Kategori: Blogg

Jeg har drømt sånn i natt, drømmer om fortiden. Noen ganger er det rart hva man drømmer om, og hva man husker når man våkner. Det jeg husker best fra nattens drøm er en genser, en ullgenser som fikk meg til å gråte, en genser som min mormor strikket til meg. En rød strikkegenser dukket opp i drømmen i natt, og plutselig vendte jeg tilbake til barndommen.

Tilbake til det hvite huset ved veien. Huset med det rare i, et hus med mange gjemmeplasser som barn, og et spennende loft som alltid måtte utforsket. Jeg kan enda kjenne duften av ren kjærlighet og hjemmebakst i det øyeblikket man åpnet ytterdøren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Spesielt kjøkkenkroken har festet seg ved mitt minne. Jeg husker hvordan jeg satt der og kikket bort på nabohuset til min onkel, mens jeg spiste hjemmelaget brød med nøttepålegg på. Det var en ro i å sitte der med vindusposten mens min mormor sto og vasket opp. Jeg kan enda huske hennes rolige stemme mens vi pratet om løst og fast.

Stuen var elegant og full av nydelige ting. Sofaen var praktfull i en dus rosa farge, og ved vinduet sto to lenestoler pekende ut mot havet. Der kunne jeg og mormor sitte i timevis og synge sanger sammen mens vi spilte kort.

Ute i gangen var spisskammerset. Et spiskammer fullt av deilige kaker og kjeks, spesielt når det nærmet seg jul. Jeg husker hvordan jeg snek meg inn der flere ganger om dagen for å “prøvesmake” alle kake boksene, spesielt de som inneholdt kakemenn og krumkaker. Min mormor visste nok så altfor godt at jeg gjorde det, men hun sa aldri noe om det. Men jeg husker hun måtte bake ny porsjon når hun innså at kakeboksen var i ferd med å gå tom.

Hagen var alltid så vakker, spesielt om sommeren når blomstene kom opp. Blomster i alle slags farger og størrelser, og jeg husker hvordan jeg fulgte nøye med på hvordan hun luket vekk alt ugress. Min morfar hadde en båt, en liten snekke som han elsket over alt på jord. Jeg kan enda høre den “tøff tøff” lyden mens vi beveget oss sakte ut på bølgene blå. Jeg, mitt søskenbarn og min morfar i ensom majestet.

I natt var jeg tilbake der igjen. Tilbake til et sted med mange deilige minner. Jeg husker at jeg gikk rundt i huset på jakt etter noe som kunne minne meg om mormor, for huset var mørkt, tomt og kaldt. Men der ser jeg den plutselig, inne på spisskammerset ligger den. En ullgenser som er rød med en rose midt på brystet, mormors bursdagsgave til meg. Jeg plukker den opp og begraver ansiktet mitt ned i den myke ullen. Da kommer alt tilbake, duften av kjærlighet, minner om en varm tid kommer flommende over meg, og jeg våkner med tårer på mitt kinn.

Det var nesten som hun prøvde å fortelle meg noe, for jeg våknet opp med en indre ro. Etter noen tunge dager fant jeg veien tilbake til tryggheten, til huset ved veien, til stedet med en kjærlighet så stor. Det er mange år siden min mormor gikk bort, men i natt kom hun tilbake og plutselig kom alle barndomsminner tilbake…

Ikke vet jeg hva som gikk av gubben i helga, for en slik arbeidslyst er det lenge siden jeg har sett. Ja i hvert fall når det gjelder gubben, man skulle nesten tro det var et nytt støpe prosjekt på gang. Men denne helgen var det noe helt annet som hadde fanget gubbens oppmerksomhet, jeg hadde nemlig kjøpt noen ruller med jorddekkeduk tidligere i uken og de fikk gubben øye på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Synet av rullene og de ti sekkene med bark ga gubben blod på tann, og før jeg fikk sukk for meg ble min datter kommandert med ut. Selv ante jeg ingenting om det gubben hadde fått for seg, men når jeg etter hvert  skjønte hva som var på gang ble jeg så glad at tårene kom. Gubben visste nemlig hvor lenge jeg har ventet på å fullføre bedet med steinmuren, og nå hadde gubben bestemt seg for å gjøre noe med det.

Er det noe vi ikke har tid til så er det å luke ugress, så får og slippe det måtte vi legge duk i bedet. Jeg angrer på at jeg ikke la duk i steinbedet mitt også, for nå må vi fjerne alle steinene igjen for så å legge duk. Heldigvis lærer man av sine feil, og når jeg så hvor bra det andre bedet ble etter en fantastisk innsats av gubben og min datter ble jeg enda mer giret på å ordne  steinbedet mitt også.

Siden hele lørdagen hadde gått med til arbeid så trengte vi en pause i går, så når mine foreldre inviterte oss med til Kilstraumen brygge for å spise nølte vi ikke med å si ja. Det var akkurat det vi trengte, et lite avbrekk fra alt arbeidet hjemme. Vi hadde aldri vært på Kilstraumen brygge før, selv om mine foreldre hardnakket påsto at det hadde vi. Jeg har en mistanke om at de har vært der med min lillebror og hans familie, for vi hadde husket det dersom vi hadde vært der før.

Det var en fantastisk liten perle av et sted vi kom til, helt ved bryggekanten lå restauranten. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten til minstemann, det første han fikk øye på var lekeplassen som lå opp på en knaus. Etter vi var i Kristiansand dyrepark i sommer har han hatt Kaptein Sabeltann på hjernen, og når han fikk øye på båten på lekeplassen var det gjort.

Han hadde nesten ikke tid til å spise ferdig, og før jeg rakk å reagere hadde han løpt ut av restauranten. Uten å tenke seg om hadde min mann gitt han lov til å gå ut, men for å komme seg til lekeplassen måtte han gå over brygga. Jeg skjønte med en gang at minstemann hadde løpt for å komme seg fort frem, og jeg visste også hvor fort uhell kan skje når man har det travelt.

Jeg glemmer aldri den gangen min eldste sønn falt i sjøen på hytta, jeg har aldri reagert så fort som jeg gjorde da. Min far var også tilstede og vi holdt på å bære stein på brygga, og det var da det skjedde. Min eldste sønn som bare var 9 år på den tiden bar på en stor stein når han plutselig snublet og falt i sjøen, og før min far skjønte hva som hadde skjedd var jeg ute i vannet. Min sønn var i fullstendig sjokktilstand når han kom opp av vannet, og jeg var livredd.

Den hendelsen har satt spor i oss begge, min sønn har ikke badet i sjøen siden den gangen og jeg har alltid voktet ekstra over barna hver gang vi har vært i nærheten av sjø eller vann. Så tanken på at vår lille gutt hadde løpt over brygga ubevoktet mens vi satt inne og spiste fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, så jeg sendte gubben ut for å se at alt gikk greit. Men når han minutter senere kom inn og sa at han ikke fant han grep panikken meg igjen, heldigvis fant han gutten til slutt.

Jeg var temmelig lettet når vi dro hjem igjen, det er helt forferdelig å sitte fastlåst i en rullestol uten mulighet til å gripe inn dersom det skjer noe. Det er det verste med å ha ALS, sitte å se på at barna skader seg uten at jeg kan gjøre noe. Det er det verste med å være fanget i egen kropp, det er ikke rart at legene kaller denne sykdommen for djevelens sykdom…

Nå har jeg levd med denne sykdommen i snart åtte år, og det har regelrett vært en kamp fra første dag.

Likevel tok jeg et valg, jeg skulle kjempe så lenge jeg klarte.

Kampen har vært lang og veien har vært bratt, det har vært mange kameler som har vært tunge å svelge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men enda er jeg her på tross av alt, og for meg er livet fremdeles verdt å kjempe for.

Jeg ser på meg selv som den samme, på innsiden er jeg fremdeles lik.

Det er skallet utenpå som er forandret, sykdommen ga meg store begrensninger.

Men dersom du ser godt etter finner du meg, jeg skinner igjennom bare du er villig til å se.

Ikke la skallet lure deg til å tro noe annet, for jeg er der inne og det prøver jeg å bevise hver dag.

Så vær så snill, ikke bruk sykdommen min som en unnskyldning.

Jeg prøver nemlig hardt, så la meg få lov.

La meg få være en venninne, mor, datter og søster, for det er alt jeg vil.

Bruk mine kunnskaper og la meg få hjelpe, jeg vil så gjerne bare du gir meg lov.

Ikke lat som om alt er bra for å skåne meg, jeg er kanskje syk men jeg er ikke blind.

Jeg ser når noe er galt selv om ikke ordene er der, så vær så snill la meg få lov.

Mitt største ønske er at dere ser meg, ser meg for den jeg engang var.

Jeg er ikke blitt borte, mitt indre er fortsatt her.

Det gjør vondt i hjertet når jeg ikke blir inkludert, det gjør vondt når jeg må høre ting fra andre.

Kroppen er syk men hodet er bra, jeg klarer fortsatt mye bare jeg får lov.

Ikke sett begrensninger bare fordi du tror, for sykdommen er ikke meg.

Jeg vil så gjerne så la meg få lov, for jeg er fremdeles meg…

“Er tempoet greit” hørte jeg over meg, og igjen kom klumpen i magen tilbake med full kraft.
To sykepleiere sto over meg, og med ett ble jeg usynlig. Jeg vet at det er lett for, og jeg vet at det mest sannsynlig ikke er med vilje. Men vondt gjør det, og for hver gang det skjer blir det verre.

Igjen ble en usynlighetskappe tredd over min kropp, og alt som skulle til var et spørsmål.
Det var medisin tid, og som alltid ble den gitt via Peg sonden. Men når sykepleieren som ga meg medisinen henvendte seg til den andre sykepleieren og spurte om tempoet var greit kjente jeg klumpen i magen kom tilbake, jeg som satt i stolen og fikk medisinen ble ikke spurt.

Det verste var at den andre sykepleieren svarte på spørsmålet som om jeg ikke var tilstede, og det var da det toppet seg for meg. Jeg skulle akkurat til å rope ut når min mann kom ut fra kjøkkenet, og ut i fra blikket hans skjønte jeg at han hadde fått med seg det som skjedde.

“Det er vel min kone som får medisinen dere må spørre, det er hun som kjenner hvor fort det skal gå” sa min mann, og i det han sa de ordene kjente jeg på en lettelse så så stor. Endelig var det noen som sa i fra på mine vegne, jeg slapp å være den “vanskelige” brukeren som tar seg nær av den minste ting.

Det er nemlig sånn det føles, hver gang jeg gir beskjed blir det bare bagatellisert. Men når min mann sier i fra er det en helt annen tone, og det gjør meg frustrert. Jeg tenker på alle de som ikke har pårørende, alle de som ikke har noen som kan røpe ut. Heldigvis er det mange flinke faglærte der ute, men det er også mange som glemmer å se mennesket opp i det hele.

Så dette innlegget er et lite hjertesukk til alle som jobber innenfor helse, husk å se mennesket fremfor dere. Uansett alder, utfordringer eller sykdom så fortjener alle og bli sett, det finnes ikke noe verre enn den følelsen av usynlighet. Alt vi ønsker er å bli behandlet som en likeverd, alt vi trenger er å bli sett og hørt…

Jeg drømmer om en barndom så trygg. På mors varme fang, og i en fars trygge armkrok. Jeg drømmer om en ungdomstid så fin. Fri som fuglen med ungdommelig forelskelse i mitt hjerte. Jeg drømmer om frihet i en frisk kropp, frihet til å velge selv, frihet til å selv bestemme, drømmer om en tid hvor jeg var hersker over egen kropp.

Jeg minnes en tid der drømmene var mange, og der friheten var stor. Jeg minnes en tid der hele verden lå for mine føtter, en verden så stor. Når ingenting var umulig og valgene var mange, dit lengter jeg tilbake, men nå har jeg bare minnene igjen.

For i mitt hjerte, dypt der ingen kan se, der ligger de som bortgjemte små skatter. De ligger trygt der, og når dagene blir tunge og sorgen tar meg, det er da de kommer frem. Som små sommerfugler kommer de til overflaten, med sine små lette vinger bringer de meg både glede og latter, noen minner gir meg også fred. De er noe av det mest dyrebare jeg har, de er alt jeg lever for her og nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For alt jeg kan gjøre nå er å skape minner. Nye minner gjennom gode opplevelser sammen med mine kjære. Fylle opp minnebanken med gode øyeblikk, både store og små, så mine nærmeste har noe å se tilbake på. Magiske små øyeblikk i hverdagen må dokumenteres alle som en, for det er de som gjør livet verdt å leve, det er de som gir mitt liv mening.

Jeg vet jeg aldri vil bli glemt, men jeg vet også at minner viskes ut gjennom tidens løp. For en dag vil mine barn våkne opp etter at jeg er borte, og jeg vil bare være et vagt minne. De har glemt hvordan jeg luktet, stemmen min hører de ikke lenger uansett hvor mye de prøver, mitt ansikt er tåkete i deres sinn, og min latter er plutselig blitt borte. Jeg vet den dagen kommer, jeg vet det fordi jeg har erfart det selv.

Jeg vet hvor grusomt det er å våkne opp en dag til et minne som er svakt visket ut. Hvordan du prøver å knipe øynene igjen bare for å prøve å finne tilbake til et ansikt så kjært. En fortvilet følelse over å ikke huske lenger, tårene som renner fordi du har glemt hvordan hun eller han ser ut. Den dagen kommer mine kjære, men ikke fortvil, det betyr bare at dere er klare, klar for å fortsette livet uten meg.

Derfor prøver jeg. Jeg prøver så hardt jeg bare kan for å lage minner. Minner som for alltid vil leve videre, minner som kan gi trygghet når hukommelsen begynner å svikte. Minner fra en lykkelig tid, men også minner fra en vanskelig tid. Minner som mine kjære kan ta frem for å finne trøst. Jeg prøver så godt jeg kan for å sette et avtrykk, bli husket for den jeg var, for det er alt jeg kan gjøre, det er alt jeg har. Mine minner er dyrebare, de vil leve videre når jeg ikke kan…

Hele ettermiddagen ble brukt på huskestativet, og etter mye om og men kom gubben i mål. Jeg er glad for at jeg har en handlekraftig mann, det kommer alltid noen gloser underveis men han gir seg ikke før han er i mål. Gårsdagen er et bevis på det, for selv etter at han hadde montert den feil tre ganger ga han ikke opp. Det eneste som gjenstår nå er å justere høyden, men det er fort gjort.

I dag våknet jeg opp svindårlig, hver eneste kroppsdel verket og hodepinen gjorde meg kvalm. Jeg skjønte med en gang hva som sto på, menstruasjonen var rett rundt hjørnet. Jeg er bare glad for at jeg kjenner kroppen min, og så lenge jeg vet hva kroppen reagerer på så går det bra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hver morgen kaster jeg et blikk bort på kommoden min, og da kommer den dårlige samvittigheten snikende. For på kommoden nemlig alle perlefigurene jeg bestilte av Vibbedille, siden det har vært ferietid for assistentene har jeg ikke fått hengt de opp, og nå er det så dårlig vær at det ikke er mulig.

Gøy på landet…

Jeg tror jeg skal vente med å henge de opp til neste vår, jeg er nemlig så usikker på hvordan jeg skal gjøre det. Men opp skal de før eller senere, det er så mange perlefigurer at jeg må legge en plan. Jeg gidder ikke henge de opp på måfå bare for å bli misfornøyd, da kommer jeg bare til å irritere meg grønn over det.

I dag oppdaget jeg at den største Hortensiaen min lå på bakken, greinene var så full av blomster at greinene ga etter for tyngden. Det var da jeg kom på støtte pinnene jeg kjøpte til tomatplanten jeg hadde i fjor, og de ble redningen i dag. Jeg er så glad for at jeg valgte busker som blomstrer på ulike tider når jeg lagde steinbedet, for nå kan jeg glede meg over nydelige blomster fra tidlig vår til langt ut på høsten…

For noen år siden fikk jeg et huskestativ av en klassevenninne, og det har blitt flittig brukt. Men i fjor så jeg at huskene hadde sett sine bedre dager, det var på tide å skifte de ut. Helt siden i fjor har jeg prøvd å finne nye husker, men det har ikke vært så enkelt. Det eneste jeg fant var noen plastseter som så ut som de kom til å knekke med en gang, og det var ikke akkurat det jeg var ute etter.

En liten gutt har vokst i fra de enkle barnehuskene, så jeg måtte finne noe annet han kunne bruke. Så i forrige uke gjorde jeg et nytt søk på nettet, og det var da jeg kom over en nettside jeg ikke hadde sett før. De hadde et bredt utvalg av ulike husker, i tillegg hadde de trapesringer og annet turn utstyr som du kunne henge opp.

Akkurat det jeg var ute etter, en liten gutt ble helt i hundre når han så hva de hadde. I dag kom pakken jeg hadde bestilt, og jeg var rimelig spent når gubben åpnet den. Jeg hadde nemlig bestilt en rund stor huske som tålte 130 kg, samme huske som du finner på lekeplasser rundt om kring.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De var nemlig så rimelige at jeg ble skeptisk, men det viste seg i dag at jeg ikke hadde noen grunn til å være skeptisk. Jeg ble gledelig overrasket når far og sønn åpnet pakken, for den store runde dissen var enda flottere enn på nettsiden. Men det var en som ikke var så fornøyd med kjerringa sitt siste innkjøp, selv om han var helt med på notene når det skulle handles inn.

Når han oppdaget størrelsen og alle delene som skulle på plass endret tonen seg helt, og plutselig tok det fullstendig fyr i en liten stue. Arbeidet ble flyttet ut i garasjen, og igjen tok finnmarksgloser over et ellers så stille nabolag. Nå er det gått noen timer siden gubben for ned i garasjen, det eneste tegn på liv er ekkoet fra gubben sin tordentale.

Så nå gjenstår det og se om dissen kommer opp i dag, akkurat nå ser det mørkt ut. Jeg skal vel være fornøyd om den kommer opp før neste vår, jeg kjenner nemlig gubben. I følge han er nemlig bruksanvisninger oppskrytt, og det er en av grunnene til at han fortsatt står og spyr ut gloser i garasjen. Heldigvis er de nærmeste naboene bortreist denne helgen, og nå krysser jeg fingrene for at gubben finner ut av det før de kommer hjem…

Endelig en politiker som forstår, endelig en som selv har erfart hvor tøft det er å være pårørende i dag. Uten min mann hadde ikke jeg kunnet bodd hjemme, uten han går det ikke rundt. For slik er dessverre systemet i dag, det er nemlig ingen som har ansvar dersom hjelpen uteblir. Systemet er lagt opp til at pårørende skal droppe alt de har i hendene og komme løpende dersom det er fravær, og det skal de gjøre gratis.

Det er forventet at pårørende tar seg fri fra jobb dersom krisen inntreffer, og det gjør meg rasende. Som hjelpetrengende sitter jeg med dårlig samvittighet hver eneste dag, og den dårlige samvittigheten kommer jeg til å ha så lenge systemet er som det er nå. Politikerne kan spille fotball og more seg med valgkamp så mye de vil, men mens de gjør det er det mange pårørende som sitter hjemme og gråter fordi de er helt utslitt.

Jeg har mang en gang grått meg i søvn på vegne av min mann, det er han som må sette sitt liv på vent bare fordi jeg er syk. I tillegg har han en liten gutt å ta seg av, men når han må ta seg av meg går det ut over tiden til en liten gutt. Jeg er takknemlig for at jeg kan bo hjemme sammen med mine kjære, men de dagene ordningen rundt meg svikter har jeg mast lyst til å flytte på sykehjem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er en dame på 42 år som har levd med ALS i åtte år, men det jeg ikke hadde sett for meg var at jeg i en alder av 36 år skulle bli pleiet av min mann. Selv etter åtte år synes jeg det er ubehagelig, for i mitt hode er det ikke sånn det skal være. Jeg vet at min mann gjør det med glede og at jeg ville gjort det samme om det hadde vært omvendt, men det betyr ikke at det er riktig.

Det er ikke riktig at pårørende rundt om i dette landet skal slite seg ut når det finnes ordninger som egentlig burde tatt det ansvaret, det er ingen som stilles til ansvar når det virkelig brenner.
I flere år har jeg ropt ut på vegne av alle pårørende uten særlig hell, men i dag kom Olaug Bollestad på Tv og talte for alle pårørende i dette landet.

Endelig var det en politiker som hadde erfart hvor mangelfullt systemet er, og hvor vanskelig det er å få hjelp. Vi blir stadig flere pleietrengende i dette landet, samtidig som det blir færre som kan ta vare på oss. Det er på høy tid at systemet som skal ta vare på oss blir evaluert, og det er på høy tid at alle pårørende får den respekten de fortjener!!!!

Jeg kan kjenne den friske luften kommer sigende inn veranda døren, et kraftig regnskyll vekket jorden til liv igjen. Naturens dufter fylte lungene mine med ny kraft, jeg kjente hvordan den friske luften smøg seg gjennom kroppen min. En duft av sommer kom smygende inn veranda døren og med ett var det som om jeg så livet mitt i reprise.

For det er ikke til å legge skjul på at livet mitt har vært en kamp fra start til slutt, sykdom, sorg og smerte har forfulgt meg hele livet. Men når jeg ser tilbake innser jeg at uten den motgangen hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag. For det er på grunn av den motgangen at jeg har fått min indre styrke, uten den vet jeg ikke hva jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.

Jeg er takknemlig for den erfaringen livet her gitt meg, for selv om det har vært en smertefull reise så har disse erfaringene formet meg som menneske. Jeg er glad for at mine foreldre ikke sydde puter under armene mine opp i gjennom oppveksten, men heller fokuserte på å gi meg den ballasten jeg trengte.

Livet er en berg og dalbane for de fleste av oss, samtidig er det noen som vokser så skjermet opp at de gir opp i møte med sin første fartsdump. Det skremmer meg, det skremmer meg at enkelte ungdommer i dag ikke har fått de rette redskapene de trenger for å takle livet.

Alle mennesker møter på motgang en eller gang i løpet av livet, små eller store problemer som vi må jobbe oss i gjennom. Noen ganger blir problemene så store at man ikke finner en vei ut av det, noen ganger trenger man hjelp. Uansett hva man møter på gjennom livet så er det viktigste at man ikke gir opp, alt er mulig å løse på en eller annen måte.

Når jeg fikk denne diagnosen mistet jeg alt håp, der og da var livet mitt over. Det fantes ingen kur, og i følge legen kunne jeg forvente en levetid på 2-5 år. Denne sykdommen ble så svartmalt at det ble helt mørkt, det var umulig å leve et godt liv med denne sykdommen. Men nå har det gått åtte år og jeg er her enda, jeg har erfart at det er faktisk mulig å leve et godt liv med denne sykdommen.

Vi mennesker har en fantastisk evne til å omstille oss når det trengs, man må bare være villig til å kjempe. Jeg har for lengst akseptert min skjebne, og når jeg gjorde det ble det starten på mitt nye liv. Livet er en smertefull erfaring men jaggu er det mange gleder også, og selv om det ser aldri så mørkt ut så har jeg erfart at man kommer langt ved å aldri gi opp…

Dagene fløy av gårde når vi var på tur, så overgangen ble stor når vi kom hjem igjen. Jeg har alltid elsket å ha det travelt, jo mer som skjedde jo lykkeligere var jeg. Akkurat det har ikke endret seg etter jeg ble syk, snarere tvert imot. Jeg var nemlig høyt og lavt når jeg var frisk, det var ikke lenge jeg klarte å sitte i ro før jeg måtte gjøre noe. Duracell kaninen kalte gubben meg, jeg hadde bestandig mange baller i luften.

Derfor ble overgangen ekstrem stor når jeg plutselig ble syk, det verste var at energien fortsatt var der selv om kroppen ikke kunne gjøre noe lenger. De fleste tror at man blir fort sliten når man er så syk som jeg er, men det stemmer ikke for meg. Jeg får faktisk energi av at det skjer mye, og jeg er den som holder ut lengst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En uke hjemme var mer enn nok for meg, kjerringa trengte seg en luftetur. Så i går gikk turen til Voss, jeg hadde behov for litt kvalitetstid med min kjære venninne. Men veien opp dit er et mareritt, at den veien ikke har blitt utbedret for lenge siden er uforståelig. Hadde dette vært i Oslo kan du banne på at veien hadde blitt tatt med en gang, det er med livet som innsats hver gang man kjører den veien.

Ingen mulighet for forbikjøring og redselen for ras er svært reell, det er bare et spørsmål om tid før neste dødsulykke er et faktum. Det er nemlig så mange tullinger på veien, og du kan være sikker på at du treffer på de langs den strekningen. Det kom en del gloser fra gubben i går, men vi kom oss frem til slutt.

Det er alltid godt å komme på besøk til min venninne, hun er en dame med et stort hjerte. Vi ble som alltid tatt i mot med åpne armer, og en liten gutt var som vanlig først ut av bilen. Min venninne foreslo at vi kunne ta en tur ned på lekeplassen i nærområdet, den lå idyllisk til nede med stranden, og siden været var bra ble vi møtt av et yrende folkeliv. En liten gutt fikk stjerner i øynene når han så det store området, og det var treningsapparatene han først fikk øye på.

Etter å ha prøvd de fleste klatrestativene og treningsapparatene satte vi kursen hjemover igjen, og denne gangen tok vi en annen vei. Min venninne førte oss inn på en skogssti som hun pleide å kjøre, og det ble en fantastisk opplevelse for meg. Det er nemlig år og dag siden jeg var i skogen, og i går kjente jeg hvor mye jeg har savnet det. Duften fra trærne slo i mot meg når vi kjørte inn på stien, jeg måtte faktisk stoppe opp der et øyeblikk for å ta det hele inn.

Den roen du får når du vandrer i skogen finnes det ikke maken til, det var vel derfor jeg løp gjennom skogen hver dag når jeg var frisk for å komme meg på fjellet. Jeg skulle gitt mye for å komme meg opp på det fjellet igjen, fjellet som ligger rett bak huset vårt og som ga meg så mye når jeg var frisk.

Minnene kom flommende over meg når jeg satt helt stille på den lille skogsstien, lengselen vendte tilbake. Men jeg ble raskt dratt tilbake til virkeligheten, for en liten gutt var ikke like interessert i skogen som meg. “Kom igjen mamma, jeg er sulten” hørte jeg han rope langt foran meg, mamma sin rullestol hadde nemlig blitt utkonkurrert av scooteren til min venninne.

Mens de freste hjemover for å begynne på middagen kjørte jeg og gubben rolig gjennom skogen. Vi fikk noen fine timer hos min venninne, Voss er en liten perle i seg selv. I dag kom regnet tilbake, men vi kan trøste oss med at det er verre på Østlandet. Jeg fikk meg en liten tur ut i dag vel vitende om at det ville bli en stund til neste gang, for det er nemlig ikke bare på Østlandet det regner…