Året første i 2025…

Jeg ble sittende og se på en fargesprakende himmel med tårer i øynene i natt, tenk at jeg skulle få oppleve enda en overgang til et nytt år. Tårene satt løst i går kveld, takknemligheten over at jeg fortsatt var i live og kunne feire med mine kjære var enorm. For ni år siden trodde jeg livet var over, men nå sitter jeg her ni år etter og kan se tilbake på noen fantastiske år.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

På årets siste dag bestemte Kong vinter seg også for å melde sin anmarsj, og det var ikke lite snø han kom med. Jeg ble en smule bekymret der en stund, for vi hadde avtalt at vi skulle til mine foreldre i går. Med en bil fra Nav som ikke har firehjulstrekk var jeg litt nervøs for om vi kom oss ned bakken, og hvis vi kom oss ned så var det store spørsmålet om vi kom oss opp igjen senere på kvelden.

Vi kom oss heldigvis ned uten store problemer, men det lavet sånn ned at jeg ble helt nedsnødd med en gang jeg kom ut. Gubben trippet nervøst rundt hos mine foreldre etter middag, og når han blir nervøs så vet man at det er fare på ferde. Klokken halv ni kommanderte gubben oss ut av døren, nå måtte vi kommer oss hjem før bakken opp til huset vårt ble helt nedsnødd.

Jeg var ikke høy i hatten når vi dro fra mine foreldre, heldigvis fikk jeg overbevist gubben om at han måtte kjøre opp den andre veien opp til nabolaget. Men når vi kom fram til bakken bråstoppet gubben, og før jeg visste ordet av det hadde gubben flyttet både meg og rullestolen helt bak i bilen. Vi har nemlig bakhjulstrekk på bilen min, men uten ekstra vekt bak har vi ikke sjans til å komme oss opp.

Det er godt kjerringa og rullestolen kan komme til nytte noen ganger, og med svigerfar også bak i bilen gikk det lekende lett opp bakken. Jeg er bare sjeleglad for at vi valgte å dra fra mine foreldre når vi gjorde, for jeg tviler på at det hadde gått like greit om vi hadde startet senere. Det er nå Nav burde vært på befaring her, da ville de kanskje forstått behovet for firehjulstrekk.

I dag våknet jeg opp til et nydelig vintervær, årets første dag kunne ikke vist seg fra en bedre side. Gubben blir som en liten unge når det snør ute, for da får han endelig muligheter til å bruke firehjulingen sin med brøyteskjær på. Vi trenger ikke betale for brøyting lenger, for den jobben har gubben tydeligvis tatt over. Som tidligere brøytebilsjåfør så har han nok savnet den delen av arbeidslivet, så det er en fryd å se hvordan han kvikner til når det begynner å snø ute.

Nå skal jeg nyte denne siste fridagen sammen med mine, for i morgen vender hverdagen tilbake. Juleferien går like fort hvert år, og denne gangen syns jeg den var over på et blunk. Men nå ser jeg bare frem til lysere tider, og en ny vår som ligger å venter rundt neste hjørnet. På årets første dag sitter jeg her og føler på en varme så stor, for tenk at jeg nå går inn i mitt tiende år som syk. Er det en ting jeg har lært på disse årene så er det at livet aldri slutter å overraske, og nå gleder jeg meg til å se hva 2025 vil by på…