Jeg tror faktisk ikke jeg har smakt søvn i natt. Kroppen var helt i ekstase når jeg la meg igår, fryktelig spent på hva denne dagen ville bringe med seg. Nå jeg skriver dette innlegget gjøres det fra bilen, og vi har nettopp passert Voss. Klokken er 10.05 og dagen har såvidt begynt. Formålet med dette innlegget er å ta dere litt med på tur også, et lite innblikk i dagens etappe.
Dagen startet 06.00, altfor tidlig for en gammel kropp sånn som jeg. For selv om jeg “bare” fyller 40 om ikke så lenge, så har sykdommen gjort sitt. Vi har den siste uken prøvd å forberede Isak på denne helgen, men likevel ble han stor i øynene når mamma plutselig satt klar i rullestolen kl 07.05 i morges. “Hvor skal du mamma” spurte han forundret. Etter at vi igjen prøvde og forklare at idag skulle mamma og pappa på tur, var vi klar for å kjøre en liten gutt i barnehagen.
Det var her problemene begynte, for nå hadde en liten gutt fått tenkt seg om, mamma og pappa skulle ikke reise uten han. Motvillig gikk han inn i barnehagen med tårer på kinn, og mammahjerte brast i tusen biter. Men jeg vet at han er i trygge hender, og nå er nok mamma og pappa for lengst glemt.
Det er noe magisk med å stå tidlig opp, ihvertfall for meg som liker å dra meg utover formiddagen. Ute var det mørkt og hele 3 grader når vi startet, men sakte men sikkert fant lyset veien tilbake mens vi hurtig bevegde oss fremover på landeveien. Frostrøyen lå som et teppe over tjernet når de første solstrålene traff det isklare vannet. Vi kunne ikke vært mer heldig, for værgudene ser ut til å være med oss. For selv om det er kaldt, så skinner solen gjennom makrell skyer på himmelen.
Herlighet så gøy det er å kunne skrive i bilen mens man kjører, det bidrar ihvertfall til at det blir enklere å skrive blogg når man er på tur. Men så var det sikkerheten da, ja for de anbefaler ikke å bruke datamaskinen i bilen. Vet du hva? Det kunne ikke brydd meg mindre, jeg har ALS og skal dø anyway. Jeg vet ikke hva som er verst, stryke med av å få en data i hodet eller av sykdommen. Uansett så tenker vi ikke mer på det, for ingen av delene kommer til å skje i dag.
Nå er vi ankommet vakre Lærdal. Et sted som vi ofte kjører igjennom. Når vi reiser på tur så er det alltid farvel Vestland, og når vi kommer tilbake så er det velkommen hjem. Det blir som regel med gjennomkjøring, men stedet er likevel blitt et kjærkomment sted.
Min mann er så fin der han sitter bak rattet og trygt geleider oss stadig fremover mot målet. Radioen summer i bakgrunnen med vakre toner fra Odd Nordstoga i dette øyeblikk. Det er ikke ofte jeg og han er alene på tur, jeg kan faktisk ikke huske sist vi var helt alene. Men Gud hvor deilig det er, denne turen tror jeg kommer til å gjøre underverker for oss.
På vei opp på fjellet valgte vi å ta et stopp, det er liksom blitt en fast tradisjon når vi er på disse trakter. Her fikk vi tatt noen bilder, og min mann fikk strekt på beina. Jeg er nå like glad uansett, det er selve turen som er høydepunktet for meg. Men jeg må innrømme at det fristet litt når jeg så min mann vandre hvileløst rundt i fjellheimen for å knipse bilder. Plutselig kom jeg på at neste helg er det min tur , da skal jeg nemlig bli bært til fjells, og den tanken ga meg et smil om munn.
Mitt første møte med snøen ble idag, og jeg ble så glad at tårene kom. Jeg fikk en indre ro med en gang, snakk om et perfekt øyeblikk.Det ble faktisk tårevått for oss begge, for min mann leste innlegget mitt om han og Isak, og da kom tårene på han også. Han hadde nok en mistanke i går kveld, for da satt jeg og skrev mens tårene trillet i strie strømmer. Godt jeg har en mann som kan tørke tårer innimellom.
I Nesbyen kom regnet. Faktisk begynte det å hagle litt også. En finnmarking bak rattet bannet “lett” over bobilen foran oss, med andre ord, alt var som vanlig når vi er på tur. Nå begynner vi virkelig å nærme oss, det går litt fortere og kjøre uten en liten tass i baksetet, selv om jeg må innrømme at han er savnet.
Nå er det bare i underkant av 7 mil igjen før vi ankommer Gardermoen og klokken er nå 14.44 . Jeg avslutter innlegget på samme måte som jeg begynte, i bilen og med solstråler på mitt kinn. Riktig god helg til dere alle, jeg er plutselig tilbake…