Endelig!

For første i år følte jeg meg fri, en tur til Voss gjorde meg levende igjen.
Endelig skulle jeg få komme meg ut, bort fra fire vegger som i det siste bare har kommet nærmere og nærmere. Men det jeg gledet meg mest til var å få se min venninne igjen, en venninne som på tross av egne utfordringer alltid har stilt opp.
En dame som fortjener kun det beste, hun som alltid har gitt alle andre så mye uten å forvente noe tilbake.

Jeg har kjent på det i det siste, hvor krevende det er å ikke kunne stille opp så mye lenger. Spesielt når jeg ser at en venninne trenger hjelp,  det er da jeg ønsker at jeg hadde vært frisk.
Derfor var det så godt å kunne ta seg en tur igår, og for en tur det ble.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Min datter heiv seg også med, for hun og en venninne ville gjerne i skianlegget for å stå på slalom og snowboard. Etter en uke med covid så min datter frem til å komme seg ut litt, og jeg så frem til å kjøre avgårde i en fullstappet bil.
En liten gutt hadde også tatt skiene sine med, julegaven han fikk i fjor er knapt nok brukt. Men vi hadde hørt rykter om noen preparerte langrennsløyper på Voss, så håpet var at gutten nå skulle få prøve skiene sine.

Jentene ble satt av i skianlegget mens vi satte kursen for Voss, i snøværet plukket vi opp min kjære venninne. Det var når vi hentet henne at jeg var glad for at vi hadde stor bil med heis, for min venninne måtte ha med seg en elektrisk scooter. Men det var ingen problem, det var bare å få den på heisen og inn i bilen. Etter en kort kjøretur var vi fremme, nå var det bare for en liten gutt å spenne på seg skia.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule imponert over en liten gutt igår, det var andre gang han prøvde skiene og han durte bare avsted.
Runde på runde gikk han, og dersom han falt så stablet han seg på beina igjen uten å klage. Det lyste mestringsfølelse av en liten skigåer, og igjen følte jeg meg så uendelig heldig der jeg satt. Det er slike øyeblikk jeg lever for, synet av en liten gutt brakte frem takknemligheten igjen.

Ettermiddagen ble avsluttet hos min kjære venninne, pizza ble bestilt og kakao ble servert. Det ble en hyggelig stund, og det beste var den følelsen av slitenhet som fylte kroppen. Jeg sovnet i bilen på vei hjem, vel vitende om at helgen ikke var over enda.
For i dag bærer det avgårde igjen, denne søndagen skal tilbringes i mitt barndomsparadis. I dag skal vi besøke min lillebror og familien, og gjett om jeg gleder meg…