Livet med døden på skuldrene…

Hver dag tenker jeg på det, hver dag kan jeg føle hvordan den puster meg i nakken.
For med døden på skuldrene kommer jeg ikke unna, jeg kan ikke annet enn å akseptere min skjebne. Etter seks år er det blitt lettere, livet og døden går nå hånd i hånd.

Men det er når jeg ser inn i øynene til mine fire barn at jeg blir påminnet om det, hvor dyrebart livet her og nå er. Fremtiden speiler seg i fire par øyne, med blanke ark ligger de der og venter på å fylles.
Men for meg står tiden stille, alt jeg har er livet her og nå.
Mens alle rundt meg legger planer for livet står jeg stille, morgendagen er ingen selvfølge lenger.

I seks år nå har jeg planlagt for fremtiden, en fremtid uten meg.
Mine barn legger planer for livet mens jeg planlegger for døden, kontrastene er store. Samtidig føles det så naturlig, jeg ser og føler på livets sirkel hver dag. Min datter så på meg igår, og i hennes øyne fikk jeg et lite glimt av den fremtiden jeg engang eide.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Plutselig husket jeg hvordan det var, hvor bekymringsløst livet engang var.
I to øyne så jeg livet slik det burde være, to øyne var så fulle av liv!
En lysende fremtid kom flommende mot meg, jeg fikk et lite glimt av fortidens håp. Helt stille ble jeg sittende å se inn i min datters glitrende øyne, hun som nå var der jeg engang var.

Brått føltes det som om min datter så rett igjennom meg, det var som om hun kunne lese mine innerste tanker. Hun så det jeg ser hver gang jeg sitter fremfor speilet, ordene hennes ga gjenklang i en liten stue.
“Jeg husker når dine øyne gltret mamma, jeg skulle ønske jeg fikk se det igjen”.

I et lite mørkt rom ble jeg liggende fremfor en liten dataskjerm, en liten dataskjerm ble forvandlet til et speil. To øyne stirret tilbake på meg, to øyne som engang var fylt med liv. Mine datters ord hang igjen i veggene, og i en liten dataskjerm så jeg det hun hadde sett.
Et lite lys var sluknet, fremtidens håp hadde forlatt to øyne.
To blanke dråper banet vei nedover et varmt kinn, en stille tanke fylte et lite mørkt rom, “fremtidens håp er kanskje borte, men jeg lever enda”….