I dag hadde jeg et viktig ærend, og siden gubben ikke kunne måtte jeg stille opp. Det var nemlig foreldremøte på skolen til minstemann i dag, og det kunne jeg selvfølgelig ikke gå glipp av. Men siden stemmen min er blitt uforståelig for folk flest ble assistenten min med som tolk, og det gjorde ting mye enklere i dag.
Likevel er det ikke like enkelt for meg lenger å forlate huset, for hver gang jeg skal ut møter jeg på mange hindringer. I dag var intet unntak, og det til tross for at skolen egentlig er godt tilrettelagt. Men siden minstemann begynte i 5 klasse i år har de også byttet klasserom, og der har jeg ikke vært før i dag.
Selv om det lå rampe utenfor døren inn til klasserommet så hadde de glemt å ta høyde for den høye skarpe kanten ved inngangsdøren, uansett hvor mye jeg prøvde ville ikke rullestolen gå over. Bakhjulene sto bare og spant på kanten, til slutt måtte jeg be assistenten ta over styringen.
Jeg har nemlig ledsagerstyring festet bak på rullestolen, og den har reddet meg flere ganger enn jeg kan telle. Assistenten måtte ta fart for å få meg over kanten, og det førte til at hodet mitt ble rykket fremover. Jeg har ikke mye muskelmasse igjen i nakken, så det skal ikke mye til før hodet faller ufrivillig frem.
Inn kom jeg meg til slutt, og der var læreren og minstemann allerede på plass. Foreldremøtet gikk fint, og vår gutt fikk mye ros for sin inkluderingsevne og innsats på skolen. Det jeg satte ekstra pris på å høre var hvor flink han var til å se andre, og at han inkluderte andre klassekamerater når de var alene i friminuttene.
Det er den aller viktigste egenskapen mener jeg, og det er ikke alle barn som ville tenkt over det. Etter møtet skulle vi hjem igjen, og siden kanten ved inngangsdøren ikke hadde flyttet seg mens vi hadde vært inne ble vi vist en annen vei ut igjen. Når vi omsider kom oss ut ba jeg assistenten filme meg mens jeg kjørte ned til bilen, og på den måten fikk jeg dokumentert en av to hindringer jeg møtte på veien.
For på vei ned møtte jeg på en liten gutt, og når han så meg komme stilte han seg midt i veien slik at jeg ikke skulle komme meg forbi. Etter jeg havnet i rullestol har jeg opparbeidet meg en frykt når det gjelder små barn, for de er så uforutsigbare. Rullestolen er som en magnet på små barn, men de aner ikke hvor tung den er eller hvor stor skade den kan gjøre i enkelte situasjoner.
Det vet jeg! Så når jeg er i nærheten av små barn er jeg alltid forsiktig, og det var jeg også i dag. Men like etter jeg hadde passert guttungen som lekte politi fikk jeg øye på enda en hindring, to biler sto og sperret veien der jeg skulle kjøre. Så da fikk jeg en litt lengre vei til bilen enn det jeg normalt ville hatt, og det skjønte den ene bilføreren.
Jeg har sittet i rullestol i ni år nå, og jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har fått en unnskyldning fra en bilfører når de har gjort noe som kan skape hindring for rullestolbrukere. Mannfolk erfarer jeg er verst i denne sammenhengen, i motsetning til kvinner som uten å nøle kan legge seg flat når de ser at det har ført til unødvendig bry for meg.
I dag fikk jeg en unnskyldning, og igjen fra en kvinnelig bilfører. Det satte jeg stor pris på, så derfor vil jeg berømme denne kvinnen i dag. Enkelte menn har mye å lære av det motsatte kjønn, ja jeg vil gå så langt og si at ALLE menn kan lære noe av oss damer. Minstemann sto klar ved bilen når jeg kom kjørende, og siden har kjørt heisen siden han var fem er han godt vant.
Jeg var heldig i dag som ikke møtte på flere hindringer enn hva jeg gjorde, for til vanlig møter jeg på ti ganger flere. Det koster krefter for meg å forlate huset, spesielt når jeg aldri vet hvilke hindringer jeg vil støte på. Likevel angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro ut i dag, for som mor er det viktig for meg å følge opp mine barn. Så nå sitter jeg her sliten men lykkelig, for igjen har jeg klart å følge opp som mor…
