Det er godt med ferie. De største barna som er hjemme og nyter late dager. Få litt etterlengtet kvalitetstid sammen, bare ta dagene som de kommer. Hverdagene som ellers er så travle, er som forduftet, og nå kan vi igjen nyte hverandres selskap i ro og mak.
Jeg har fått så mye oppmerksomhet i det siste. Med to avis oppslag den siste tiden, vet alle i nærmiljøet hvem jeg er, ihvertfall føles det sånn. Jeg ble plutselig kjendisen i nabolaget 🤣Det er fantastisk hvor mange snille mennesker jeg møter på. Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger.
Og enda er det ikke over, Tv2 venter. Alt jeg begir meg ut på altså 🤣Handler før jeg tenker er blitt mitt nye livsmotto. Men livet er for kort til å angre seg, så derfor hopper jeg i det, og håper på at det går bra til slutt. Det som er så fascinerende med å skrive blogg er å se hvor forskjellig innleggene mine blir tolket. Spesielt mine innerste tanker som folk kjenner seg igjen i.
Tolket blir kanskje feil ord, men ordene mine får en ny betydning, et nytt liv, nye historier som de kan speile seg i, nesten som en sang som vandrer fra menneske til menneske. Det er helt utrolig, og jeg blir like rørt hver gang jeg mottar nye historier om hvilke betydning ordene mine har.
Jeg er ihvertfall evig takknemlig for at jeg har funnet en måte og uttrykke meg på. Denne datamaskinen er blitt min livbøye i hverdagen, den har gitt meg muligheter til å være selvstendig, klare å mestre noe selv, og det betyr alt når man er avhengig av hjelp i hverdagen.
Jeg har faktisk fått meg en jobb, noe å stå opp til om morgenen, noe som gir meg mye glede og nytt livsmot. Det er så viktig å ha noe å se frem til, noe å gjøre på om dagene, spesielt i min situasjon. Jeg har fått et nytt liv, en ny tilværelse, ja en ny hverdag. Og alt takket et hjelpemiddel fra Nav.
Det er ganske uvirkelig at livet kan snu så fort. For bare et halvt år siden satt jeg og irriterte meg over samme hjelpemiddelet som jeg syns var tungt å bruke. Men med litt øvelse og erfaring med data fra tidligere, så er det nå blitt lekende lett å bruke den. Det er jo faktisk bare fem måneder siden jeg startet bloggen min, og jeg har lært utrolig mye i løpet av den tiden. Det blir spennende å se hvordan fortsettelsen blir.
Som de siste dagene har vært, så er det igjen et nydelig vær ute. Egentlig skulle vi ha begynt å male huset nå som været er bra, men jeg håper vi får muligheten etter påske. Jeg har hørt rykter om at svigerfar er en racer på å male, så vi må finne en måte å lokke han ned hit på 🤣. Nå skal jeg ut i finværet og sole meg litt. Viktig med litt underlag før det bærer til fjells 😂. Ha en strålende mandag alle sammen…
Lykken er å kjenne den varme sommerbrisen ruske deg lett i håret, puste inn frisk vårluft, høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.
Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp, gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet, se solen stå opp i det fjerne til lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.
Lykken er å se på sine barn, mens de sover, trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten, bekymringsløse og med et engleaktig drag over ansiktet.
Lykken er å vandre gatelangs, i en storby, se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort, høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet.
Lykken er å reise, sammen, til et annet land, en ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter, en ny kultur, smaksløker som danser ved inntak av ukjente retter, nyte en ny solnedgang på en fremmed plass, sammen.
Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler, lyden av hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel, hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål.
Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme, omtanke, uten å kreve noe tilbake, deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke, styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem.
Lykkenfinner du overalt, i det nære, på ukjente plasser, når du minst venter det, eller i kjente og kjære omgivelser. Det er livet, livet er de små øyeblikk, de små gleder, du trenger ikke lete, for lykken finner deg, uansett, hvor enn du er…
Ja ok da! Selv jeg må innrømme at jeg er en smule sliten idag. Det tok på å kjøre terrengløp i går 🤣Men jeg ville ikke vært det foruten. For jeg elsker å utfordre meg selv, oppleve nye ting, som Isak sier, nå drar vi på eventyr sammen mamma! Utholdenheten min er det ihvertfall ingenting å si på, for det har vært bånn gass heeeele uken.
Det har virkelig vært en begivenhetsrik uke. Mye besøk og ene nye opplevelsen etter den andre. Jeg føler meg virkelig priviligert som får muligheten til å bo hjemme, og få oppleve så mange nye ting. Takket være alle de fine menneskene rundt meg, så er livet fremdeles verdt å leve, livet er rett og slett fantastisk om dagen.
Heldigvis er det en litt roligere dag i dag. Bildene jeg legger ut sier litt om hvordan uken har vært. Hektisk men fantastisk. Vi fikk jo også besøk av Filippa, vår lille søte hund som vi måtte omplassere hos min bror, det er alltid kjærkomment og få henne på besøk 💜
Dagen startet med å komme seg ut i finværet, det er ingen tid å miste, ut i sola må man. Det bar rett bort til naboen, for de har kjøpt seg vinterhage som måtte monteres. For å si det sånn, nå ligger jeg og Isak rett ut her, skulle nesten tro det var vi som hadde arbeidet. Men vi ble så slitne av å dirigere at vi måtte hjem for å hvile 🤣Gubben forlot vi der borte 😎
Nei det er vel bare å lade batteriene, for nå er det ikke mange dagene igjen før påskeferien starter. Jeg gleder meg stort, og blir det samme været som nå, så blir det noen fantastiske dager! Uansett så blir det nok en tur vi sent vil glemme. Nå skal jeg og Isak hvile oss litt til, så får vi heller tusle bort til naboen og se om de gjør dette riktig 🤣
Da var jeg endelig klar, tilbake i mitt rette element, fremfor datamaskinen for å skrive dagens innlegg. Jeg er enda i en salig lykkerus etter gårsdagens hendelse. Den boblen sprekker nok ikke med det første. Jeg våknet med et smil om munn, og til solstråler som danset over ansiktet mitt.
For en lørdag det har vært, igjen en super dag i fantastiske omgivelser. I dag ventet vi en fotograf her som skulle ta bilder av oss alle. For en dame! Hun var bare fantastisk! Så engasjerende, humørfylt og lett å ha med å gjøre. I tre hele timer har hun vært her og knipset løs. Ingen slapp unna, og jeg tror vi kommer til å få noen fantastiske bilder til minneboka. Vi måtte jo knipse litt vi også, og legger ut en smakebit her.
Det ble en dag med opplevelser i kø. For rett ved siden av huset vårt er det en eng i fantastiske omgivelser. Problemet er at det nesten er ufremkommelig for rullestol. Vi må over en hjemmesnekret bro som går over en bekk. Fryktelig ulendt terreng og gjørme enkelte plasser. Jeg har ikke vært der borte siden jeg var frisk, altså årevis siden.
Men når fotografen samlet barna og gikk bort dit i samlet flokk, så ville jo jeg også være med! Til alt hell kom verdens beste nabo tuslende og fikk med seg hva som skjedde. Det var akkurat som han leste tankene mine, “du burde jo vært der du også” utbrøt han, og vips så var prosjektet “hvordan få Vivian frem” i gang!
Det ble litt av en tur kan du tro. Sittende på halv åtte i et terreng som føltes ut som det var i ferd med å tippe både meg og rullestolen, over en smal bro som såvidt var bred nok, for så å kjøre på planker over gjørmehullet. Rene skjære offroad kjøringen, jeg fikk ihvertfall kjenne på at jeg lever, og rullestolen fikk seg en ordentlig test.
Men vet du, jeg elsker det! Jeg elsker å kjenne adrenalinet i kroppen, jeg elsker at ingenting er umulig, at ved hjelp av god vilje og snartenkte løsninger så er alt mulig. Vi kom oss frem og fikk tatt noen fantastiske bilder. Jeg var på gråten av lykke, for jeg har sittet her i åresvis og bare speidet bort dit fra stuevinduet mitt, lengtet etter å komme meg bort dit. Hvem skulle trodd at dagen i dag skulle bringe med seg dette! Tusen takk til både naboen og min kjære ektemann for at dere ga meg denne opplevelsen, dere er fantastiske!
Det siste bildet jeg legger ut, er av meg og min kjære stående! Jeg må jo prøve meg, og med en mann som min så går alt så lekende lett. Det er ikke mye han ser mørkt på, og da er jeg gledelig med på leken. Som du ser tydelig av bildet, så er jeg temmelig lykkelig for tiden. Jeg ønsker dere alle en fortsatt god helg 💜😎
Jeg er blitt bønnhørt, lykken smiler til meg om dagen, alle mine sorger og bekymringer er som blåst bort av en varm og kjærlig fønvind. Jeg har grått , ropt ut min fortvilelse i nattemørket i lang, lang tid nå. Grått mine modige tårer over økonomiske påkjenninger grunnet sykdom og lavere inntekt.
Tårer har rent i strie strømmer for mine kjære som har måttet stå i dette sammen med meg. Men i dag, ja i dag ble jeg bønnhørt! Jeg føler jeg har vunnet i lotto, endelig fikk jeg vinnerloddet, endelig trakk jeg det lengste strået. Endelig var det noen som hørte meg, noen som så min sorg og bestemte seg for å lette min bør.
Bergen kommune må være den beste kommunen og bo i når man blir alvorlig syk! For det første fikk vi et solid tilskudd når vi måtte bygge på huset her. Noe som medførte at jeg kunne fortsette å bo hjemme med mine kjære. Det betyr uendelig mye å få kunne fortsette å være en mamma, en ektefelle og få muligheten til å fortsette å følge opp barna. Men i dag kom endelig nyheten jeg har ventet på, drømt om, men ikke turt å håpe på.
For nå viser det seg at Bergen kommune hjelper oss med all overflødig gjeld. Er det ikke fantastisk?! Vi kan begynne å leve igjen, leve med litt lavere skuldre. Jeg svever på en rosa sky, og hører ikke annet enn englesang i ørene. Tenk så heldig vi er! Vi har fått en ny start, vi kan begynne å legge litt planer igjen. Jeg har ikke ord for hvor lykkelig jeg er, jeg er rett og slett målløs!
Jeg har sagt det og sier det gjerne igjen, vi er inne i en god periode nå. Det var akkurat som om lyset, varmen og våren brakte med seg lykke og kjærlighet til oss alle. For som om ikke dette er nok, så har jeg enda en nyhet å komme med. Den bitte lille hemmeligheten som jeg har bært på.
Nå er det endelig avklart, datoen er satt og hotellrom er booket. Den 2 mai skal nemlig jeg og min mann være gjester på God Morgen Norge! Tenk det, lille meg og min mann på selveste God Morgen Norge! Takket være mitt søskenbarn som i all hemmelighet sendte inn linken til Tv2, så skal vi nå i rampelyset.
Jeg er drit nervøs, men samtidig bestemt på at dette skal jeg klare. Alt for å sette fokus på denne sykdommen, og for å formidle et budskap om at livet ikke er over før det er over! Så nå er “katta ute av sekken” som det heter, så nå får dere krysse fingrene for oss. Nå skjønner dere vel hvorfor jeg er så lykkelig for tiden, jeg seiler på en medvind. Nå sender jeg alle mine gode tanker over til dere, med ønske om en strålende helg. Lykkelig helg alle sammen 💙
Skyfri himmel, en sol som varmer, fugler som synger, og det er fredag, livet kan ikke bli mye bedre enn det. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg var frisk, kunne løpe en tur i finværet, sitte på en uterestaurant med årets første utepils i mine hender. Men vet du hva ?? Jeg har det temmelig bra for tiden..
Faktisk så føler jeg meg sterkere nå enn noensinne. Jeg våkner med et smil og sovner med et smil. Akkurat nå i denne stund er jeg lykkelig, den beste følelsen på jord er lykkerusen som varmer mitt hjerte. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å være så positiv?
Det er enkelt å svare på, for det skjedde noe i det øyeblikket jeg ble syk, det skjedde en endring. Fra det øyeblikket sluttet jeg å lete. Lete etter det perfekte liv, lete etter det perfekte utseende, lete etter materielle goder som jeg trodde ville gjøre livet mitt bedre.
Der og da, i det øyeblikket diagnosen ble satt, skjønte jeg noe, jeg skjønte hva som egentlig betyr noe. Det spiller liten rolle hvilken bil du kjører eller hvor stort huset ditt er. Det spiller heller ingen rolle hvordan du ser ut eller hvilke klær du bruker. Alt jeg tenkte på i det øyeblikket, var barna mine, ingenting annet betydde noe. Jeg hadde med glede bosatt meg i et skur, dersom det hadde betydd at jeg fikk mange år med mine kjære.
Man kan faktisk si at jeg kvittet meg med en tung bør fra mine skuldre. For nå slipper jeg å hige etter det uoppnåelige, slipper å kaste bort verdifull tid på ting som ikke betyr noe, bagateller som før kunne vippe meg av pinnen, betyr ingenting lenger, alt som betyr noe, er tiden jeg har med min familie.
Det er synd at det må noe drastisk til før vi åpner øynene våres. Jeg skulle ønske alle satt med den samme følelsen som jeg sitter med nå. Da ville verden ha blitt så mye bedre. Alle ville brydd seg om hverandre, vi ville alle vært likestilt som mennesker og bagateller ville ingen ha brydd seg om.
Så derfor er jeg lykkelig nå, derfor klarer jeg å være positiv. For jeg har fått en gave, mine øyne ser klart igjen. For nå kan jeg bruke resten av mitt liv på det som betyr noe, nemlig kvalitetstid med mine kjære, og det å være et godt medmenneske, ingenting annet betyr noe…
Jeg måtte opp tidligere enn vanlig i dag. Meg og legen hadde en avtale i morges. Hver fjerde måned må jeg inn og rense ørene mine. Jeg er så sinnsykt plaget med ørevoks at det er nifst. En gang gikk jeg rundt med dott i øret i hele to måneder! Så får å unngå at det skjer igjen, så går jeg heller jevnlig til legen.
Han er en artig skrue han legen min. Han får meg alltid til å le og tonen er spøkefull fra jeg kommer til jeg går. Har du noengang fått ørene dine støvsugd? Da vet du hva jeg snakker om. Det er nemlig den beste måten å rengjøre ørene på. Men det er jaggu meg ikke bare bare. Det gjør så innmari vondt, det er rett og slett litt tortur, men det virker og heller litt tortur enn ingen hørsel.
Vi har hatt mye besøk i det siste, og i går var intet unntak. Min bror med samboer og barn kom innom, noe som er like koselig hver gang. Spesielt for Isak, det er alltid kjekt for han å få tilbringe tid sammen med søskenbarna. De var snar til å gå ut, for naboen har en trampoline i hagen som vi får lov til å bruke. Så de fikk utfolde seg ute mens vi hadde voksentid inne.
Tenk at det snart er helg igjen, jeg kan nesten ikke tro det. Denne uken spesielt har bare rast i fra meg. Det har skjedd noe hver dag, noe som er vel og bra, spesielt siden jeg gleder meg stort til neste uke, da er det bra at tiden går fort. Men først skal jeg nyte denne helgen, det skjer noe i helgen også, noe som betyr mye for meg.
Takket være min svigerinne som nominerte meg i jula, så kommer det en fotograf hit. Jeg vant nemlig noen timer med en fotograf og vi har lagd en avtale til helga. Dette må være en av de beste og fineste gaven jeg har fått. Enda flere bilder til minnealbumet, og nå med en fotograf. Det kan jo ikke bli bedre.
Jeg håper bare at værmeldingen slår til, for det er meldt kanonvær. Da kan vi være ute også, kanskje grille litt, ja få litt aktivitets bilder av familien. Jeg håper bare at jeg klarer å samle alle sammen, de har ikke noe valg, mor bestemmer enda, sånn er det bare!
Nå sitter jeg her lettere trøtt i trynet fordi jeg måtte opp tidlig i dag. Men det blir ingen tid til noen lur enda, for Isak er på vei hjem. Min storebror skal også komme en tur, så her er det bare å ta seg sammen. Jeg håper dere har en strålende torsdag, og hold bare ut, for i morgen er det fredag, jiiiippi helg…
En gammel “krok” kommer subbende. I gamle, slitte klær går han ustødig bortover veien. Det var tungt å stå opp i morges, kroppen er ikke den samme som før. Den er stiv og støl, spesielt om morgenen. Han føler seg som en fremmed i sin egen kropp.
Det føles ikke som det var så lenge siden han var ung og spratt opp fra senga klar for en ny dag. Men nå er livet tungt å leve , han er blitt ubrukelig for samfunnet, det er en trist tanke. Han som har jobbet hele livet, knapt hatt en dags fravær. Men ikke nå lenger, nå er han blitt usynlig…
Jeg ser han kommer gående. Med krokete rygg og triste øyne kommer han sakte bortover veien. Biler og mennesker haster forbi, ingen ser han, usynlig som han er. Han stopper opp litt, retter seg litt opp i ryggen mens han ser på livet som haster forbi.
Det er søndag i dag og det er et nydelig vær ute. Han er på vei til butikken, søndagsåpne butikker. Tidene har forandret seg, han vet ikke helt hva han skal mene om det. Før i tiden var de mer opptatt av å holde hviledagen hellig, det var ingen som jobbet da , foruten om bøndene og presten.
Han har ikke lange veien å gå, men det går sakte, kroppen er skrøpelig og beina er tunge. Egentlig skulle han ha handlet i går, men han er ikke glad i å gå ut på lørdager lenger. Det som var hans favoritt dag som ungdom er nå blitt en mareritt dag. Da er det bedre med søndager, litt mindre trafikk og færre mennesker.
Jeg ser han tydeligere nå. Han har kommet seg inn i butikken , han og handlenettet sitt. Eller egentlig var det hans kone sitt, men hun døde for mange år siden. Det var bare han igjen nå, han og handlenettet.
Vi møtes nå. Der innimellom hyllene på den lille butikken. Du smiler svakt og sier høflig hei. Vi kommer i prat. Jeg i rullestolen og du med en krokete rygg. To skjebner møtes, to vidt forskjellige skjebner men likevel så like.
Jeg tilbyr meg å hjelpe, matvarene kan henge på rullestolen. Du nøler, vil nødig være til bry, jeg har vel mer enn nok med mitt. Jeg insisterer, og du takker høflig ja, et lettet drag brer seg over ansiktet ditt. Vi går der side om side. Du med dårlige bein og jeg med rullestolen, lettere usynlige begge to, ubrukelige for samfunnet hver for oss, men sammen, ja sammen er vi igjen brukende. Jeg ser deg og du ser meg…
For en fantastisk tid vi er inne i. Med lengre og lysere dager, sol og varme, lange kvelder utendørs, godt innrullet i varme pledd mens solen er i ferd med å gå ned. Livet smiler til meg for tiden, og jeg har mye å se frem til.
Det er så herlig å våkne om morgenen uthvilt og glede seg over en ny dag. Nå er de mørke, kalde dagene et tilbakelagt kapittel, for nå en ny årstid ankommet. Vi har så mange planer fremover, første plan er påsken. Jeg har full nedtelling her, klarer nesten ikke å vente. Gleder meg til å sette meg i bilen for å kjøre til et nytt eventyr.
I dag er det overskyet her, jeg skulle aldri ha sagt at vi var blitt bortskjemt i går, jeg tror værgudene hørte meg. Men jeg håper de fortsetter å spille på lag, for jeg vil ha mer, mye mer sol og varme. Jeg vil fortsette å sitte ute med radioen på i bakgrunnen og bare nyte det å være til.
Jeg har en hemmelighet, en bitteliten hemmelighet, det kribler i kroppen når jeg tenker på det. Men jeg kan ikke si noe enda, ikke før det er endelig avklart. Dere må rett og slett bare vente, spørsmålet er om jeg klarer å vente, så sprekkeferdig som jeg er 🤣
Lurer på hvem min datter prater med på telefonen. Jeg hører henne rope oppe på rommet, noe som er ulikt henne. Hun ler høyt og det høres ut som om hun hopper på gulvet. Jeg tror hun prater med en venninne, for jeg hører en jentestemme. Den som kunne vært en flue på veggen…
Hun skal spille kamp igjen i dag, og når treneren sa “spis godt før kamp”, da måtte hun velge middag. Det er vel ingen vei utenom, når “idrettsstjerna” har bestemt seg så blir det sånn 🤣Så idag blir det ovnsbakte poteter og grønnsaker med kylling. Deilig da, hun vet nå å bestille fra øverste hylle.
Jeg er så takknemlig for å prøve noe nytt for en gangs skyld, så jeg har ingenting imot noe nytt til middag. Hvem vet, kanskje hun spiller århundrets kamp i dag med så god mat innabords 😊Det lukter godt fra kjøkkenet, og appetitten er det ingenting å si på for tiden. Mye frisk luft gjør virkelig noe med matlysten, og jeg spiser som en hest for tiden. Sikkert også siden jeg har det så bra for tiden, jeg har det så innmari bra for tiden, jeg har bare lyst å rope det ut, Jaaaa jeg lever!!
Men det var en ting som irriterte meg idag. Jeg så meg nødt til å avbestille kontrollen på Haukeland i morgen. Det viste seg å bli en liten hyggelig opplevelse. For de kjeftet faktisk på meg, er det mulig! Dette er kontroller jeg møter frivillig opp til, kontroller som ikke gagner meg på noen som helst måte, kontroller der de kaster et halvt blikk på meg før de sier, “sees om tre måneder”!
Men det viste seg at det ble for mye arbeid for dem, de hadde jobbet hardt for å samordne timene for meg, da kunne jeg ikke bare ringe dagen før og avbestille, det fikk du være grenser på uhøflighet. Buuuhuuu, stakkars dem, jeg må jo være et forferdelig menneske som gir dere så mye arbeid!
Vet dere hva?? Jeg bryr meg katta om hva dere mener. Vi kan jo bytte plass, så kan dere se hvem av oss som har mest arbeid, hvem av oss som sliter mest. Jeg møter pliktoppfyllende til alle mine timer, men når jeg først må avbestille, så har dere ingenting med hvorfor, og det minste jeg kan forlange er å bli møtt med respekt!
Men nå skal jeg nyte et bedre måltid, så jeg skyver “sure kjerringer” til siden og trykker på “slett” knappen. Håper dere har hatt en fin onsdag og avslutter dette innlegget med en film av Isak som prøver å drikke brus 🤣
