Kvelden endte heldigvis godt i går. Med sukkernivået riktig inntakt, kunne jeg legge meg godt fornøyd. Selv om jeg må innrømme at jeg furtet litt når jeg skjønte at de drev gjøn med meg. Du kødder ikke med godbitene mine. Om du ikke har lest innlegget, så kan du lese det her.
Jeg fikk en god nyhet i går, for gjett hva som er ferdig montert?? Helt riktig, den nye rullestolen min!! Endelig er den ferdig, endelig er ventetiden over. Nå slipper jeg å kjøre mer rundt med en stol som holder på å dette i fra hverandre hver gang jeg setter meg. Halleluja!
Hadde bare været vært litt mer stabilt, så hadde jeg nok testet den bort til barnehagen i ettermiddag. Men det ser litt utrygt ut, så det spørs om jeg ikke må vente til en annen dag. Jeg er ihvertfall lykkelig over å få en stol som fungerer nå. Det har vært noen lange uker med en slitt og utkjørt stol.
Jeg chattet med nabodamen igår, og tankene mine går til henne i dag 🧡For hun og ungene ligger rett ut med både oppkast og diaré. Dessuten var hun alene i går siden mannen var på jobbreise. Jeg kan få mye rart i hus, men er det en ting jeg helst vil være foruten, så er det oppkastsyken. Det er noe dritt, og da kan du banne på at alle i husstanden får det før eller siden. Jeg bare håper at vi slipper unna denne gangen også.
Men er det en ting jeg og nabodamen har til felles, så er det vår frustrasjon over mannfolka til tider. Joda, klart de er grei og snill, men av og til må ting bare inn med teskje, og selv da virker det ikke som om det går inn!! Men det skaper også mange latterfulle øyeblikk, noe som vi kan le av i ettertid. Og nå skal jeg fortelle dere om en kjøretur jeg sent vil glemme.
På den tiden bodde en venninne av meg og hennes familie i Vennesla, og vi bestemte oss for å besøke de. Isak var ikke mange måneder gammel, og jeg hadde da begynt å få problemer med å gå. Vi hadde også kjøpt oss ny bil på den tiden, en Tesla som vi begge var strålende fornøyd med (jeg gråt en tåre når vi måtte selge den).
Vi hadde noen fine dager i Vennesla, med godt vær og godt selskap fløy dagene av gårde. Venninnen min bestemte seg for å bli med oss hjem igjen til Bergen for en liten husmorsferie. Når vi var kommet omtrent halvveis hjem, begynte det å bre seg en kjent “parfymelukt” i bilen. Det var tid for bleiskift.
Det er her komikken starter. For med en mann som var blitt far for første gang, og som er en smule utålmodig og hadde lite erfaring med bleieskift, så endte seansen opp som et klipp tatt ut fra “youtube”! “Hva gjør jeg nå”?? kom det utålmodig og panikkslagent fra min mann. Jeg henviste både han og Isak frem i passasjersetet for bytting av bleie.
Jeg stilte meg selv opp bak han på utsiden av bilen, og der sto jeg klar med pose slik at han kunne putte både servietter og bleien oppi etterhvert. Det skulle jeg aldri ha gjort! For nå kom våtserviettene flyvende ut av bildøren, mannen min bannet høyt, jeg ropte, “jeg har jo pose”, mens jeg prøvde å dukke unna etter beste evne. Men siden jeg var dårlig til bens, klarte jeg ikke å manøvrere meg fort nok unna neste gjenstand, BLEIEN! Den kom i så høy hastighet og med en sånn kraft at det var ingen vei utenom.
Før jeg hadde rukket å reagere engang, så jeg at den bleien kom rett i mot meg og her var det bare å forberede seg på et sammenstøt. Heldigvis klarte jeg å rette meg opp i tide, så “dritten”havnet bare på brystet på meg!! Så der sto jeg altså, på en parkeringsplass med drittbleien hengende på brystet, posen i hånda og 100 våtservietter på bakken rundt meg. Min mann snur seg, tydelig fornøyd og glad over egen innsats og sier tørt, “du må jo flytte deg”!
Resten av hjemturen foregikk i stillhet med den samme kjente “parfymelukten” , men denne gangen kom lukten fra meg!
Nå sitter jeg her og “humrer” for meg selv, lykkelig over at den hendelsen er over, og lykkelig over at jeg endelig har fått den nye rullestolen i hus. Vi måtte teste ledsagerhåndtaket og resultatet ser dere under. Unna vei, her kommer jeg!!
