“Vi blir alle født frie” var en setning jeg hørte i går, menneskerettigheter sto i fokus.
Den setningen fikk meg til å tenke over livet mitt, hvor enkelt livet var før tre små bokstaver rammet.
Livet som frisk var fritt og godt, mulighetene var uendelige.
Men det viktigste av alt var at jeg var sjef i mitt eget liv, friheten til å bestemme selv hvordan livet mitt skulle se ut tok jeg som en selvfølge.
Men det var da, på mange måter føles det som et tidligere liv.
For frihet til å bestemme selv er ikke en selvfølge lenger, mine meninger og ønsker for mitt liv blir stadig satt på prøve.
Setninger som “er du sikker på at du har tenkt nøye igjennom det” eller “du bør vurdere å endre mening for vi har erfaring” har fulgt meg gjennom disse seks årene, det dukker stadig opp nye “eksperter” som vet bedre enn meg hva som er best.
For hver dag som går mister jeg en del av meg selv, men det verste er følelsen av å miste sin frihet.
Jeg har ropt og grått, jeg har vært så rasende at tårene har kommet, men de fleste “eksperter” rister bare på hodet og lukker ørene.
Jo sykere jeg blir jo mindre lytter de, til tross for at alt jeg vil er å leve livet mitt slik jeg vil og ønsker.
Det andre tar som en selvfølge gjelder ikke for mange av oss, friheten til å bestemme selv gjelder ikke for alle.
På mange måter føler jeg nå at jeg har kommet til et veiskille, jeg er nå inne i min viktigste kamp.
Kampen for resten av mitt liv, kampen for min siste tid sammen med mine.
Hver dag savner jeg min frihet, og nå vil de ta bort den siste lille friheten jeg har igjen.
Vi blir kanskje alle født frie, men det er ikke alle som får beholde friheten til sin død…
