Det er nå eller aldri…

Er det en ting denne sykdommen har lært meg så er det at livet er fryktelig kort.
Skal man leve livet til det fulle må man leve det her og nå, ingen av oss er sikret noen morgendag.
For seks år siden trodde jeg at livet mitt skulle ende der og da, men her sitter enda med mange fantastiske opplevelser som jeg mest sannsynlig aldri ville ha opplevd hadde jeg ikke fått ALS.

ALS har gjort meg mer modig, jeg har ingenting å tape lenger.
Jeg har gjort ting som jeg aldri hadde gjort dersom jeg fortsatt hadde vært frisk, jeg er heller ikke redd for å rope ut mine meninger lenger.
Før var jeg en jente som ikke ville ta for stor plass, de som ropte høyest lot jeg bare rope. Jeg ville ikke skille meg ut, aller helst ville jeg bare være som alle andre.

Men når lynet slo ned for seks år siden innså jeg det, jeg var ikke som alle andre.
Jeg var meg og ikke dem, det var på tide at Vivian kom frem.
Frykt har vært min største ballast, frykt for hva andre ville mene om det jeg gjorde og sa. Men når tre små bokstaver rammet var det akkurat som at jeg fikk nytt mot, all redsel for hva andre måtte mene forsvant med vinden.
Plutselig følte jeg meg fri, døden ga meg en frihet jeg aldri har kjent på før.

Fokuserer man for mye på hva andre vil tenke går man glipp av selve livet, men overkommer du frykten vil det vente deg noen fantastiske opplevelser.
Det samme gjelder dersom fokuset bare er på døden, livet er et show som må leves her og nå.
Så hvis du sitter der jeg engang var med en frykt for det ukjente så lov meg en ting, gjør alt du kan for å overvinne den frykten som holder deg tilbake, for det er først da livet virkelig begynner…