Den ligger der og ulmer, noen ganger blusser den for alvor opp. Den følger med meg i alt jeg gjør, ja noen ganger tar den totalt over. For er det en ting som er sikkert så er det at vi mennesker er følelsesstyrt, alt vi gjør er styrt av følelser.
Etter hvert som sykdommen utviklet seg kjente jeg den kom snikende, en følelse som har fulgt meg fra første stund. En følelse som kan spise deg opp innvendig om du ikke passer på. Daglig kjemper jeg en indre kamp, en innbitt kamp mot min egen dårlige samvittighet.
Dårlig samvittighet overfor barna for at jeg ikke strekker til lenger. Dårlig samvittighet overfor min mann fordi det var ikke dette livet han så for seg når han valgte meg. Dårlig samvittighet overfor mine foreldre og venninner for at jeg ikke lenger kan stille opp like mye som før.
Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gnager den samvittigheten så frykteligtil tider? Jo fordi jeg ikke vil være til bry, jeg vil ikke at mine kjære skal sette sine liv på vent bare fordi jeg er syk. Vi mennesker er jo skapt for å kunne ta vare på oss selv, men når det blir revet bort i fra deg, ja da kommer den dårlige samvittigheten snikende. Det hjelper ikke at andre sier at “det må du da ikke ha”, for den følelsen er grodd fast inni meg.
Så uansett hvor mye jeg prøver å fortrenge den, så vil den alltid gnage i meg. Den rasjonelle delen av meg prøver av og til å prate meg til fornuft. For jeg vet jo at er det noe jeg ikke trenger å ha så er det dårlig samvittighet.
Men jeg unnskylder meg stadig, jeg sier unnskyld for det meste. Det er nesten så jeg unnskylder for at jeg i det hele tatt er til! Det følger nemlig med når man blir syk, man unnskylder seg for alt det andre må gjøre for deg.
Jeg hater at det er sånn, men jeg får ikke gjort noe med det. Så når jeg ser at de rundt meg er slitne, når jeg hører på stemmen deres at nå er det nok. Da lukker jeg øynene og sier stille inni meg, “unnskyld for at jeg er syk”…
Solen skinner fra en skyfri himmel, men over meg henger det mørke uværsskyer. Jeg har følt på det de siste dagene, hvor hjelpeløs denne sykdommen gjør meg. Den verste følelsen jeg kjenner på er når barna har det vondt og jeg ikke kan gjøre noe, jeg må sitte hjelpeløs og se på at barnet mitt går i oppløsning.
Det er i slike øyeblikk jeg ser hvor mye min sykdom har frarøvet mine barn, mors kjærlige armer forsvant brått. En liten gutt sto oppløst i tårer fremfor meg i går og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kjente lengselen grep tak i meg, lengselen etter en frisk kropp. Jeg kikket ned på mine to livløse armer og med ett kjente jeg raseriet vokste inni meg, med tårer i øynene forbannet jeg tre små bokstaver.
Hele dagen hadde en liten gutt mast på oss, han ville så gjerne besøke storesøster. Hun har ikke vært hjemme på noen uker nå, og nå hadde savnet vokst seg stort hos lillebror. Så i går kjørte vi opp til Haakonsvern, og på veien kjøpte vi med oss McDonald’s mat. Planen var å kose oss den lille stunden vi hadde til rådighet, for nå er det fullt kjør for vår kjære datter. Hun har ikke fått turnusen sin enda, så enn så lenge har de bare fri noen timer på kvelden.
Husker dere pionen jeg fikk av min mor for noen uker siden?
Men allerede når hun kom gående mot bilen i går la jeg merke til tårene hos en liten gutt, jeg kunne se hvordan han kjempet mot tårene hele tiden mens vi var der. Men i det hun forlot bilen klarte han ikke holde seg lenger, da gikk en liten gutt i oppløsning fremfor oss. Det er i slike situasjoner gubben kommet til kort, han er dessverre en mannemann når det kommer til det og gi trøst.
Klokkeranken når stadig nye høyder...Og jeg som trodde rosebusken i blomsterbedet var død…Keiserkronene mine trives også godt…
Så i går ble min egen hjelpeløshet dobbelt så stor, for når jeg ikke kunne holde rundt han og la en liten gutt gråte ut så ble frustrasjonen enda større når gubben ikke gjorde det automatisk. I to timer gråt en liten gutt, jeg tror rett og slett ting hadde bygget seg opp over tid og i går kom alt ut. All redsel og sorg kom flommende mot meg i går, hjertet mitt brast når jeg så hvor vondt han hadde det.
I år kommer det blomster på frøene jeg sådde i fjor, problemet er bare at jeg ikke husker hva jeg har sådd…Spørsmålet er bare om de jeg har sådd i år kommer…
Blomstene mine ble redningen i går, for selv om jeg ikke kan trøste så kan jeg prøve å få han på andre tanker. Jeg vet hvor glad en liten gutt er i å ta bilder, så i går spurte jeg en liten gutt om han ville ta bilder for meg. Det endte med at vi fikk en fin stund sammen, i flere timer rullet vi rundt sammen og så på alle blomstene som var i ferd med å sprunge ut.
Livet mitt er blitt en berg og dalbane av følelser, i et øyeblikk føler jeg på en håpløshet så stor og i neste føler jeg på en enorm lykke. Alle blomster bildene i dette innlegget har en liten gutt tatt, han er nå blitt min faste fotograf…
Noen ganger legger det seg en kappe over min kropp, en usynlighets kappe er nå blitt min. Ja for det er nettopp slik det føles som enkelte ganger, en kappe hindrer meg fra og bli sett. Jeg føler meg som et lite barn som må vente på tur, men ingen ser at jeg rekker opp hånden. Tre små bokstaver rev meg ned, og nå har en usynlighets kappe lagt seg over min kropp.
Når jeg var frisk hadde jeg i det minste en mulighet, en mulighet til å si ifra. Med en rungende stemme kunne jeg rope ut, rope ut mot en urettferdighet så stor. Med kraftfulle hender kunne jeg banke i bordet, gi et klart signal om at nå var det nok! På raske bein kunne jeg løpe ut av en smellende dør, lyden fra en smellende dør talte ordenes språk.
Men nå kan jeg ikke lenger, jeg klarer ikke si ifra. Min stemme er blitt svak, for svak til å nå frem. Mine hender henger rett ned, de har mistet sin kraft. Mine raske bein er nå vasne, aldri mer skal de løpe ut en smellende dør.
Jeg er blitt et lett bytte, min svakhet er for alltid synlig. Min styrke er forsvunnet, en styrke til å si ifra. Jeg har ikke krefter lenger, krefter til å stå imot. Min styrke er blitt min svakhet, en usynlighets kappe ble til.
Den sterkeste røst vinner, og den er ikke min. Mine ord blir stadig overkjørt, de forsvinner i andre sine ord. Det er en pågående konkurranse, en konkurranse om å få det siste ord. En konkurranse jeg ikke vil delta i, for alt jeg vil er å bli hørt.
Alt jeg ber om er litt tid, gi meg tid til å sette ord på det jeg føler. Selv om du ikke liker det jeg sier så gi meg rom, rom til å få mine følelser ut. For det bobler inni meg, jeg føler meg som en dampkoker. Trykket bare øker og øker, men ingenting kommer ut.
Noen ganger føler jeg meg som en del av møblementet, et møblement som er bortgjemt og gjenglemt. I et hjørne sitter jeg og støver bort, jeg er usynlig for det blotte øye. Tre små bokstaver gjorde meg til en fange i eget liv, hun som en gang var med på å dra lasset er nå blitt en del av lasset de andre må dra på. Mine indre demoner er tilbake, og stemmene deres er sterke…
På tirsdag var det siste skoledag for en liten gutt, og det var en glad liten gutt som kom hjem den dagen. Endelig skulle han få bli med pappaen på jobb igjen, endelig var ventetiden over. Men det skulle vise seg å bli en brå overgang for en liten gutt, for gubben bestemte seg for å starte på jobb tidligere siden han ikke trengte levere en liten gutt på skolen.
De første bærene er modne 😍
Klokken var bare 06.00 når jeg hørte gubben ropte på guttungen, men en liten gutt var ikke helt klar for en så tidlig start. Rett før lunsj tider fikk jeg et bilde fra gubben, og jeg måtte le når jeg så bildet. For på lunsjrommet i en litt for liten sofa lå en skolegutt og sov, det ble tydelig at den tidlige starten ble for mye for en liten gutt.
Men en time var alt som skulle til for å kvikne en liten gutt opp, og et grustak ble lekeplassen til en liten gutt de neste timene. Det er ingen tvil om at en liten gutt elsker å være med sin far på jobb, det er høydepunktet for sommerferien. Men i dag kunne jeg overraske en liten gutt når han kom hjem, for nå var ferieplanene på plass.
Om noen uker kommer svigermor på besøk, og denne gangen kommer hun ikke alene. Søskenbarnet som er like gammel som vår gutt skal også komme, derfor fant vi ut at vi måtte finne på noe mens de var her. Så nå er det bestilt, to dager i dyreparken er booket + en kveldsforestilling med Kaptein Sabeltann.
Sist vi var der var i 2019, men det husker ikke en liten gutt mye av. Så nå drar vi tilbake, og denne gangen tar vi med oss feriegjestene. At prisene har steget siden 2019 var ingen overraskelse, men når jeg så at det var blitt dobbelt så dyrt fikk jeg en bismak i munnen. Vi er heldige som kan ta oss råd til slike ferier en gang i året, men jeg vet at det er ikke alle som er like heldig.
Vi har forandret oss litt siden 2019…
Jeg synes det er viktig at en liten gutt skal vite hvor heldig han er som får oppleve slike ting, det siste jeg vil er at han tar det for gitt. Det kommer en dag når jeg er borte og gubben kun har en inntekt som skal strekke til, og da blir det ikke like enkelt. Men vi skal kose oss og skape minner mens jeg enda er her, så får vi bare håpe det er en stund til jeg blir borte for godt…
Det var en slagen mann som kom hjem fra jobb i går ettermiddag, ja han var så ferdig at jeg ble en smule bekymret. Gråkvit i maska dumpet han ned i sofaen, og der ble han liggende uten å si et ord. Med øynene på vidt gap ble han liggende å stirre i taket, og det var da jeg virkelig ble bekymret. For på det tidspunktet visste jeg kun at han hadde vært hos legen, jeg visste ikke hva dommen var.
Jeg så på hele gubben at han var i sjokk, det var nesten så jeg lurte på om gubben hadde fått dårlige nyheter på legevakten. Både jeg og assistenten ble nysgjerrig på hva som hadde skjedd, gubben så nesten ut som han hadde vært i krigen. “Har du så vondt kjære” spurte jeg lettere bekymret, for det var det eneste som kunne forklare tilstanden til gubben.
Jeg hørte gubben fnyste høylytt av spørsmålet mitt, det var tydeligvis ikke smertene som var problemet. Forklaringen på hvorfor gubben lå sjokk skadet på sofaen, det viste seg at det var alle undersøkelsene som hadde tatt knekken på gubben. Gubben går nemlig aldri til legen, i løpet av de 16 årene vi har vært sammen har han kun vært hos legen en gang.
Jeg vet hvor redd gubben er for sprøyter, han holder på å gå ned for telling hver gang jeg skal ta blodprøver. Derfor prøvde jeg å forberede han i går, for jeg skjønte at blodprøver var noe han måtte ta. Gubben ble svimmel med en gang sykepleieren fant frem nålen, og når hun i tillegg bommet på åren første gang nådde gubben bristepunktet. “Æ må legge mæ ned før Æ svime av” sa gubben spakt til sykepleieren, det var nummeret før han klasket i bakken.
Gubben trodde han var over det verste når han kravlet seg opp av senga, men det skulle vise seg at legen ikke var fornøyd med bare blodprøver. En haug med prøver ble tatt av en svett gubbe, og akkurat når han trodde han var ferdig kom legen med et spørsmål gubben ikke var forberedt på. “Jeg skulle gjerne undersøkt endetarmen din hvis jeg får lov” spurte legen, og det var da det raknet for gubben.
“En finger hvor sa du” ropte gubben forskrekket, og selv om jeg ikke var med så kunne jeg nesten høre glosene helt hjem. Så det var ikke rart gubben gikk ned for telling i går, men det positive var at sjokket over en uventet endetarmsundersøkelse fjernet smertene. Likevel tror jeg det blir en stund til gubben oppsøker en lege igjen, det koster tydeligvis krefter å gå til legen i disse dager, i hvert fall når det gjelder gubben…
I går skjønte jeg hvor mye flaks jeg har hatt denne helgen, for på fredag kom gubben svindårlig hjem fra jobb. Jeg var faktisk på vei til å avlyse lørdagens planer når jeg så hvor dårlig han var, men gubben ba meg vente. Lørdag morgen var han helt fin igjen, og jeg så hvor glad gubben var for at smertene hadde gått over.
Men i går så jeg det på han, smertene hadde kommet tilbake. I hele går var gubben utslått, og det var da jeg fikk en mistanke om hva det var som feilte gubben. Symptomene han hadde minnet veldig om nyre eller gallestein, så i hele går maste jeg på han. Han måtte komme seg til legen, jo før jo bedre. Etter en smertefull natt tok han endelig til fornuft i morges, etter å ha levert en liten gutt på skolen dro han rett på legevakten.
Der kom han inn med en gang, og der bekreftet legen at det mest sannsynlig var en gallestein. Gubben krisemaksimerer hver gang han blir syk, litt vondt og han er døden nær. Jeg kan ikke annet enn å le, for det siste døgnet har gubben selvdiagnostisert seg med alle dødelige sykdommer som finnes.
Det er ikke ofte gubben er syk, men når han først blir syk så er han nærmere døden enn kjerringa. Heldigvis klarte legen og berolige han i dag, og da gikk han rett på jobb. Jeg har vært sammen med gubben i 16 år nå, og i løpet av de årene har han ikke tatt ut en eneste sykedag. Ja i det minste ikke for seg selv, de eneste gangene han har tatt seg fri er hvis det har skjedd noe med meg.
En ting er i hvert fall sikkert, livet med gubben blir aldri kjedelig. Den ene dagen er han døden nær og neste dag er han frisk som en fisk. Nå får vi bare håpe gallesteinen forsvinner og at gubben slipper operasjon, for dersom det skjer så tror jeg gubben stryker med av frykt før han havner på operasjonsbordet…
På onsdag fikk jeg en uventet melding på Messenger, det var min bloggvenn Bunny som skrev til meg. Det viste seg at han og Vibbedille skulle til Bergen denne helgen, og nå lurte de på om jeg ville treffe de mens de var her. Jeg trengte ikke bli spurt to ganger, selvfølgelig skulle jeg møte de!!
De kunne ikke ha valgt en bedre helg å komme på, i hvert fall ikke når man tenker på været. For nå er det virkelig sommer i Bergen, den siste uka har vi ikke hatt en dag under 25 grader. Mens jeg nyter varmen klager gubben, men jeg forstår han godt. For nå sliter selv jeg i varmen, i solen klarer jeg ikke sitte lenger enn ti minutter.
Bunny foreslo at vi kunne møtes på toppen av Fløyen, men det forslaget falt ikke i god jord hos gubben. “Er de ikke kloke, det er jo 25 grader og ingen plass å gjemme seg fra sola” freste gubben, men denne gangen var det meg som lukket ørene for alle hans protester. På Fløyen skulle vi, siden jeg måtte bli med på lastebil treff forrige helg så hadde han bare med å bli med.
Dermed bar det av gårde med alle mann i går, ja til og med vår firbeinte venn ble dratt med på tur. Vi trodde vi var ute i god tid når vi startet en time før vi skulle være der, men det gikk ikke lang tid før vi innså at vi vi skulle ha startet før. Jeg tror jeg aldri har sett så mange mennesker i byen før, og når gubben fikk øye på folkemengden økte glosene enda et hakk.
Det er så få handikap parkeringsplasser i byen at det er umulig å finne en ledig plass på finværsdager, og det fikk vi en påminnelse om i går. Vi endte opp med å parkere bilen bak et hotell, vel vitende om at vi risikerte å få bot med å stå der. Med parkeringen unnagjort var det bare å ta fatt på neste hinder, vi måtte komme oss bort til fløybanen. Jeg har ikke sjans til å kjøre rullestolen selv i byen, med hinder som brostein og høye fortauskanter er det umulig å komme frem.
I tillegg heller fortauene i byen så mye nedover at jeg blir hengende ut av rullestolen, det er ingen behagelig opplevelse. Men vi kom oss omsider levende frem, men hadde jeg visst hva som ventet vet jeg ikke om jeg hadde dratt. For inne på fløybanen måtte vi gjennom enda et hinder, og denne gangen holdt det på å gå fryktelig galt. For å komme oss inn på banen måtte vi skanne billettene for å komme oss inn gjennom bommen, men halvveis gjennom gikk bommen igjen.
Den ene bommen traff ribbeina mine med full kraft og der ble den stående, det gjorde så vondt at jeg ikke fikk frem en lyd. Det gjorde det ikke noe bedre at gubben prøvde å presse meg i gjennom, det gikk en stund før han innså at bommen ikke ga etter. Det ble en tårevåt tur opp til toppen, men når jeg kom opp og fikk se velkomstkomiteen var alt glemt.
Vi fikk noen fantastiske timer sammen med Bunny, Vibbedille og deres kjære, og det var så hyggelig å møte de igjen. Det er ikke ofte jeg blir invitert med på ting lenger, så det betyr ekstra mye når det først skjer. Jeg er så takknemlig for at de tar seg tid til å ta kontakt når de først er her, og denne turen kommer jeg til å leve lenge på…
Ps: Alle på rekka fikk parkeringsbot utenom oss, snakk om å være heldig…
Selv om det er knappe to måneder siden sist så var det i går tid for kontroll, og denne gangen var jeg ekstra spent. Målingene har vært så ustabile den siste tiden, i hvert fall når det gjelder blodgassen. På forrige kontroll var blodgassen litt forhøyet, og selv om det foreløpig ikke er noen krise så liker jeg det ikke.
Det rare er at målingene som ble tatt her hjemme var helt fine , det ga meg håp om at prøven jeg tok på sykehuset var feil. Men så heldig var jeg ikke, i går ble det bekreftet at blodgassen var forhøyet. Hver gang jeg får ustabile prøvesvar kjenner jeg panikken griper tak i meg, jeg har vært stabil så lenge nå at jeg har tatt det litt for gitt.
Eller at jeg har tatt det for gitt blir litt feil å si, for jeg er så takknemlig for alle de årene jeg har fått sammen med mine kjære. Jeg vet hvor fort ting kan snu med denne sykdommen, jeg vet hvor lite det er som skal til. En liten infeksjon kan være slutten for meg, og det er det siste jeg vil.
Håpet er at min fantastisk lungelege klarer å få ned blodgassen min, så nå krysser jeg fingrene for at justeringene hans virker. Men selv om blodgassen var litt ruskete så var det en positiv ting med kontrollen i går, og den kom under veiingen. Jeg hadde faktisk gått opp et kilo, så det viser at de tiltakene vi har gjort fungerer.
I dag skjønte jeg ingenting når gubben kom hjem fra jobb, uten et ord stormet han rett forbi meg og inn på soverommet mitt. I senga mi ble han liggende i ynke seg, han hadde vondt i magen. Det er ikke ofte gubben klager over vondter, så når han først går ned for telling så vet jeg at han vondt. Plutselig ble mine bagateller ikke verdt å bruke tid på.
Jeg er så avhengig av min mann, så når han blir syk er det krise her. Jeg bare håper det er noe som går fort over, for vi har egentlig planer i morgen. Men det viktigste for meg er at han kommer seg igjen, og at han ikke har noe smittsomt. På tirsdag er det siste skoledag for en liten gutt, og det siste vi trenger nå er sykdom…
En nydelig solnedgang fikk vi også på fergeturen hjem igjen…
De siste dagene dagene har gubben hengt over meg som en hauk, gubben hadde tatt seg vann over hodet og jeg måtte som vanlig prøve å ordne opp. Det hele begynte for to år siden, gubben fikk plutselig for seg at han skulle starte enkeltmannsforetak. Det ble starten på et to års langt mareritt, og til tross for mine advarsler lukket gubben ørene.
En telefonsamtale var alt som skulle til, og selv om planen til gubben var å ringe for å forhøre seg så gikk det ikke lang tid før jeg skjønte at den planen gikk i vasken. Etter en tyve minutters samtale var gubben 20000 kr fattigere og enkeltmannsforetaket var opprettet. Dessverre gikk det knapt et døgn før gubben innså at han hadde tatt seg vann over hodet, han innså at han skulle hørt på kjerringa likevel.
Det spirer for fullt rundt meg…
I to år har jeg prøvd å ordne opp, men det viste seg at det er ikke like enkelt å avslutte et firma som det er å opprette et. I det minste ikke for uerfarne folk, skjemaene som skulle fylles ut hopet seg opp. Jeg trodde jeg hadde klart det i fjor, jeg hadde fylt ut skjema til både skatteetaten og Brønnøysundregisteret. Men i forrige uke kom overraskelsen, et brev fra skatteetaten ga gubben full panikk.
Et varsel om tvangsmulkt for mangelfull levering av skattemelding dukket plutselig opp, og det var da vi skjønte at alt arbeidet jeg hadde lagt ned for å få firmaet slettet var fånyttes. Så jeg har virkelig fått kjørt meg denne uken, og det har ikke hjulpet på å ha gubben hengende over skuldrene mine. Jeg har også fått erfart hvor vanskelig det er å ha skatteetaten på nakken, og det er ikke mitt rot engang. Skjemaene vi måtte fylle ut kunne like så godt stått på gresk, jeg skjønte ingenting av det som sto.
Skatteetaten gjør det ikke enkelt for folk, man må nesten være utdannet som regnskapsfører for å finne ut av hva man skal fylle ut. Etter fire dager med intens jobb fikk jeg nok, ja når jeg vurderte å ta knekken på gubben og erklære meg utilregnelig i gjerningsøyeblikket sier det seg selv at det hadde gått for langt. Heldigvis kom jeg på at vi har en nabo som faktisk jobber som regnskapsfører i nabolaget, og han ble redningen for både meg og gubben.
Gubben kom ikke hjem før elleve i går kveld, og det ble fort tydelig at det ikke hadde vært så enkelt som gubben hadde sett for seg. Men nå er det ordnet og det er en lettelse. Så i dag kunne jeg vende tilbake til blomstene mine, min tid som regnskapsfører er over for godt og godt er det…
På lørdag våknet jeg av en velkjent buldring i trappa, det var 10 Juni og jeg visste hva som ventet. Dere kan like så godt merke dere datoen først som sist, på den måten kan dere kanskje gi meg en påminnelse neste år. Gudene skal vite at jeg trenger det, for jeg fortrenger det hvert eneste år. At gubben var over middels opptatt av lastebiler har jeg visst hele tiden, men at det nærmest var en besettelse ble jeg ikke klar over før det hadde gått noen år.
Skyvedøren min gikk opp med et smell, og før jeg rakk å få opp øynene ble dyna dratt av. Kun i ført Evas drakt ble jeg liggende å be en stille bønn, for jeg så på hele gubben at han ikke hadde noe tid å miste. Dagen han hadde ventet på et heilt år var endelig her, og nå hadde gubben det travelt med å komme seg av gårde.
Jeg kjente hvordan kroppen min stivnet under meg i det gubben grep tak i meg, og ut i fra glosene som fylte et lite soverom kjente gubben det også. “Du er jo mer uhåndterlig enn en tømmerstokk” freste gubben over meg, og akkurat det kunne jeg ikke nekte for. Sidelengs ble jeg båret inn døra på badet, og når jeg fikk en kald dryppende våt vaskeklut slengt i trynet skjønte jeg at gubben mente alvor. Det var lørdag og gubben hadde det travelt, det var nemlig veteran lastebiltreff i Jondal.
Jeg og en liten gutt ble kommandert ut i bilen av en bestemt gubbe, vi skjønte begge to at her var det bare å adlyde. Men når jeg kom inn i bilen slo det meg plutselig, siden det var fint vær var vi sikkert ikke de eneste som skulle på tur denne dagen. Grunnen til at jeg tenkte på trafikken var fordi jeg kjenner gubben, hadde det vært opp til han hadde riksveien blitt stengt for all øvrig trafikk de gangene gubben skal på tur.
Og det gikk ikke lang tid før jeg ønsket at gubben hadde myndighet til å stenge veien, for når en bobil dukket opp fremfor oss kom Finnmarks glosene tilbake for full styrke. Det var da jeg bestemte meg for å lukke øynene i håp om å drømme meg bort til et roligere sted, men når jeg åpnet de en stund etter på angret jeg på at jeg hadde blitt med i det hele tatt.
For ut fra en sidevei rett etter en sving kom det en fritidssyklist i en helsikes fart, og det var ikke snakk om å overholde vikeplikten. Det var nummeret før han havnet over panseret på bilen, jeg fikk hjertet i halsen der jeg satt. Syklistene kan klage så mye de vil på bilistene, men når de selv ikke følger trafikkreglene kan de bare holde kjeft.
Heldigvis kom vi frem uten flere skremmende hendelser, men når vi kom frem dukket det opp en skuffelse. For på årets lastebiltreff skulle de ha med favoritt lastebilen til gubben, en veteran lastebil som gubben ikke hadde sett siden han var guttunge. Vi gjennomsøkte hele området uten å se snurten av lastebilen de hadde lokket med, men når vi kom inn i hallen der de også hadde lastebiler utstilt så vi det. Innerst i et hjørne sto lastebilen helt utilgjengelig for publikum.
En familie på ettermiddags tur i nabolagets gater…
De hadde gjemt den bak mange andre lastebiler, og de lastebilene som sto rundt sto så nærme at det var umulig å komme til. Jeg kunne se skuffelsen i øynene på gubben, og den skuffelsen ble ikke mindre når vi gikk for å prate med eieren. For det ble fort tydelig at han ikke var interessert i å prate med gubben, og vi gadd ikke bruke tid på uhøflige typer.
Men selv om lastebil treffet ikke levde opp til forventningene fikk vi en fin tur, og jeg fikk en fin dag sammen med mine kjære. En perfekt dag fikk en perfekt avslutning når vi kom hjem, finalen i Champions league skulle endelig gå av stabelen.
Det har vært en perfekt helg, og i går fikk jeg nok en strålende dag. Vi inviterte mine foreldre på grillmat og vi satt ute i timevis. Det var så varmt ute i går at ingen av oss klarte å sitte i sola, da var det godt vi hadde en veranda som lå i skyggen. Jeg tror gubben fikk solstikk i går, ja det er den eneste forklaringen jeg har som kan forklare den plutselige forandringen i gubben sin personlighet. Ja til og med mine foreldre måtte se to ganger på gubben når han plutselig kommanderte meg til å gå inn på Plantasjen sin nettside for å se på busker.
Alle vet at gubben er den siste til å oppmuntre meg til å kjøpe blomster, han er heller den som setter bremsene på for flere innkjøp. Men i går sto lommeboka på vidt gap, for nå skulle det plantes i skråningen med steinmuren gubben hadde satt opp. Så i dag har vi virkelig hatt arbeid, hele ni busker ble plantet i dag. Vi må nok kjøpe noen til, men jeg er veldig fornøyd med det som ble gjort i dag. Jeg tror jeg skal kjøpe noen løker også etter hvert, så håper jeg buskene kommer til å trives der de står…
