En krøllete start på helgen…

I dag var jeg så trøtt at øynene omtrent gikk i kryss når jeg våknet , selv om de siste nettene har vært gode (noe som dessverre er en sjelden vare) så følte jeg et behov for å bruke fyrstikker for å holde to øyne oppe. Etter et frisør besøk har jeg ikke akkurat tilbrakt så mye tid fremfor speilet , de eneste små glimtene jeg har fått er når gubben har bært meg forbi speilet i full fart. Det er ikke like enkelt og vite hvilken ende jeg ser på meg selv i speilet , spesielt ikke når jeg omtrent henger opp ned over ett par brede skuldre.

Men i dag ba jeg assistenten sette meg fremfor speilet så jeg fikk se på håret en gang for alle , jeg hadde nemlig bestemt meg for å ta ut ett par fletter. Jeg har ikke fått sett den nye hårfargen siden jeg var hos frisøren , og jeg har hatt flettene i helt til nå. Men er det fredag så er det fredag , det var en glimrende mulighet til å slå ut håret. Jeg har alltid vært så heldig å ha tykt hår , og som liten jente hadde jeg i tillegg litt krøller. Krøllene forsvant uheldigvis når jeg begynte å vokse til , men tykkelsen på håret har blitt værende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er dette for et monster? Simba i full gang med å utforske støvsugeren 🤣

Det var ikke før tre små bokstaver rammet at jeg begynte å se det , krøllene fra barndommen var begynt å vende tilbake. Livets sirkel er undervurdert , det kan jeg skrive under på. Nå går jeg sjelden med håret løst , det er jo bare i veien. Men når flettene ble tatt ut i dag og håret falt luftig ned på skuldrene mine , ja da fikk jeg litt sjokk. Det er ingenting i veien med håret i hvert fall , sykdommen har ikke klart å knekke det. For det vokser som aldri før , faktisk tror jeg det er blitt tykkere de siste årene. Jeg har to ting ved kroppen jeg enda er fornøyd med , håret og neglene. Resten av kroppen er som en slagmark , en krigsherjet slagmark som har ligget øde og forglemt i hundre år.

Det er bare en ting jeg angrer på , og det er at jeg ikke satte opp håret før gubben kom hjem. Familien er nemlig heller ikke vant med å se meg med håret løst , noe jeg fikk erfare i dag. En liten gutt kom som vanlig løpende inn døren her etter barnehagen , lykkelige skritt kunne høres i gangen. Men når han kom inn i min lille stue bråstoppet han , to trillrunde øyne stirret på meg.
“Så fin du var mamma , skal du på fest?”

Han er nå fin den gutten , ja i hvert fall hakke bedre enn storesøsteren. For hun kom inn like etterpå , og da fikk pipen en annen lyd. For der satt jeg og følte meg så fjong og fin , men den følelsen forsvant fort når min datter åpnet kjeften.
“Du ser ut som en sau!” En kommentar som fikk en liten gutt til å gapskratte , håret mitt ble plutselig til husets gapestokk nr 1.

Men så kom gubben , en gubbe jeg har sluttet å prøve og forstå meg på. Uten et ord satte han seg ned ved min side , med et fortryllende blikk stirret han på meg. Hendene hans har vært som limt fast til håret mitt siden han har kommet hjem , jeg tror gubben har en hårfetisj som han ikke har fortalt meg om. Ikke så rart kanskje siden han mangler alt sitt , det er ikke så mye som et støvkorn igjen på det topplokket. Jeg måtte faktisk sette det opp for å få fred , først da kom gubben tilbake til virkeligheten igjen.
Så nå har jeg funnet ut at det beste er å ha håret bundet opp , det er nemlig aldri godt å vite hva som skjer når man velger å slå ut håret….