom jeg meg gjennom dagen , lite ante jeg at natten skulle gi meg en overraskelse.
En overraskelse jeg slett ikke ville ha , en overraskelse jeg aldri håper skjer igjen.
Klokken 01.30 våknet jeg , og jeg følte på hele kroppen at noe hadde skjedd.
Jeg lå så rart , det føltes som om jeg hadde druknet i egen seng.
Jeg har nemlig en madrass som er luftstyrt , du kan styre manuelt hvor mye luft du vil ha i madrassen.
Men nå var noe virkelig galt , og det første jeg tenkte på var og trykke på alarmen.
Det var da jeg skjønte det , alarmen var plutselig ikke innen rekkevidde.
All luften hadde gått ut av madrassen , og jeg hadde synket ned såpass mye at jeg ikke nådde alarmen.
Smertene i ryggen var intense , ingen av kroppsdelene var mulig å flytte.
Min egen madrass hadde slukt meg , og nå begynte panikken å bre seg.
Til og med datamaskinen var nå utenfor rekkevidde , jeg lå for lavt til at øyenstyringen virket.
Jeg var overlatt til meg selv , og alt jeg kunne gjøre var å puste.
Dette er den lengste natten jeg noen gang har hatt , ja og den verste.
Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette , spist levende av egen madrass kunne blitt en bra film.
Gubben fikk sjokk når han fant meg begravd i senga , et syn av de sjeldne vil jeg tro.
Han fikk omsider blåst meg opp igjen , jeg skal ikke si hva jeg følte meg som der jeg lå.
Heldigvis fikk jeg noen timer på øyet denne morgenen , men de har vært urolig.
Jeg har bare ligget og kjent etter , kjent etter om underlaget fortsatt er der.
Nå håper jeg bare gubben fikk ordnet det , jeg vil nødig oppleve dette igjen.
Noen erfaringer kunne jeg klart meg uten , og slukt av egen madrass er en av dem….
Jeg ble så bekymret for deg igår da jeg tittet innom bloggen din. Jeg skjønte at du hadde en tøffere dag en de “vanlig” tøffe dagene dine.
Det er så vondt å tenke på at natten din ble som den ble.
Jeg håper inderlig du ikke opplever en slik grysom natt ogjen.
Sender deg manhe varme tanker, og luftklemmer
Det var virkelig ikke dette jeg tenkte og ønsket deg for denne natten – etter en kjip utfordrende dag
Håper madrassen kan sikres bedre og at alarm klokken kan sikres nærmere deg
Håper dagen din blir mye bedre enn gårsdagen og natten
Hørtes helt fryktelig utå ikke få gitt beskjed, forstår dagene dine er vonde nå, tenker på deg, håper angsten gir seg litt og det snur
Uff å uff hvordan du må ha hatt det i natt
håper aldri det skjer igjen 
God klem fra meg 