Kategori: Blogg

Jeg så hvordan smerten traff han, sorgen la seg som en mørk sky over ansiktet hans.
Han som minutter før hadde ledd så hjertelig over noe han hadde sett på mobilen, han som minutter før hadde en god dag. Men nå satt han der oppløst i tårer, ristet frustrert på hodet og nektet å høre. Jeg kunne lese blikket hans, stillheten som brått oppsto sa alt.

Igjen hadde jeg klart det, bare ved hjelp av mine ord hadde jeg ødelagt dagen hans.
Jeg så det på han når han kom hjem fra jobb, han var sliten. Virkeligheten blir noen ganger for tøff, alt man vil ha er en pause fra livet her og nå. Jeg så det på hele han når han kom luntende inn i stuen, alt han ville var å drømme seg bort til en verden som ikke eksisterte.

Han tok på seg et tappert smil i det blikket hans møtte mitt, men øynene hans avslørte han.
Jeg hørte det tunge sukket hans i det han dumpet ned i sofaen, et lite sukk fikk hjertet mitt til å briste. På sofaen lå mannen jeg elsket helt utslitt etter dagens mange gjøremål, og han lå der vel vitende om at dagens gjøremål langt i fra var over.

Klumpen i magen vendte tilbake, en klump av skyldfølelse fylte hele meg. For selv om fornuften i meg prøvde å overbevise meg om at det ikke var min feil så var skyldfølelsen større, alt jeg ville var å frita en sliten mann for alle sine byrder. Legge mine armer rundt han og holde han tett inntil meg, men i en stol ble jeg sittende hjelpeløs med tårer i øynene.

Det hele startet med et lite spørsmål fra en sliten mann, men jeg kunne ikke gi han det svaret han ville høre. Der og da trengte han noe jeg ikke kunne gi han, han trengte en flukt fra virkeligheten. Problemet er bare at jeg er virkeligheten, hver gang han ser på meg blir han minnet på virkeligheten han så sårt trenger et avbrekk fra.

“Du må leve lenge kjære, kan du love meg det” hørte jeg plutselig fra sofaen, min mann kikket på meg med triste øyne. Igjen kjente jeg en klump rundt hjertet mitt, og i det øyeblikket hadde jeg bare lyst til å skrike høyt. “Jeg kan ikke love deg det kjære, for jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen” visket jeg tilbake, og det var da virkeligheten slo ned over min mann. Noen ganger har jeg bare lyst til å lyve, fortrenge virkeligheten og forbli i drømmen.
Men det er ikke mulig å unnslippe tre små bokstaver, livet vårt har blitt til en endeløs kamp…

Søndags kveld begynte himmelen å åpne seg, hvilte snøfnugg dalte lydløst ned mot bakken.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere men jeg får alltid en indre ro hver gang det snør ute. Synet av små snøfnugg bergtar meg, de har noe magisk ved seg. Verden blir så stille når de kommer, det er som om livet blir satt på pause.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Livet med tre små bokstaver er en kamp, en endeløs kamp som aldri tar slutt.
Men når små snøfnugg åpenbarer seg får jeg en pause, et kjærkomment avbrekk fra sorg og fortvilelse.

Ute har det hvite teppet lagt seg over trær og mark, og alt jeg føler på er en indre ro.
Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag, jeg biter tennene sammen når smerten river gjennom kroppen min. Hver morgen starter med intense nerve smerter, det føles som om hele skjelettet mitt vrir seg inni meg.

Men hver dag biter jeg det i meg, for jeg vet at det er verdt det.
Det går ikke en dag forbi uten at jeg føler på det, takknemligheten over at jeg fortsatt er her.
Uansett hvor grå og tung dagen er så dukker de opp, de små hverdagslige gledene jeg verdsetter så høyt.

Er det en ting jeg har lært av livet med tre små bokstaver så er det at livet er verdt å kjempe for, jeg kan se tilbake på mange uforglemmelige øyeblikk. Øyeblikk jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve, og jeg vet at så lenge jeg kjemper vil jeg få flere. På lørdag ringte min datter hjem, synet av henne i grønne klær var et slikt øyeblikk.

En liten samtale var nok, nok til å få styrken tilbake.
Ute ligger det hvite teppet over landskapet, likevel kan jeg skimte den i det fjerne.
Dagene blir litt lysere for hver dag som går, en ny vår er på vei.
Så jeg fortsetter å bite tennene sammen, for jeg vet at nye uforglemmelige øyeblikk venter på meg der ute….

I går hadde gubben bestemt seg, og når det skjer så har man ikke mye man skulle ha sagt.
Gubben hadde nemlig bestemt seg for at kjerringa skulle luftes, og før jeg i det hele tatt visste hva vi skulle satt jeg i rullestolen. Først lurte jeg på om gubben hadde tenkt å sette kursen mot sydligere strøk, for yttertøy fikk jeg ikke på meg. Er tynt teppe var alt jeg fikk slengt over meg før jeg ble beordret ut døren.

“Bilen e varm” ropte gubben fra gangen, og akkurat det skulle det vise seg at han hadde rett i.
For når jeg trillet inn i bilen skjønte jeg at gubben hadde planlagt denne utflukten en stund, dampen fra varmeapparatet slo i mot meg. Enda et bevis på at finnmarkingen min er blitt akklimatisert, med andre ord så er han blitt en søring.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sette han inn som fyrbøter er som om å be om problemer, for er det en ting gubben er god på så er det å lage varme. Peisen har virkelig fått gjennomgå denne vinteren, gubben har fyrt både kjerring og unger ut av huset. Og når jeg kom ut i bilen skjønte jeg at fyrbøteren hadde overgått seg selv, minnene fra sommeren i Saudi Arabia vendte tilbake med full kraft i det jeg trillet inn i bilen.

En liten gutt var snar med å kle av seg når han oppdaget hvor varmt det var, det var ikke mye som minnet om vinter inne i bilen. Men det var nettopp vinter som var stikkordet for vår biltur, og det skjønte jeg når gubben fant frem skiene til guttungen. Vårt første stopp ble i Furudalen, på en parkeringsplass spente gubben skiene på en liten gutt. Fra bilen ble jeg sittende å se på en liten gutt, det var en lykkelig gutt som inntok skisporene.

Snakk om å komme til vinterland, det var hvitt så langt øyet kunne se. Smilet til en liten gutt i skiløypene varmet hjertet mitt, mer enn varmeapparatet i bilen. Jeg kunne se hvordan mestringsfølelsen strømmet gjennom en liten gutt, det var en fryd å se på. Etter en times tid på ski bar det videre, Jondalen ble vårt siste stopp for dagen, på Esso stasjonen ble det hamburgere og nuggets til en liten gutt. En perfekt tur nærmet seg slutten, jeg kikket bort på min mann og igjen følte jeg på hvor heldig jeg er som har han.

Denne helgen har gitt meg mange uforglemmelige øyeblikk, og det startet på fredag. Jeg har ikke sett nordlys siden vi flyttet fra Finnmark, men på fredag dukket det opp her. Jeg kom meg ikke ut men fra stuevinduet fikk jeg meg et fantastisk syn. Heldigvis hadde naboen også fått det med seg, det skjønte vi når det plutselig dukket opp en hodelykt i hagen vår.

Han fikk tatt noen fantastiske bilder oppe med grillhytten vår, og jeg var så heldig å få noen av de. Det er når slike øyeblikk dukker opp jeg kjenner på det, hvor takknemlig jeg er for at jeg fortsatt er her. Nordlyset kom når jeg trengte det som mest, for akkurat den fredagen hadde jeg det tungt. Men når nordlyset danset over himmelen forsvant mine indre demoner, og for første gang på mange år følte jeg på en indre ro. I dag våknet jeg opp til full vinter igjen, og hadde jeg ikke visst bedre så skulle man tro vinteren fulgte etter oss ned fjellet i går…

Jeg er så lei meg mine kjære

livet ble ikke slik vi hadde sett for oss.

Nå sitter jeg her og ser

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ser på at livet går videre uten meg.

Hjelpeløs sitter jeg her

hun som engang gjorde alt for dere.

Nå er alt snudd på hodet

livet ble et mareritt.

Jeg som engang tørket tårer

og plastret knær.

Disket opp med de lekreste retter

ga støtte og kjærlighet hver eneste dag.

Holdt mine små trygge

lærte de livets mange mysterier.

Sto opp tidlig hver eneste dag

og var sist i seng om kvelden.

Alene har jeg vært mye

men det gjorde ingenting.

For jeg hadde dere mine små

dere har alltid vært mitt lys.

Men nå kan jeg ikke lenger

mine krefter forsvant.

Dere må nå klare livet selv

mamma kan ikke lenger komme løpende.

Så tilgi meg mine kjære

for jeg vet det gjør vondt.

Jeg vet det er ensomt

sorgen er stor.

Alt jeg kan håpe på er at det blir bedre

at dette er den største motgangen dere får. Jeg håper livet vil smile til dere

når dere går langs livets landevei.

Hjertet mitt blør for dere mine kjære

for byrden dere har fått.

Så tilgi meg mine kjære

for en sorg så stor….

Har jeg fortalt deg om en mann, ikke en hvilken som helst mann, men min mann. Han er sterk som en bjørn og frodig som et nyfødt lam. Han bærer meg i sine armer og styrker mitt sinn. Han tørker mine tårer og bringer latter til vårt hjem. Dag og natt passer han på, vokter over oss med sin trygge hånd. Han er min trygghet, han er min verden. For han vet hva jeg trenger, han ser meg når ingen andre gjør, han gir meg små gleder hver dag.

For selv om han klager, og selv om han brøler, så viser han også kjærligheten som han har for meg. Med varme fingre stryker han mitt kinn, han børster mitt hår med varsomme hender fordi han vet hvor hårsår jeg er. Han står støtt i en krise, og viser en rolighet jeg knapt trodde fantes. Han er pliktoppfyllende og hardtarbeidende, han er alltid til å stole på.

Men av og til blir han uoppmerksom, av og til glemmer han det som er viktig, men han gjør det alltid godt igjen. For noen ganger krangler vi. Vi roper ut vår frustrasjon og sinne, av og til sier vi ting vi ikke mener. Men vår kjærlighet kan ingen ta fra oss, vår kjærlighet er sterk. Så selv om det kan bli svart noen ganger og det bygger opp til tordenvær, så skinner solen og varmen de fleste dagene.

For sammen har vi bevist at vi er sterke, sammen klarer vi alt.Vi bygger hverandre opp, gir en utstrakt hånd når det trengs, vi både sørger og ler sammen, sammen flytter vi grenser hver dag. For selv om sorgen er stor over livet vi har mistet, så har vi bygget nye og tettere bånd til hverandre. Sammen takler vi enhver utfordring, sammen står vi sterke.

Men du skal vite at jeg ser deg. I dine øyne ser jeg en sorg. En sorg over alt du har mistet, en sorg.over tiden som var. “Husker du kjære”? Pleier du å si,” husker du hvor lykkelige vi var”? Da ser jeg sorgen kommer veltende over deg, da ser jeg tårene i dine øyne, og da kommer sorgen også til meg.

Jeg som deg husker så godt. Jeg husker et ungt kjærestepar med hele livet fremfor sine føtter, et nyforelsket par som skulle ta verden med storm. Jeg elsker deg kjære, jeg elsket deg da, og jeg elsker deg enda mer nå. For selv om denne sykdommen har frarøvet oss et halvt liv, så er det en ting den aldri kan ta, vår kjærlighet til hverandre.

Så når du nå løfter meg opp og sier “dans med meg kjære”, og jeg hviler hjelpeløs i dine armer, det er da jeg elsker deg høyest. For selv om jeg er lam i hele kroppen og knapt klarer å røre meg, så hindrer ikke det deg. Så når du snurrer meg rundt på gulvet med dine sterke armer rundt mitt liv, da er jeg den lykkeligste jenta i verden, da elsker jeg deg mer enn noensinne…

Jeg ser de henger der, slappe og livløse ved min side.
Tynne og ubrukelige henger de ned, huden er skrukkete og skrøpelig.
Der det en gang var muskler og fett er det nå bare skinn og bein igjen.
En gang var de fylt med en guddommelig kraft, men nå er det ingenting igjen.

To armer er livløse nå, kraften som en gang strømmet gjennom årene er nå borte.
De samme armene som har båret rundt på fire små, de samme armene som har beskyttet mot en verden så stor. Nå henger de der, ugjenkjennelige og kraftløse.
Jeg stirrer ned på dem og visker inni meg : “Jeg skulle så inderlig ønske”. 

Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne bruke mine ubrukelige armer, kjenne kraften strømme gjennom årene igjen. Alt jeg ønsker meg er to funksjonelle armer, med to funksjonelle armer hadde livet mitt sett helt annerledes ut. Mulighetene hadde vært uendelige, med to armer hadde min innerste drøm blitt til virkelighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hver kveld ligger jeg i et lite mørkt soverom og lengter etter livet som en gang var, lengselen etter en frisk kropp blir større når mørket faller på. Lengselen etter de små tingene kan sees i små salte dråper, de små tingene andre tar for gitt. To armer ligger kraftløse under dynen, selv små bevegelser er blitt umulige for meg.

For hver dag som går blir kroppen min svakere, men det er to kroppsdeler jeg savner mest av alt. Jeg skulle gitt mye for å få tilbake to funksjonelle armer, kunne utføre de små tingene som jeg bare kan drømme om nå. Hver kveld drømmer jeg om å kunne pusse tennene mine selv, og hver morgen lengter jeg etter å kle på meg selv.

Alt jeg ønsker meg er to friske armer, hadde jeg hatt to armer kunne jeg ha levd et rikt liv.
Da kunne jeg kost med to firbeinte små hele dagen lang, jeg kunne lage middag til mine kjære. Men det jeg lengter mest etter er å ta vare på barna mine, pakke de inn under dyna etter en lang dag og holde rundt de når livet blir for tøft.

Hver kveld går en liten gutt til sengs uten sin mor, og hver kveld brister hjertet mitt mer og mer.
Lengselen etter mitt gamle liv vokser seg større for hver dag som går, alt jeg har igjen er drømmen om livet som en gang var. Hver kveld legger jeg meg med en lengsel så stor, og det eneste jeg drømmer om er å få tilbake to funksjonelle armer…

At en liten gutt er blitt stor er det ingen tvil om, men nå syns jeg det har gått litt i kjappeste laget. I går fikk jeg nemlig en uventet overraskelse, og enda sitter jeg her i en slags sjokktilstand.
At vi har fått en bestemt ung herremenn i huset er ikke noe nytt, i tillegg vet han akkurat hva han skal si i enhver situasjon. En mer rappkjeftet syv åring skal du lete lenge etter, men sånn går det når en Finnmarking og en Sunnfjording får barn sammen.

Gårsdagen begynte som alle andre hverdager, gubben forsov seg og en liten gutt protesterte høylytt på at han måtte gå på skolen. I et lite soverom ble jeg liggende å høre på at tålmodigheten til gubben igjen ble satt på prøve, men på det tidspunktet var jeg helt uvitende om det som skulle komme senere den dagen.

Formiddagen forløp som den alltid gjør, jeg ble sittende fremfor Tv skjermen og holde meg oppdatert på alle seriene jeg fulgte med på før jul. Med andre ord så var det en rolig dag, og siden jeg visste at gubben ikke hadde det like rolig på jobb så tilbød jeg meg og hente en liten gutt på skolen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men akkurat den gjerningen skulle vise seg å være helt unødvendig, for på skolen hadde en liten gutt lagt helt andre planer. I går fikk vi et bevis på at SFO må endre på sine rutiner, for de har en liten gutt gjennomskuet for lengst. De teller nemlig opp alle barna før de skal ut og leke og når de kommer inn igjen, og akkurat det visste en liten gutt så altfor godt. Men han visste også at så lenge han var i garderoben når de telte opp så ville han ikke bli savnet på en stund, for neste telling var ikke før en time senere.

Så når alle de andre barna gikk inn for å spise la en liten gutt en plan, sammen med en klassekamerat begynte de å pakke sekkene sine i smug. Jeg skjønte ingenting når det ringte på døren her klokken 14.30, og jeg skjønte enda mindre når jeg hørte barnestemmer i yttergangen. Min første tanke var at nabobarna var kommet på besøk, men jeg fikk ikke det til å stemme heller. Det var først når jeg så ansiktsuttrykket til assistenten at jeg skjønte det, og det var da en liten gutt kom hoppende inn i stuen.

Jeg ble helt paff når han kom hoppende inn i stuen, og like etter kom det enda en gutt.
“Vi gikk hjem mamma, det var så kjedelig på SFO” sa en fornøyd liten gutt når han kom inn, stolt som en hane stilte han seg opp fremfor meg. Men stolthet var ikke den følelsen jeg kjente på der jeg satt, og nå forventet jeg svar.

“Hvem har gitt deg lov til å gå hjem, har du gitt beskjed om at du har gått” sa jeg med streng stemme, aldri har en liten gutt sett meg så sint før. Men når en liten gutt stirret på meg med to uskyldige øyne holdt jeg på å sprekke, og når neste setning kom ut av en liten barnemunn klarte jeg ikke være så streng lenger. “Men mamma du vet jo at jeg er en ramp, dessuten ville jeg jo bare hjem til deg”. 

Så nå vet vi hva vi har med å gjøre, eller det vil si vi har egentlig ingen ide om hva det neste påfunnet vil bli. Gubben var ikke blid når han kom hjem, men en kommentar fikk selv han til å dra på smilebåndet. For når gubben utbrøt : ” Vi skal være glad for at de ikke tok bussen til byen” fikk han svar på tiltale, da ristet en liten gutt oppgitt på hodet og sa: “Det kan jeg jo ikke gjøre pappa, jeg har jo ikke busskort”…. 

På forrige ansvarsgruppe møte tok jeg opp menstruasjonsproblemene mine, og siden fastlegen min var tilstede fikk hun i oppgave å undersøke om det var noe jeg kunne ta for å slippe alle plagene hver bidige måned. Jeg har bare en uke hver måned hvor jeg føler meg bra, resten av måneden blir ødelagt av den hersens menstruasjonen. Jeg hadde store plager før jeg ble syk men det er ingenting mot hvordan jeg har det nå.

Men siden jeg har hatt blodpropp på lungene får jeg ikke lov til å ta preparater som gir risiko for flere blodpropper, og siden jeg ikke tåler p-piller eller hormon spiral så er det lite noen kan gjøre. Likevel skulle fastlegen min kontakte gynekologisk avdeling for å høre om de hadde noen tips til hva vi kunne gjøre, men for en uke siden fikk jeg meg en overraskelse som gjorde meg målløs.

Jeg skjønte ingenting når jeg  plutselig fikk en melding på HelseNorge fra gynekologisk avdeling, og når jeg logget inn og leste brevet fikk jeg sjokk. Det viste seg at den forespørselen jeg trodde fastlegen min hadde sendt var noe helt annet, uten å informere meg hadde hun sendt av gårde en henvisning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde det vært en henvisning til en konsultasjon så hadde jeg ikke reagert, men når jeg leste brevet skjønte jeg at legen min hadde tatt saken i egne hender.
Innkallingen var ikke til å ta feil av, jeg var satt opp til operasjon! Den 27 Januar skulle jeg tydeligvis legges inn, livmoren skulle fjernes. Jeg kjente hvordan panikken grep tak i meg, visste de i det hele tatt hvem de skulle operere??

Det første jeg gjorde dagen etter var å få assistenten til å ringe opp for å høre om dette var reelt, og det var da jeg fikk bevis på at helsepersonell ikke har nok kunnskap om ALS. Med min lungekapasitet er det svært risikabelt med narkose, og da legger man seg ikke under kniven hvis man ikke må. Det virket ikke som om gynekologisk avdeling hadde blitt informert om noe vedrørende helsesituasjonen min, alt de visste var at jeg hadde ALS.

Det samme skjer hver gang jeg blir innlagt eller kommer til en lege som aldri har hatt en pasient med ALS før, vi ender opp med å lære de opp. Jeg har ligget utallige ganger på et sykehus rom uten tilsyn eller mulighet til å ringe på hjelp. ALS er en så sjelden og kompleks sykdom at det ikke finnes nok informasjon blant helsepersonell, så når de først får en pasient med denne sykdommen vet de ikke hva de skal gjøre.

Så nå sitter jeg her med en operasjonsdato jeg ikke vil ha, selv med lokal bedøvelse vet jeg ikke hvordan kroppen vil reagere. Jeg har ikke tenkt å risikere egen helse, jeg er skrøpelig nok som jeg er. Jeg skulle ønske legen min hadde informert meg før hun sendte den henvisningen, men sånn har altså livet mitt blitt. Jeg føler meg usynlig på så mange måter, og den følelsen forsterkes hver gang noen tar avgjørelser om mitt liv over hodet på meg…

I dag reiste svigerfar hjem til Finnmark igjen, og det ble med ett veldig stille i huset.
Ukene med svigerfar i huset har gått fort, og ikke minst har det vært noen begivenhetsrike uker.
Jeg har mange ganger skrevet om at livet med gubben aldri blir kjedelig, men de siste ukene er det svigerfar som har stått for underholdningen.

Det har vært nok å ta av, men det er en episode som stikker seg ut. Jeg tror ingen av oss kommer til å glemme den med det første, gubben spesielt. Som dere vet så har gubben startet et svært uteprosjekt, rive verandaen for så å bygge opp en ny i betong ble nok et større prosjekt enn gubben hadde sett for seg. Drenering rundt huset og isolering av kjelleren var det første gubben måtte gjøre, og det er nettopp isoleringen som er tema for innlegget i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For når gubben måtte begynne på jobb igjen etter jul så han sitt snitt i å sette sette sin far i arbeid, når man først har hjelp i huset må man benytte seg av den. Kvelden før gubben skulle tilbake på jobb ga han institusjoner til sin far, arbeidsoppgavene var klare. Svigerfar nikket ivrig når gubben forklarte hva han skulle gjøre, selvfølgelig skulle han hjelpe til. Men når svigerfar stilte det samme spørsmålet tre ganger på rad rett etter gubben hadde gitt forklaringen ante jeg ugler i mosen, og det skulle vise seg at instruksjonene til gubben hadde ikke nådd helt frem likevel.

Første arbeidsdag startet opp som vanlig, gubben dro på jobb og en liten gutt på skolen. Noen timer etterpå sto jeg opp, og når jeg så været ute skjønte jeg hvorfor svigerfar lå og halvsov på sofaen. Årets andre dag startet opp med et skikkelig ruskevær, det var ikke akkurat fristende å gå ut. Men noen timer etter roet det seg, og det var da svigerfar grep muligheten.

Fra stuevinduet kunne jeg se hvordan svigerfar jobbet på, men hva han gjorde kunne jeg ikke se. Etter en god time kom svigerfar inn igjen, godt fornøyd med egen innsats dumpet han ned i sofaen. Men så kom gubben hjem fra jobb, og det var da gubben angret på at han hadde gitt sin far arbeidsoppgaver.

“Ja da er jobben gjort” sa svigerfar stolt når gubben kom inn i stuen, en time ute var tydeligvis nok til å komme i mål. ““Så bra, så du fikk løs plankene på muren uten problemer” spurte gubben, og det var da svigerfar kikket forvirret opp på sin sønn. “Hvilke planker?? Skulle ikke jeg fjerne isoleringen”  hørte jeg svigerfar si mens han fulgte gubben ut på kjøkkenet, og det var da jeg skjønte at her hadde kommunikasjonen sviktet.

Det ble plutselig veldig stille på kjøkkenet, og jeg kunne se på hele gubben at han gruet seg for å stille det neste spørsmålet. “Jo men bare den isoleringen som lå løs på bakken, så hva er det du har gjort” hørte jeg gubben si med en spak stemme. Det var da det kom fra svigerfar, en setning som ga en hårløs gubbe grå hår. “Jeg trodde du ba meg fjerne isoleringen fra veggen, så det er det jeg har gjort i dag”. 

Så nå må gubben isolere veggen på nytt, og jeg tror det blir en stund til gubben delegerer arbeid videre til andre igjen. Så i går bestemte vi oss for at svigerfar sin juleferie fortjente en bedre avslutning, et besøk på akvariet fikk oss til å glemme alle kommunikasjonsproblemer. Vi fikk en fin stund sammen på akvariet, og turen ble avsluttet med et McDonald’s besøk. Nå er svigerfar reist og han vil bli savnet, spesielt jeg som har hatt selskap under alle fotball kampene…

I dag våknet jeg opp med en følelse av av savn, for første gang kan vi ikke feire dagen din sammen. Rett før jul reiste du over fjellet med kursen mot ditt neste eventyr, og selv om det var vinter og dårlig vær så nølte du ikke med å kjøre alene over fjellet. Det sier mye om deg som person, du tar enhver utfordring på strak arm.

I dag er det 20 år siden du kom til verden, men for meg føles det ut som i går. Jeg kan enda føle lykkerusen når jordmoren la deg på mitt bryst for første gang, jenta jeg hadde ønsket meg var endelig kommet til verden. Ventetiden ble lang, du hadde det tydeligvis for godt inn i magen min. Termindatoen ble satt til selveste nyttårsaften, men når rakettene ble fyrt opp og du ikke var kommet enda skjønte jeg at ventetiden kom til å bli lang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Seks dager over tiden lot du meg vente, men når du først var klar kom du i rekordfart. Din far ble lettere nervøs når han hørte at riene kom så tett, og i følge jordmoren kunne det ha endt med hjemme fødsel eller i bilen på vei opp til sykehuset. Din far har aldri kjørt så fort som den kvelden, og fra vi kom inn på sykehuset gikk det 45 minutter til du var født.

Livet med deg har vært et eventyr, og allerede fra du var liten skjønte jeg at du kom til å ta livet med storm. Du var høyt og lavt når du var liten, og du skulle gjøre alt det brødrene dine gjorde. Hjertet i halsen fikk jeg føle på flere ganger, og du snek deg unna hver gang vi snudde ryggen til. Jeg husker enda den dagen din far tok deg med ut for at jeg skulle få gjøre husarbeid, mens far pratet med naboen grep du sjansen.

Tre år gammel tok du med deg trehjulsykkelen og satte kursen mot den bratteste bakken i nabolaget, jeg fikk sjokk når jeg så deg på toppen av bakken fra vinduet. Vi har virkelig fått løpt beina av oss til tider, du har vært bestemt helt siden du var liten. Men når barneårene var lagt bak deg roet du deg, du ble så fornuftig at jeg nærmest måtte tvinge deg ut på glattisen.

Det har vært mange forskjellige fritidsaktiviteter på deg opp i gjennom, men så fant du fotballen. Du hatet å tape kamper, og selv om det var en lagsport så la du alle tap på deg selv. Jeg husker enda hvor frustrert treneren din var, men det hun ikke så var lidenskapen din til å alltid bli bedre. Så ble jeg syk, og du skjønte at du måtte bli voksen lenge før tiden. Det var da jeg så det, din evne til å stå rak selv om det stormet rundt deg. Fotballen ble din livbøye, og høydepunktet ble når du på overtid i ekstraomgangen scoret det avgjørende målet i finalen på Norway cup!

Nå er du voksen og er i ferd med å starte ditt eget liv, og på mandag skal du inn i militæret. Jeg kjenner på et savn i dag min kjære datter, men du skal vite at jeg er så stolt av deg. Takk for alt du har gitt meg, jeg er så glad for at jeg har fått følge deg så lenge. Vi er like du og jeg, vi har mange av de samme interessene. Men det jeg er mest stolt over er at du alltid har vært tro mot deg selv, du har aldri latt andre få bestemme hva du skal eller ikke skal gjøre.

Vi har delt mye sammen, og det er ikke lenge siden vi flydde paraglider sammen. Jeg håper vi får flere opplevelser sammen men uansett så har du gitt meg en fantastisk reise. Jeg er sikker på at du når alle dine mål her i livet, og militær tjenesten klarer du nok med glans. Jeg pratet med deg i dag på Messenger og da sa du “Jeg kommer ikke hjem før de kaster meg ut”, så jeg er ikke redd for at du ikke skal komme deg gjennom. I dag er det din dag og jeg roper et høyt HURRA , gratulerer med dagen jenta mi, jeg elsker deg 💖…