I går var gubben lei, lei og bekymret på samme tid. Han var så fornøyd på søndag når han kom for å hente meg hjem, men i går var det på an igjen. Alt faller på han når jeg blir dårlig, og denne gangen syns jeg virkelig synd på han. Hjemmesykepleien som egentlig burde ha avlastet gubben var mer opptatt av telefonen som før eller siden kom til å ringe, så gubben måtte fint klare seg selv.
I tillegg hadde han en liten gutt å ta seg av, han gjør seg også noen tanker når mamma må på sykehuset. Dette ble ikke den sommerferien vi hadde sett for oss, hadde jeg visst at jeg likevel skulle havne på sykehus med covid så hadde jeg planlagt så mye mye mer denne ferien. Jeg bare håper høsten blir fin, at vi kan ta noen turer rundt om.
Ikke et sekund har jeg sovet i natt, jeg tror jeg må be om en bedre seng. I tillegg måtte jeg ligge med overvåkingsutstyr på meg, og det har pepet i hele natt. Jeg tror nok at jeg hadde rett i mine antagelser, mest sannsynlig er det antibiotikakuren jeg ikke har tålt. Så nå får jeg vel bare smøre meg med tålmodighet og vente på legen, jeg nekter å ligge her dersom jeg ikke må…
På mandag gikk jeg til sengs med godt mot, ting så lysere ut på alle fronter. Men uheldig som jeg er skulle ikke det vedvare, den natten våknet jeg opp med en grusom kvalme. Jeg kan takle mye men kvalme er ikke en av de, en ting er å spy for å bli kvitt kvalmen, men når det ikke går så er det håpløst.
Når jeg lå på sykehuset fant jeg ut at mine kvalmestillende ikke fungerer lenger, derfor fikk jeg prøve en ny type. Den funket som bare det, det var en lettelse å endelig bli kvitt styggdommen. Dessverre har jeg ikke den hjemme og det fikk jeg svi for denne gangen. I over ett døgn nå har jeg lagt og brekt meg, og i dag tidlig fikk jeg nok. Her var det bare å komme seg inn på sykehuset igjen, jo fortere jo bedre.
Det varte ikke lenge, en dag i noenlunde form var det jeg fikk denne gangen. Vente i mange timer på ambulansen måtte jeg også, den kom ikke før klokken 12.30. Diare og kvalme blir ikke akkurat prioritert, men ubehagelig er det. Nå ligger jeg i akuttmottaket og venter på å bli sendt videre, og denne gangen tar jeg livet med ro. Jeg har nemlig blitt lovet lungeavdelingen, og da er jeg i gode hender….
Slik det ser ut nå så har jeg sluppet billig unna covid, men jeg er sjeleglad for at jeg for at jeg har hatt tre omganger med vaksine. Jeg tror vaksinen har gitt meg det forsvaret jeg trenger, og nå vurderer jeg en fjerde dose. Legen så på lungene mine at det var covid, og det første jeg tenkte når jeg hørte at jeg hadde fått påvist covid var lungebetennelse.
Jeg har traumer etter forrige innleggelse med lungebetennelse, og jeg er redd for at jeg ikke hadde klart meg så bra dersom jeg fikk det igjen. Heldigvis var det ingenting å se på røntgen bildene, og det var en lettelse oppi alt. En forkjølelse skal jeg nok klare å komme meg gjennom, selv om det er ubehagelig. Jeg hoster fra morgen til kveld, og det tapper meg for krefter.
Det verste er at jeg har blitt snytt for noen soldager, det finnes ikke noe verre enn å ligge på sykehus og kikke ut på en skyfri himmel. Det er tortur det, og spesielt i år med den elendige sommeren som vi har hatt. Da føler man seg i hvert fall fanget, det rablet nesten for meg der jeg lå. Men nå er solskinnsdagene over for denne gang, i dag våknet jeg opp til velkjente trommelyder på vinduet mitt.
Det er en ting jeg har glemt å fortelle dere, og nå håper jeg ingen på sykehuset leser bloggen min. Jeg fant nemlig ut en artig liten ting når jeg lå på sykehuset, denne datamaskinen kan jeg virkelig ha det gøy med. Som dere vet så kan jeg styre TVen hjemme, jeg har fått lagt inn en fjernkontroll på datamaskinen som gjør at jeg kan se på hva jeg vil når jeg vil.
Det var akkurat dette jeg savnet når jeg lå på sykehuset, ta på TVen uten å måtte spørre om hjelp. Ikke kunne jeg ringe på heller, jeg syns faktisk det er helt utrolig at sykehuset ikke har slike alarmer som man kan trykke på med hodet. Det burde være obligatorisk for sykehuset, det skal tross alt være forsvarlig å ligge der. Uansett så ble jeg liggende å se på en svart skjerm, og håpe på at noen poppet innom i løpet av den neste timen.
Minuttene gikk uten at noen dukket opp, frustrasjonen var i ferd med å ta over når jeg plutselig oppdaget det. Det var en Samsung tv som sto på rommet, samme merke som vi har hjemme. “Hmmm” tenkte jeg, “mon tro om fjernkontrollen på datamaskinen fungerer her”. Like etter fant jeg frem fjernkontrollen på datamaskinen, jeg trykket på on knappen og ventet spent, Plutselig kom NRK på, det funket faktisk!! Jeg kunne nesten ikke tro det, nå måtte jeg jo prøve de andre knappene. Kunne jeg bytte kanaler? Nei det gikk ikke, hva med lyden? Ja det gikk! Det var da det slo meg, dette kunne jeg bruke til noe gøy.
Så da gikk det som det måtte gå, jeg slo av TVen og ventet på mitt bytte. Omsider hørte jeg døren gli opp, og inn kom en sykepleier og lurte på om jeg trengte hjelp. “Kan du slå på TVen” spurte jeg med en uskyldig tone, i mens fant jeg frem min egen fjernkontroll. Det ble et realt spetakkel inne på rommet, for TVen ville merkelig nok ikke samarbeide. Jeg tror alle som jobbet på avdelingen på ett tidspunkt var innom for å prøve, men alle som en måtte gi tapt. Så nå er det bestilt repertoar til rom 221, han får seg nok en overraskelse når TVen fungerer…
Nå ligger jeg her i min egen deilige seng, og det var så godt å legge seg i går kveld at jeg ligger her enda. Som en tornado kom legen inn på rommet mitt i går, og han brydde seg lite om at jeg lå på isolat. Jeg måtte smile litt der jeg lå, for denne legen var full av personlighet. Han hadde kun et mål for øye, og det var å oppfylle ønsket mitt om å dra hjem.
Sykepleieren så lettere forvirret ut når legen plutselig kom susende inn døren uten smittevernsklær på, det hele var som tatt ut av en Flintstone episode. Men jeg var like glad, for nå skulle jeg endelig få komme hjem igjen. Men jeg kjenner at jeg har hatt covid for å si det sånn, for etter to døgn våknet jeg opp med en kraftig forkjølelse. Det er det eneste som plager meg nå, alt slimet skal ut nå.
Etter fire døgn som sengeliggende har jeg ikke helt de store kreftene enda, og det merker jeg når jeg bruker hostemaskinen. Jeg holder på å svime av hver gang jeg bruker den, hostemaskinen er en fantastisk oppfinnelse men når man er syk så er den bare grusom. Men jeg vet jo at det må til, så her er det bare å bite tennene sammen.
Jeg klarte ikke sitte så lenge oppe i går, men lenge nok til at jeg fikk sett både Formel 1 og finalen i fotball. Litt over ni måtte jeg be gubben om å hive meg i seng, og her ligger jeg altså enda. Endelig fikk jeg en rolig natt, ingen alarmer som forstyrret meg og ingen kom for å ta blodprøver klokken syv om morgenen. Nå håper jeg bare på at denne forkjølelsen ikke blir verre, for nå vil jeg ikke se sykehuset på en stund….
