Jeg sitter i en varm stue og ser ut på naturen som er i ferd med å skifte drakt, høst fargene får meg til å lure på hvor livet ble av. En liten glipe på veranda døren slipper den kalde høstluften inn, og jeg innser at vinteren er like om hjørnet. Årstidene går fortere forbi nå enn før, og hver gang en ny årstid dukker opp blir jeg påminnet om hvor liten tid jeg har.
I dag kom frosten tilbake, synet av rimet på bakken vekket smerten i meg, den smerten jeg føler på hver eneste dag men som ingen andre kan se. En smerte som har forfulgt meg helt siden tre små bokstaver slo ned, en smerte som er usynlig for det blotte øye men som tærer meg opp innvendig.
Smerten er kommet for å bli, den vil jeg bli nødt til å bære med meg til det siste. Smerten min er som årstidene, noen ganger er smerten mild og overbærende, andre ganger er den isende kald og ubarmhjertig. Min smerte representerer fortiden min, en fortid jeg hver dag ber om å få tilbake.
Jeg har vært syk i ti år nå, og på den tiden skulle man tro at smerten hadde blitt mindre. Men min smerte er like stor som den dagen jeg fikk diagnosen, og hver gang høsten ankommer med sin nydelige fargedrakt blir jeg påminnet om den skjebnesvangre dagen.
Den skjebnesvangre dagen da jeg for første gang så hvordan livet mitt var i ferd med å ebbe ut, den skjebnesvangre dagen da jeg for første gang skjønte at jeg ikke var udødelig. Livet ble plutselig så kort, og helt siden den dagen har viserne på klokken tikket litt fortere for meg enn alle andre.
Vinteren har nå så vidt begynt å melde sin ankomst, og igjen blir jeg påminnet om hvor kort livet er. Det hvite teppet har lagt seg over de høyeste fjelltoppene, og alt jeg klarer å tenke på er den dagen jeg må ta mitt siste farvel. For like sikkert som årstidene alltid kommer så vet jeg den dagen også vil komme, alt jeg kan håpe på er at det siste farvel blir så skånsomt som mulig for mine kjære…
Du er ufattelig flink med ord.Det du skriver griper meg virkelig.Jeg kan ikke tenke meg hvordan det må være å gå fra å være en frisk og sprek mamma til å gradvis bli mer og mer hjelpetrengende. Vi vet alle at vi en gang skal dø men de fleste av oss slipper heldigvis å nesten ha det hengende over oss hver dag.Ønsker deg fortsatt mange gode dager sammen med dine.💞
Tusen takk Vibecke, heldigvis har jeg flere gode dager enn dårlige 💖
Sterk tekst!
Det er vanskelig, eller i grunn umulig, å sette seg inn i din situasjon. Føler med deg.
Tusen takk Brit 💖
I et lite sekund mistet jeg pusten, når ordene du skriver, blir lest. Livet. Du er så tøff og modig og alt på en gang, Vivian. Men det hjelper ikke at jeg sier det, for hvem vil ikke LEVE og løpe rundt i en lykkerus. Du vet så godt, og i et lite sekund stod tiden stille her, fra dine ord. Og jeg tenker meg heldig og takknemlig. Det er lov det.
Men du, som setter ord på alle følelser, og når ut til så mange med din ærlighet og kjærlighet, deg beundrer jeg stort. La dagene bli gode hos dere. For et fantastisk menneske du er, uten at jeg kjenner deg. Men jeg kjenner deg gjennom bloggen. Tusen takk!
Nå måtte jeg bare felle en tåre, tusen takk for så mange fine ord Mette 💖