En liten dagstur…

For noen dager siden hadde sønnen til min lillebror bursdag, og i den anledning ble vi invitert til å komme i familieselskap. Jeg bruker som alltid å takke ja til enhver invitasjon fra den kanten, for det gir meg en mulighet til å komme inn til mitt barndomsparadis.

Men denne gangen var jeg slettes ikke sikker på om jeg burde takke ja, for jeg har vært rimelig utslitt i det siste. Likevel klarte jeg ikke si nei, for jeg visste at vår lille gutt gledet seg til å besøke søskenbarnet sitt. Så selv om formen min ikke var på topp så bestemte vi oss for å ta turen til Gulen, og denne gangen var jeg faktisk forberedt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg sliter nemlig med å få tak i assistenter som kan jobbe helg, så enn så lenge er det gubben som må ta alt arbeidet med meg i helgene. Av erfaring så vet jeg at gubben liker å gjøre ting enklest mulig, så om jeg ikke har funnet frem klær selv når jeg vil pynte meg så er jeg ille ute.

For gubben er nemlig fargeblind, så dersom han må finne klær til meg så vet jeg aldri hva jeg får på meg. Men i forrige uke bestilte jeg meg faktisk noen nye klær, for foruten om kjoler så eier jeg ikke finklær. En litt finere bukse og to silkebluser ble kjøpt inn, og de klærne lå heldigvis klar i går.

Det er når formen min ikke er på topp at det hjelper litt å pynte seg, selv om det ikke gjorde den helt store forskjellen i går. Heldigvis fikk vi fint vær i går, og 20 varmegrader i slutten på August er det ingenting å si på. Det er alltid kjekt å komme inn til min lillebror, og når vi kom frem så hadde selskapet nettopp startet.

Bursdagsbarnet sto og ventet på vår gutt, og hver gang de treffes henger de sammen som erteris. Jeg husker godt når jeg selv var på deres alder og ferierte her inne, det første jeg gjorde var å dra ut på sjøen med båt. Men i går fikk jeg føle på hvordan min mor hadde det når jeg alene kjørte ut på sjøen som barn, for i går var det to søskenbarn som gjorde det samme.

Sønnen til min lillebror er et år eldre enn vår gutt, og han har en liten båt med en liten motor. Selv hadde jeg større motor på samme alder, men jeg var ikke akkurat høy i hatten når de to småtassene dro alene ut på den samme fjorden som jeg en gang hadde frest rundt på. Men gjett om de to storkoste seg ute på bølgene blå, og jeg kjente jeg ble litt misunnelig der jeg satt.

Vi fikk noen fine timer sammen inne hos min bror, og selv om jeg måtte trosse intense smerter så er jeg glad vi dro. Gleden i øynene på min sønn var belønning nok, så lenge han er fornøyd så klarer jeg å trosse det meste. Men i dag er jeg helt kaputt, så i dag har det ikke vært mye med meg. Nå håper jeg bare at legene går med på å øke dosen på smerteplasteret mitt, for det er vel det eneste som kan dempe dette smertehelvete…