Noen ganger kjenner jeg på det, hvor mye jeg lengter tilbake til det enkle liv.De små tingene som jeg aldri mer kan gjøre, små ting jeg en gang tok for gitt. I går ettermiddag kom den lengselen over meg på ny, og det hele startet med en liten gutt.
“Jeg kjeder meg mamma”, små øyne stirret på meg med bedende øyne.
På sofaen lå en sliten far og halvsov, tung pust fylte en liten stue.
Helt hjelpeløs satt jeg der, alt jeg ville var å ta en liten gutt i armene mine og bære han opp på et rom fullt av leker. Men der satt jeg, limt fast i en grå slitt lenestol.
“Spør pappa lille venn, kanskje dere kan gå opp på rommet ditt og bygge lego”
Fortvilet kastet jeg et blikk bort på sofaen, og plutselig ønsket jeg at det var meg som lå på en sofa. Jeg skulle gitt mye for å få en mulighet til, en mulighet til å sprette opp av sofaen for å leke med en liten gutt.
Men det var ikke meg som lå der, og fra sofaen gikk en tung pust over til høye snorkelyder.
Igjen kjente jeg klumpen i halsen vokse seg stor, og igjen følte jeg på en maktesløshet så stor.
Jeg skulle så gjerne sendt en sliten mann opp for å få fred, jeg skulle så gjerne tatt over. En sliten mann visste ikke hvor heldig han var, og i en stol satt jeg og lengtet etter en frisk kropp.
Ja tenk om jeg bare hadde hatt en halv funksjonell kropp, tenk hvor mye jeg kunne gjort da!
Med en frisk overkropp og to friske armer kunne jeg gjort det utroligste, og da kunne jeg og en liten gutt dratt på tur alene. Jeg skulle gitt mye for å få en halv kropp tilbake, da hadde livet sett helt annerledes ut. Tenk å kunne få holde rundt mine barn igjen, og tenk om jeg kunne føre en samtale uten å måtte gjenta ordene mine fordi ingen forstår.
Det er de små tingene jeg lengter etter hver dag, som å kunne spise og kle på seg selv. Men det jeg virkelig savner er å være en funksjonell mamma, kunne følge mine barn opp uten hjelp. Så når en liten gutt sto fremfor meg i går med et bedende blikk kjente jeg klumpen i magen vende tilbake, og selv om det hjalp litt at mamma kunne sette på en film så kjente jeg på en sorg så stor…
❤️❤️❤️ Du virker som en veldig god mamma, likevel – selv om det er veldig forståelig at du kjenner på slike tunge øyeblikk❤️ Ønsker deg og dine en fin lørdagskveld sammen!