Et rørende øyeblikk

For en dag! Det har gått i ett siden jeg slo opp øynene. Idag var det ingen kjære mor , det var bare å komme seg opp når klokken slo 08.00. Nervøs gikk jeg til sengs igår , og min siste bønn for dagen gikk til en halvskallet gubbe. “Vær så snill og bli med meg i morgen” , hadde jeg kunne gått ned på kne så hadde jeg gjort det. Men innerst inne så visste jeg hva svaret kom til å bli , og når ordet nei som vanlig kom så gadd jeg ikke bruke mer krefter på det.

Så jeg sto opp idag forberedt på nok en dag jeg måtte takle selv , men det er jeg nå ganske så godt vant med. Assistenten dro meg opp på slaget åtte , og det føltes som om jeg har holdt pusten i hele natt. For jeg har lagt i natt og kverulert over alt vi måtte huske på , jeg hadde nemlig fått en huskeliste over alt jeg måtte ha med på sykehuset. Men før vi kunne begynne å pakke måtte en utfordring løses , dagen før fikk jeg nemlig beskjed om å ta med meg en ekstra ting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En urinprøve måtte taes , og det er jo lettere sagt enn gjort. Løsningen ble en dusjstol , den er utstyrt med et bekken. Problemet er bare at den er så høy , det er ikke like lett og komme seg langt nok bak i stolen. Men jeg fikk nå ræva såpass langt bak at det var håp , jeg fikk til å fylle et glass i dag og. Plutselig gikk ytterdøren opp med et brak , og jeg lurte på hvorfor hjemmesykepleien bråkte sånn. Det var jo slettes ikke likt de , normalt sett går de veldig stille i dørene.

Jeg holdt på å dette av dusjstolen når jeg plutselig så et halvskallet hode komme til syne , en finnmarking hadde tydeligvis kommet på bedre tanker. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte , men lettelsen jeg der og da følte er ubeskrivelig med ord. Plutselig fikk vi litt bedre tid , det hjelper godt på med et par ekstra hender når man har det travelt. Dessuten sparte det meg for mye krefter , for en gubbe visste godt hva jeg skulle ha med meg.

Klokken 09.50 svingte vi inn på parkeringen fremfor sykehuset , og med nervene i høyspenn kjørte jeg inn på Nevrologisk avdeling. Det gikk ikke lang tid før en stresset sykepleier kom og hentet meg , det var tydelig og se at dette var en spesiell dag. Jeg kan bare tenke meg alt det arbeidet de må ha hatt i forkant , og jeg var første pasient ut i et helt nytt forsøksprosjekt. Nevrologen tok meg godt imot , humøret var det ingenting og si på.

Jeg ble vist inn på et undersøkelsesrom , og der sto en bioingeniør og ventet. 16 glass skulle fylles , dette skulle bli liv. Som jeg tidligere har nevnt så er jeg temmelig vanskelig å stikke , mine blodårer er så og si umulig å finne. Så da var det på an igjen , her måtte det varme til. Visste dere at jeg er utdannet helsesekretær? Og en stor del av utdanningen er nemlig blodprøvetaking. Jeg bodde i Vardø når jeg tok utdannelsen , og jeg var så heldig og få god opplæring av en fantastisk bioingeniør på legekontoret der. Takket være henne lærte jeg noen triks , men jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være nødt å bruke de triksene på meg selv.

Etter en god oppvarming av hender og føtter startet en leteaksjon , og på min kropp må det letes på uvanlige plasser. Hånd overflaten ble redningen idag , jeg slapp heldigvis føttene idag. Men plutselig begynte en halvskallet gubbe og vri seg på stolen , blikket flakket bekymret rundt i rommet. “Æ trur æ må stå , æ studerer taket litt æ.”

Jammen sa jeg smør , jeg vet ihvertfall hvem jeg ikke skal ta med meg neste gang. Aldri har jeg hørt en halvskallet gubbe så stille før , han hadde møtt sin største frykt. Jeg burde jo ha forutsett det , for jeg pleide jo og true med å ta med meg noe utstyr hjem når jeg var frisk. Vi andre fikk oss en god latter , men bak meg satt en likblek gubbe og holdt pusten.

Vi overlevde heldigvis alle sammen , og en finnmarking kunne igjen puste lettet ut. Det var da jeg hørte det , på gangen kunne stemmer høres. Et filmteam var nå på plass , og herfra og ut ble det full rulle. Vi ble vist inn på et nytt undersøkelsesrom , og der satt Tv 2 og ventet. Idag har de fulgt hakk i hjel på alt hva jeg har foretatt meg , og det var så kjekt. Det er ikke hver dag jeg har et filmteam i hælene , men jeg gjør det gjerne igjen. Jeg er så takknemlig for alt fokus denne sykdommen får , denne sykdommen fortjener å komme frem i søkelyset.

Lunge prøver ble tatt , og heldigvis ser det enda ut som at jeg er stabil. Det var det jeg var mest spent på idag , jeg gruer meg alltid for å ta de prøvene. Et intervju var neste post , og her kommer det godt med å ha med en halvskallet gubbe. Men det rare er at jeg ikke var nervøs idag , det føltes egentlig helt naturlig ut. Jeg tror nok at jeg la igjen nervene på direktesendt Tv i fjor , fjorårets sending kan dere se her .

Jeg skulle få nærmere beskjed når det kom til og bli sendt , så da informerer jeg dere med engang. Men etter intervjuet var endelig øyeblikket kommet , og tre anonyme bokser ble funnet frem. Jeg måtte faktisk kjempe mot gråten der et øyeblikk , for når medisinen ble funnet frem så gikk det igjen opp for meg. Det største øyeblikket i min sykdomshistorie var nå i ferd å skje , dette øyeblikket har jeg ventet på i fem lange år. Så med meg hjem idag fikk jeg tre fulle bokser , tre bokser som symboliserer håp.

Lykken jeg følte når jeg kunne trille ut av sykehuset med tre bokser i sekken er ubeskrivelig , endelig er vi igang. På mange måter føler jeg at dette kom i grevens tid , nå bare håper jeg at dette bare er starten på noe. Dette måtte selvfølgelig feires , og planen var allerede lagt. Vi hadde lovet og hente en liten gutt tidligere , et kafebesøk var planen. Så nå sitter jeg her lykkelig og fornøyd med tilværelsen , det neste året blir spennende. Et år med ny medisin er nå påbegynt , et håp er kommet tilbake. Selvfølgelig håper jeg jo at det er medisin jeg nå får , men placebo eller ei så er vi i det minste igang med noe. Denne dagen har vært fullstappet av inntrykk , da er det godt å tenke på at et oppvarmet basseng er det som venter meg imorgen…

PS : Første dose skal inntas 21.30 ikveld , et håp er tent 💖