Måned: desember 2025

På denne datoen for ni år siden ga vi hverandre vårt ja, og på grunn av diagnosen min ble bryllupet planlagt i hu og hast. For jeg hadde kun et eneste ønske for bryllupet, jeg ville gå opp kirkegulvet med min far mens jeg enda kunne gå, og da hastet det å få på plass en dato for bryllupet.

På den tiden visste vi ikke hvor lang tid jeg ville få, og skulle man dømme ut i fra hvor fort sykdommen utviklet seg det første året så lå jeg ille ute. Nå sitter jeg her ni år etter og ser tilbake på den dagen, og for en rørende dag det ble. Vi har overkommet mye gjennom disse ti årene, og jeg er så takknemlig for at du valgte å bli ved min side.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du min kjære har ofret mye gjennom disse årene, og hadde det vært opp til meg så hadde ikke du fått lov til å bli. Jeg prøvde nemlig og overbevise deg om at du måtte dra når jeg fikk diagnosen ALS, for det siste jeg ville var at du skulle ofre ditt eget liv for å ta vare på meg.

Men sta som du er nektet du å høre på meg, du skulle bli værende ved min side uansett hva. Hver eneste kveld bærer du meg til sengs, og da påminner du meg om hvor sterk din kjærlighet er. “Jeg skal bære deg helt til det siste kjære” sier du til meg hver eneste kveld, og det er da jeg føler på en enorm takknemlighet.

I dag er det vår bryllupsdag kjære, og vår kjærlighet er sterkere enn noen gang. Tre små bokstaver har virkelig satt vår kjærlighet på prøve mange ganger i løpet av disse ti årene, men vi har klart å komme sterkere ut av hver eneste prøvelse som har kommet vår vei. Jeg er så glad for at du valgte å bli min kjære, for nå har vi mange gode minner og se tilbake på.

I dag vil jeg bare takke deg min kjære mann, for at du står stødig ved min side hver dag. Med bannskap og humor holder du liv i meg, og skal man tro på ordtaket “en god latter forlenger livet” så har du forlenget livet mitt med mange år. Gratulerer så mye med bryllupsdagen kjære, jeg elsker deg herfra til evigheten…

En liten gutt har vært helt i hundre helt siden jeg fikk den nye bilen, gubben har ikke kunnet dra på butikken en gang uten å ta med seg en liten gutt. Hver gang gubben har reist seg fra sofaen denne helgen har minstemann kommet løpende, for alt han har hatt lyst til er å kjøre den nye bilen.

Hele helgen har minstemann mast hull i hodet på oss, og i går fikk både jeg og gubben nok. Vi skjønte at vi måtte gi etter for guttungen sitt mas, vi måtte ta en kjøretur alle sammen. Det var nemlig ønsket til en liten gutt, mamma måtte også være med på kjøreturen.

Så litt ut på dagen i går gjorde vi oss klar for en liten søndagstur, og jeg har aldri sett en liten gutt så glad for å kunne sette seg inn fremme med sin far. Jeg derimot var bare glad for å kunne sitte bak i bilen, for da kunne jeg endelig strekke ut og heve beina mine. Det er noe av det jeg har savnet i den gamle bilen, for ved å sitte fremme i min gamle bil fikk jeg så vondt i beina når vi var på litt lengre kjøreturer.

Det var en fryd å kjøre på tur i går, det er lenge siden jeg har hatt en så behagelig kjøretur. Men det som ga meg den største gleden var å se på en liten gutt fremfor meg, for han storkoste seg med å sitte fremme. I går fikk jeg enda et bevis på hvor stort hjerte en liten gutt har, for selv om han satt fremme så var han veldig opptatt av hvordan jeg hadde det bak i bilen.

“Har du det bra mamma” spurte han flere ganger under kjøreturen i går, og hver gang han spurte snudde han seg rundt for å se hvordan jeg hadde det. Gubben vet hvor mye jeg elsker country musikk, så country kanalen ble valgt på radioen. Dermed var kjøreturen perfekt for meg bak i bilen, og selv om jeg ikke klarer å synge lenger så prøvde jeg likevel.

Jeg er så imponert over hvor bra denne nye bilen er, for i motsetning til min gamle bil er det ingen bil støy i min nye bil. I tillegg er høyttaler anlegget mye bedre i min nye bil, og det gjorde kjøreopplevelsen helt perfekt i går. Nå gleder vi oss til å dra på langtur til sommeren igjen, så nå krysser jeg alt som krysses kan for at jeg holder meg stabil enda et år…

Det har vært en dårlig uke for meg, for jeg har følt meg små dårlig hele uken. Det toppet seg på tirsdag når jeg presset meg ut på julegave shopping i et forferdelig vær, det skulle jeg aldri ha gjort. Hovedårsaken til at jeg presset meg ut var fordi jeg hadde lovet min nest eldste sønn og komme hjem til han å pynte til jul, hva gjør man ikke for barna sine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men mens jeg har ligget litt nede for telling så har gubben trippet rastløst rundt her hele uken. Denne gangen hadde det ingenting med meg og gjøre at han var litt rastløs, nei grunnen var at det nærmet seg overlevering av min nye bil. Hele uken har gubben mast hull i  hodet på meg, og på et tidspunkt var det like før jeg ba han dra til en viss plass der solen aldri skinner!

På torsdag ble det klart at bilen var klar for henting neste dag, men da var jeg så dårlig at jeg klarte ikke tenke tanken på hvordan jeg skulle komme meg ut av huset, heldigvis for både meg og gubben våknet jeg opp i går med en kropp som var mye bedre. Gubben dro tidlig fra jobb i går, for denne overleveringen skulle han ikke gå glipp av!

Han var som en unge på julekvelden, og det var ikke bare han som var giret. Vi måtte selvfølgelig hente en liten gutt på veien, for han ville også være med å hente den nye bilen min. Det var først når vi kom frem til  Bertel O Steen  i Åsane at jeg forsto hvor heldig jeg har vært, det var det kontaktpersonen vår på Mercedes som minnet meg på.

For han kunne fortelle at jeg var den første fra dem som hadde fått en slik bil, og at jeg hadde fått den i grevens tid. For fra neste år blir disse bilene standard fra Nav, men da uten ekstra utstyr. Jeg har fått en Mercedes sprinter 4×4 med mye utstyr, så jeg har virkelig fått i pose og sekk.

Både far og sønn var helt i hundre når vi kom inn til bilen, og jeg har aldri sett en mer lykkelig gutt når han satte seg inn i den nye bilen min. Endelig skulle han få sitte fremme med sin far, jeg var godt plassert bak i bilen. Det luktet ny bil når jeg omsider fikk kjøre inn, og der fikk vi en grundig opplæring i alt utstyret bilen kom med.

Som om ikke det holdt med ny bil så fikk vi også gaver fra Mercedes, jeg og gubben fikk vinsett, og en liten gutt fikk caps og buff med Mercedes logo på. Så i dag må jeg bare sende en stor takk til Bertel O Steen i Åsane for utmerket service, det var en fryd og hente bil hos dere i går.

Nå står ny gliset på tunet vårt og bare venter på neste tur, og kjenner jeg gubben rett så blir det ikke lenge til. Jeg er så takknemlig her jeg sitter, for nå har jeg endelig en bil som takler et hvert føre. Så nå trenger jeg ikke være redd for å bli snødd inne, for denne bilen tar meg trygt frem på selv det verste vinterføre…

“Mamma, tenk på alt vi kunne gjort sammen hvis du hadde vært frisk” sa min lille gutt til meg i går kveld. Jeg kunne høre lengselen i stemmen hans, og igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt brast i tusen biter. Jeg har sett det på han etter hvert som han har blitt større, sakte men sikkert har han forstått hva han har mistet med å ha en syk mamma.

Det er de små tingene min lille gutt savner, som at mamma kan ordne håret hans når han skal i selskap, eller bare at mamma kan holde rundt han når han er lei seg. Hver dag ser jeg lengselen i de små øynene hans, og hver dag sier min lille gutt at han skulle ønske jeg var frisk.

Hele dagen prøver jeg å være sterk, men når mørket faller på og jeg ligger alene på min pute, ja da kommer tårene. Usynlige lydløse dråper for et tidligere liv, små lydløse dråper for alt jeg har mistet. Jeg ser det i øynene på en liten gutt, han har også oppdaget hva han har mistet. Han også bærer på en sorg, og hans sorg er større enn min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For meg er det hjerteskjærende og tenke på hva mine kjære bærer på hver eneste dag, hvor mye de har gått i gjennom i løpet av disse ti årene. Hver dag venter de på den dagen de vet vil komme en dag, og mens de venter ser de hjelpeløse på at jeg bare blir svakere og svakere.

Jeg ser på en liten gutt og tenker på fremtiden, han vet det kanskje ikke, men hans sorg vil bare bli enda større en dag. Jeg har kjent på det den siste tiden, jeg blir bare svakere og svakere. Tanken på døden blir større og sterkere for hver dag som går, og spesielt nå som vi nærmer oss slutten på enda et år.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men kroppen og hodet mitt er sliten etter ti år med denne ubarmhjertige sykdommen. Likevel er jeg takknemlig, for jeg har overlevd mye lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har fått se en liten gutt vokse til,  og jo større han blir jo mer ser jeg meg selv i han. Så selv om mitt liv sakte men sikkert er i ferd med å ebbe ut, så er det en trøst og vite at mine barn vil føre minnet om meg videre…

Det var en spent liten gutt som våknet i dag tidlig, og for første gang i år var det ikke noe problem å få en liten gutt til å stå opp! Endelig var det 1 desember, en dag en liten gutt har ventet lenge på. Normalt sett må jeg sende ørten meldinger til min sønn for å få han til å stå opp, men i dag holdt det bare med en melding.

En pakkekalender var hovedårsaken til at en liten gutt spratt opp av sengen i dag tidlig, men det var også en annen grunn til at guttungen var raskt oppe i dag. For hver gang 1 desember nærmer seg våkner en liten nisse opp til liv, rampenissen hadde atter en gang funnet på noen sprell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg elsker denne førjulstiden, og spesielt kjekt er det når man har barn i hus. For selv om vår sønn nå er blitt ti år så har vi klart å beholde julens magi her i huset, og akkurat det er jeg litt stolt av. Nissen kommer på besøk hvert år på julaften, men siden det er ingen av oss i familien som er nisse så har ikke en liten gutt knekt den gåten enda.

Men i går var det jeg som fikk en stor førjulsoverraskelse, for det viste seg at min tidligere fysioterapeut hadde bakt til meg, og når gubben kom hjem med bakevarene fikk jeg regelrett sjokk. Denne gangen hadde min tidligere fysioterapeut overgått seg selv, for gubben kom hjem med 30 horn og tre bokser med småkaker.

Det kommer virkelig godt med til jul, for i går fikk vi beskjed om at begge mine svigerforeldre kommer til jul. Min svigermor har ikke feiret jul med oss på fem år, så det blir veldig koselig og få henne hit til jul. Det blir spesielt kjekt for en liten gutt, det er ikke ofte han får begge besteforeldrene fra Vardø hit.

Så nå gleder vi oss alle til de kommer, det blir ekstra godt for gubben at de begge blir her i julen. Nå sitter jeg her og ser på ekornene som flyr ut og inn av ekornmateren for å spise, de er så koselige å se på. Det er to som krangler over matfatet, og det er svært underholdende og se på.

I går hadde gubben tydeligvis bestemt seg, nå skulle juletrelysene opp i flaggstangen. Men i etterkant burde jeg egentlig visst bedre, for gubben er ikke akkurat den mest tålmodige sjelen akkurat! Det viste seg at lysene til flaggstangen lå krøllet sammen i en ball, og det var det siste en utålmodig gubbe trengte i går.

Jeg kunne høre glosene hans helt inn, og da skjønte jeg at lysene til flaggstangen var i fare. Lyslenken til flaggstangen ble kjøpt ny i fjor, men det skulle vise seg å være et bortkastet kjøp i hendene på gubben. For i forsøket på å løse opp alle flokene klarte gubben det kunststykket og rive av tre av lenkene, så selv om han holdt på med lysene i over to timer så endte det opp med at jeg måtte kjøpe nye i år også.

Det var en illsint gubbe som kom inn i går kveld, og jeg turte knapt nevne at han fremdeles hadde en oppgave igjen. For gubben hadde nemlig lovet å sage ned et juletre til meg denne helgen, men tanken på å sende en illsint gubbe opp i skogen med sag og øks fikk hårene til å reise seg på kroppen min.

Men jeg visste bedre enn å prøve og prate fornuft til gubben når han var i det humøret, i stedet for ba jeg en stille bønn til høyere makter om at både gubben og treet kom intakt ned fra skogen. Heldigvis gikk det bedre med treet enn med lysene til flaggstangen, men lysene til treet fikk gubben ikke lov til å røre. Den oppgaven fikk assistentene i dag, for de har litt mer tålmodighet enn en rasende gubbe…

PS : Notat til meg selv, til neste år skal jeg be assistentene gå over alle lys før gubben får lov til å henge de opp…