MAMMA PÅ HJUL

Ja i dag måtte jeg fjernstyres, nei oops, datamaskinen måtte fjernstyres, ikke meg altså 🤣Selv om det hadde vært litt kult om det hadde gått an, eller kanskje ikke ved nærmere ettertanke. Om jeg hadde kunnet blitt fjernstyrt, så vet jeg hvem jeg ikke hadde villet ha bak spakene, min mann. Han hadde virkelig fått det gøy da 🤣

Nei fra spøk til alvor. Jeg sto opp til en data som ikke ville lystre, og jeg prøvde alt til ingen nytte. Jeg er fullstendig avhengig av denne maskinen, så når den ikke fungerer så mister jeg en bit av meg selv, ihvertfall føles det sånn. For dette er min måte å kommunisere på, og nå ut til dere på. Mitt budskap og min historie stopper opp når datamaskinen ikke fungerer.

Derfor er det bra at jeg kan ringe kundeservice og de ordner alt på et blunk. Vel, når sant skal sies, så brukte de litt tid, men det viktigste er at det ordnet seg. Det er avanserte greier dette her, det er ikke bare bare å skrive med øynene . Innlegg på innlegg blir skrevet kun ved å bruke øynene. Det er helt utrolig at det er mulig, jeg har ihvertfall fått et nytt liv takket være denne maskinen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå er jeg blitt så vant med det, og hastigheten på å skrive har økt betraktelig de siste månedene. Det eneste av apper jeg ikke har, og ikke kan styre selv er Snapchat. Det er det eneste jeg savner, og det irriterer meg at den ikke kan installeres på data, men jeg har alt annet og får være fornøyd med det.

Rettigheter : tegninger.no

Idag bøtter det ned ute, et ordentlig drittvær eller bergensvær om du vil. Men jeg koser meg inne, med serier på TVen og noe godt i skåla . Det er utrolig hva en “salt banan” kan gjøre med humøret 😄Litt smågodt midt i uken skader ikke.

Det er om å gjøre å kose med det man har, og i mitt tilfelle, så ofte som mulig. Jeg spiser nemlig hva jeg vil, når jeg vil. Litt fordeler må jeg ha, slippe og tenke på vekta, slippe å kave etter den “perfekte” kroppen. For hva spiller det for noen rolle i det store og det hele, tvilsomt at du blir lykkeligere av å jakte på det uoppnåelige.

Nei, vær fornøyd med deg selv, kos deg med jevne mellomrom og ta vare på deg selv. Nå er både min datter og jeg sjokoladesyk, så vi måtte sende assistenten ut på oppdrag 🤗

Ha en fin dag, og tenk, imorgen er det en aldri så liten pustepause, det er fri 💜

For det skjer ting der ute, små ting, for hver dag som går får ALS litt mer oppmerksomhet, kommer litt mer frem i lyset, litt mer fokus på en kald og ubarmhjertig sykdom som ingen hensyn tar. Det viser at det nytter det vi gjør, det nytter å rope høyt at nok er nok , for nå er det på tide at også vi blir hørt.

For det finnes lysglimt i et ellers så stort mørke, det finnes mennesker der ute som gjerne vil hjelpe. Som at ALS Norge fikk en stor donasjon her om dagen, vi fikk penger av familieduellen på Tv2 etter at dommerne vant og donerte pengene til forskning, vi er stadig mer representert i Media, og det er flere mennesker som begynner å engasjere seg.

Små små skritt, sakte men sikkert beveger vi oss fremover, ikke så fort som vi kanskje ønsker, men likevel går det fremover. Det gir meg glede, det gir meg håp. For vi blir dessverre flere og flere som blir rammet, men også yngre og yngre virker det som. Her om dagen hørte jeg om en 22 åring som hadde fått ALS, tenk det, å være 22 år med et helt liv fremfor seg, men istedenfor å planlegge en fremtid så må han nå planlegge sin egen død.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg blir faktisk kvalm bare ved tanken. For en ting er det når vi voksne blir rammet, ille nok, men når ungdommer, vår neste generasjon, mennesker med hele livet igjen å leve, ja da blir jeg forbanna. Jeg har i det minste fått opplevd litt av livet, fått oppleve den største gleden som er, jeg har fått fire fantastiske barn. Mest sannsynlig får han aldri oppleve det, han blir rett og slett frarøvet de største gledene med livet, og det gjør meg fly forbanna!

Det er nettopp derfor jeg kjemper, for de som kommer etterpå, for dem som i dette øyeblikket får overlevert sin skjebne , for de som sitter sønderknust i en sykehuskorridor og tenker at livet nå er over. For selv om det mest sannsynlig er for sent for meg, så har jeg et håp om at det kan bli en endring for dem, det er derfor jeg fortsetter, det er derfor jeg ikke gir meg!

Jeg håper bare vi kan fortsette å få løftet denne sykdommen frem, for en person klarer ikke det alene, men sammen med andre klarer vi det. sammen med alle dere der ute er vi sterke. Så selv om vi alle kjemper på hver vår kant, så kjemper vi for samme sak, og det må vi aldri glemme!

Så fortsett med å rope høyt, fortsett med å fortelle om denne sykdommen, fortsett med å kjempe på deres vis! For det nytter, og jo flere vi er jo bedre er det. Så lag ringen større , og slå en ring rundt alle ALS berørte, for sammen roper vi høyest!

Jada så var jeg så dom å se igjennom blogglisten igjen, toppen vel og merke, prøve å finne ut hva ungdommene leser, hva som fenger, ja hva som rører seg der ute, eller rettere sagt, her inne i Bloggverden. Selvfølgelig finnes det mange gode, jordnære og reelle blogger der ute, men gudene skal vite at det er nok av de som er helt i andre enden.

Vær så snill og minn meg på å aldri gjøre det igjen. For jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg lar meg provosere. Hvem er det som leser disse bloggene? Hvem er det som deler disse innleggene? Jeg blir frustrert, ikke på mine egne vegne, men på den neste generasjon sine vegne.

For jeg mener alvorlig talt, at er du blogger idag, så medfølger det også et visst ansvar. Det er ikke sååå lenge siden jeg hadde et debattinnlegg i avisen om nettopp det (du kan lese det her) , det var til og med en debatt på NRK om samme tema, men til ingen nytte. Er dette samfunnet blitt så opptatt av penger og glamour at vi glemmer det som er viktig her i livet?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For hva gjør disse toppbloggerne når utseende begynner å falme, når de får egne barn som stiller spørsmål om hva de jobber med , hva da? Vi kan jo risikere at det er disse som skal representere landet vårt på sikt, med verdier som består av skjønnhetsoperasjoner, Gucci veske og perfekte kropper. De er jo allerede frontet i media opp og ned i mente, så det skulle ikke forundret meg om en av de stilte til valg og vant overlegent, Gud bevare meg vel…

For mens jeg prøver å kjempe en kamp med å fronte en forferdelig sykdom, så er de opptatt av penger, kropp og merkeklær. Det verste er imidlertid at de tjener gode penger på dette, at ungdommene våre sluker det rått, og at det ser bare ut til å eskalere. Det gjør meg trist, fryktelig trist.

Det verste var imidlertidig en blogg til en ung jente som jeg kom over. Hun jobber som stripper (joda), men det var imidlertid ikke det verste. For hun hadde ramset opp sine mål for fremtiden. Noen av disse var å bli millionær før fylte 25, eie sin egen Villa blant annet og kunne reise rundt og bo på luksushoteller på andre sin regning!

Jeg blir helt matt jeg. Her er det unge jenter som dropper ut av skolen for å jobbe som blogger, og ja, hvorfor ikke? De får jo slengt penger og PR etter seg! Nei vet du hva! Takke meg til hardt arbeid på den normale måten! Gå på skolen, få deg en utdanning, bidra til samfunnet og vær deg selv! Det prøver jeg å lære mine barn, hva med deg???

Det er ikke til å komme utenom, det er bare timer igjen til det skjer, det er snart tid for avreise. Dette blir første gangen på lenge at vi er borte så lenge fra hverandre. Jeg vet jo at det kommer til å gå bra, det er bare en trygghet som blir borte, og den følelsen kjenner jeg på. For når man er syk og avhengig av hjelp, så er trygghet og rutiner alfa omega. Så når min mann nå reiser, tar han med seg begge deler.

Men jeg er spent også. For nå får jeg virkelig testet assistentene mine. For nå skal de legge meg også, noe de aldri har gjort før. Det er ikke bare, bare å legge meg, jeg har mine måter å ligge på, det er litt av et styr de skal få bryne seg på 😂Det er puter både her og der, hodeputen som må ligge på en bestemt måte, dynen som skal pakkes inn alle veier og til slutt teppe som også må ligge riktig.

Klarer de det så er jeg berget. For legger de meg riktig i rett vinkel, så får jeg sove. Hvis ikke, blir jeg bare liggende å irritere meg over alt som ikke er riktig. Vi får bare ta tiden til hjelp, for lite søvn kan ødelegge hele dagen min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg gleder meg litt også. For jeg får mye alenetid sammen med mine barn, slippe å krangle om fjernkontrollen og lage middag som vi liker men som min mann ikke kan fordra. Selv om han har overrasket meg i det siste, når han plutselig smakte på løk og paprika til biffsnadder, eller aoili dressing til pommes fries.

Det er faktisk håp for han også! Han som plukker av paprikaen på pizzaen, spiser fint lite noe som er grønt, etter 11 år begynner jeg faktisk å øyne håp 🙄🤣Det er en start i det minste. Etter å ha prøvd i årevis og få han til å smake på ulike ting, har jeg i det minste fått han til å like noe. Han er som en liten unge til tider, “vil ikke, skal ikke”!

Jeg husker godt den gangen vi bestemte oss for å spise ute på Valentinsdagen. Han bestilte biff og jeg tapas. Det hele endte med at etter han hadde skrapet bort alt han ikke likte og satt igjen med et lite kjøttstykke, at han begynte på min mat fordi han fortsatt var sulten 😄

Da er det bra vi ikke er ute ofte, men velger heller å lage mat hjemme. Så idag blir det hjemmelaget pizza akkurat som han ønsker det. Håper dere har det bra der ute, og at dere får en fin dag 💜

Klem fra meg…

De siste dagene har jeg vært forbanna, oppgitt, skuffet og følt meg dypt krenket. For det virker som at uansett hvor mye man kjemper, hvor mye vi prøver så møter vi bare på motstand. Uansett hvor høyt vi roper så er det ingen som hører oss! For dette våknet jeg opp til i dag!

Nei til ALS register!

Hvor mye må egentlig til før noen begynner å lytte? Vi ønsket oss en liten ting, et register som kunne ha betydd så mye for oss som er rammet av denne sykdommen. Jeg vil selvfølgelig ikke at det skal gå på bekostning av andre pasientgrupper, for det handler om som det ofte gjør, nemlig penger! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det virker som om uansett hvor mye vi trygler og ber, så vender regjeringen det døve øret til. Vi kommer til å fortsette vår kamp, vi kommer ikke til å gi oss. For uansett hvor mye motstand vi møter, så kan dere være sikker på en ting kjære politikere, så lenge det er pust i oss så vil vi fortsette å kjempe!

Nå er det på tide at dere våkner opp! Alle dere som styrer dette landet , dere må få opp øynene og se dere rundt. Vi er mennesker på lik linje med dere, vi har familie og barn vi gjerne vil følge opp. Men istedenfor blir vi nødt til å kjempe, kjempe mot dere kjære politikere, kjempe for å få dere til å høre!

Ting tar tid, endringer tar tid, det er alt vi hører fra dere. Hvor lang tid trenger dere? 5 år? 10 år? For gudene skal vite at vi har kjempet i årevis, og er det en ting vi ALS pasienter ikke har så er det nettopp tid! Skal dere gjøre noe, så må det skje nå!! 

Vi trenger dere og vi trenger dere nå! I dette øyeblikk kan det være noen som får overlevert dødsdommen, i dette øyeblikk blir de sendt alene hjem med tusen tanker i hodet og et knust hjerte. Alene må de fortelle sine egne barn at deres mamma eller pappa skal dø! 

Hvordan kan dere sitte og se på at dette skjer, hvor er medmenneskeligheten blitt av? Hva hente med å “ta vare på hverandre”, for når jeg sitter her med mine små barn og må forklare at mamma mest sannsynlig ikke har så lenge igjen, hvor er dere da??

Jeg håper av hele mitt hjerte at dere aldri blir rammet av denne grusomme sykdommen, for i det øyeblikket dere får den, vil dere kjenne på de samme følelsene som vi føler på, redsel og ensomhet… 

Dagen igår var fin, ja hele helgen har vært fin på tross av at gubben har jobbet beinhardt hele helgen. Jeg syns litt synd på han, men trøster meg med at han reiser snart, og forhåpentligvis får han ladet batteriene litt. Gudene skal vite at han trenger det, han trenger å komme seg bort litt, få andre ting å tenke på enn en syk kone.

Men helgen har vært fin, takket være han. For det betyr mye at han gir oss oppmerksomhet selv når han har det travelt. Jeg fikk til og med lov til å avslutte helgen med å dra på fotballkamp. For det er en kjent sak at fotball ikke er hans favoritt sport, derfor prøver jeg så langt det lar seg gjøre å ta med meg assistenter.

Dessverre lar det seg ikke alltid gjøre, dessuten er det jo mye koseligere når de er med. Isak får løpe rundt og spille fotball på sidelinjen med pappaen, samtidig som han får følgt med på storesøster. Derfor var det ekstra fint å få dra på kamp sammen, selv om Isak var full av energi og holdt på å slite livet av sin gamle far 🤣

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og for en kamp det ble! Spenning fra start til slutt! 2-2 til pause, et dommerteam som tydeligvis trenger seg et oppfriskningskurs, noe som resulterte i en nervepirrende kamp. Derfor smakte det ekstra godt når vi dro i land seieren. Jeg var så irritert på dommeren at om jeg hadde funnet en vei ned på banen, så hadde jeg glatt kjørt ut for å protestere. Men heldigvis klarte jentene og finne frem krefter og få inn et siste mål! Heia Åsane!

Gleden ble også stor når jeg så at innlegget mitt nådde ut. Takket være dere som delte så iherdig. Det betyr mye for meg at jeg har dere som kan være med meg i kampen med å løfte denne sykdommen opp og frem i lyset. Men det skjedde noe i går som gjorde meg litt lei meg.

For jeg fikk en melding i innboksen min og den var langt i fra fin. Vedkommende påsto der at jeg prøvde å stjele glansen fra andre ALS forkjempere. Jeg ble rett og slett rystet! Jeg prøver hele tiden og dra frem andre som kjemper, legge ut link til reportasjer og artikler om andre fantastiske ALS pasienter, og den siste linken jeg la ut var om Cathrine Nordstrand, noe jeg anbefaler dere alle å lese.

Det som imidlertid sved mest er at vi er medlem av samme ALS gruppe på Facebook. Jeg trodde alle i disse gruppene kjempet for samme sak, men det er tydeligvis rivalisering innad som jeg ikke har visst om. Dette gjør at jeg blir lei meg, jeg driter i meldingen, for den vet jeg ikke stemmer, men jeg blir lei meg når det kommer fra “sine egne” på en måte.

Men nå er meldingen slettet, og jeg fortsetter med ny giv  😊For jeg har en ting som den personen ikke har, jeg har dere! Og en melding betyr ingenting i forhold til alle de fine meldingene jeg har fått fra dere 💜Så derfor har jeg tenkt å nyte denne dagen, og håper dere vil gjøre det samme…

Ha en strålende mandag 🤗

Nei vent! La meg omformulere meg, TIL deg doktor! For kjære passer seg ikke i denne sammenheng! For mine kjære bryr seg, de kjemper sammen med meg, de vet hva jeg går igjennom og hvor mye det koster meg, de ser at systemet svikter oss, de har øynene åpne i motsetning til deg Doktor!

For at du som lege og nevrolog kan gå ut åpenlyst i en av Norges største avis, og skryte av tilbudet til oss ALS gjør meg ikke bare forbanna men også bekymret, dypt bekymret! Jeg mister rett og slett troen på helsevesenet, jeg mister troen på dere som fagpersoner!

Les saken her!

Du beviser for meg atter en gang at du ikke har peiling på hva du prater om!

Visste du at jeg fikk diagnosen min mens jeg satt alene på et sykehus?

Visste du at det gikk et år før jeg fikk diagnosen? Et helt år uten noe form for hjelp.

Visste du at jeg ble sendt hjem med samordnet Taxi samme dag som jeg fikk diagnosen ? Hjem alene for å fortelle mine barn den forferdelige nyheten.

Visste du at det gikk et halvt år før det tverrfaglige teamet var på plass? Det tverrfaglige teamet som du skryter av.

Visste du at jeg selv måtte purre på for å få det?

Visste du at det skulle gå enda et halvt år før det begynte å fungere optimalt?

Visste du at jeg til og med idag må selv følge med på at arbeidet de gjør blir utført?

Derfor blir jeg rystet når du åpenlyst går ut og skryter av noe som helt klart ikke fungerer!! Derfor blir jeg hoderystet oppgitt når du åpenbart ikke har lyttet godt nok til dine pasienter. For det kan du ikke ha gjort! For hadde du lyttet godt nok etter, så hadde du oppdaget det samme som oss som lider av denne sykdommen, nemlig at hjelpen er både mangelfull og fraværende!

Når du attpåtil går ut og syter over at du som lege blir utsatt for mye tyn, ja da blir jeg målløs. Jeg vet ikke hvem du tror dette er verst for, dere som leger eller oss som blir rammet av denne ubarmhjertige sykdommen!

Så idag når du går hjem til din familie, til dine kjære , still deg da dette spørsmålet.

Hadde du vært fornøyd dersom du var en av oss?

Hilsen en som håper å få oppleve sitt barns første skoledag!

For det er nettopp det dette er. En daglig kamp for å leve , en kamp for i det hele tatt å orke å stå opp om morgenen, sånn er det for mange av oss som har ALS. Vi prøver å finne det lille halmstrået som gjør at vi klarer å holde det gående, for å klare å kjempe, for oss selv men også for våre nærmeste. En kamp for en fremtid med våre barn.

Men vi må også kjempe for å bli hørt. For som om ikke sykdommen er nok i seg selv, så må vi kjempe for å få hjelp. Mot kommuner, Nav, leger og sist men ikke minst, regjeringen! Får du kreft står hjelpeapparatet nærmest i kø for å hjelpe deg. Du har et apparat rundt deg som kan hjelpe deg med alt du trenger. Men du har også et håp. Et håp om en kur, et håp om at du blir frisk og kan leve et fortsatt langt liv.

Vi som blir rammet av ALS får ingenting av dette, vi har ingen støtteapparat rundt oss når diagnosen stilles, vi må kjempe fra dag 1 for i det hele tatt å få hjelp. Det finnes ingen kur! Det tok meg ett helt år med en kamp mot kommunen før jeg fikk godkjent en BPA ordning, og vi er mange som fortsatt må kjempe , og mange dør i forsøket på å få en verdig avslutning.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For det er det eneste vi kan håpe på. En verdig siste tid sammen med våre kjære, sammen med våre barn. Jeg har en vakker gutt på tre år som jeg gjerne skulle fulgt opp. Men jeg vet at jeg allerede lever på overtid . For med denne diagnosen kan du håpe på fem år fra diagnosen stilles, men mange av oss dør lenge før det.

Så derfor gjør vi det vi eneste kan, vi kjemper! Kjemper for å bli hørt slik at vi kan få fine stunder sammen med våre nærmeste. For det er alt som betyr noe. Få dele opplevelser sammen, skape minner, dele små øyeblikk fylt med glede og latter.

For er det en ting denne sykdommen har lært meg , så er det at livet er ikke over før det er over. Stadig finner jeg gleder på steder jeg ikke trodde var mulig, og derfor gir jeg ikke opp. Derfor fortsetter jeg kampen med å fortelle, fortsette å skrive om hverdagen min, for det er det eneste jeg kan gjøre. Et siste forsøk på å nå ut til flest mulig.

Og derfor håper jeg at dere vil være med meg i kampen. For gårsdagens innlegg beviser at det nytter. Takket være deres innsats med å dele mine innlegg når vi ut til folket! Mitt innlegg nådde ut til over 1000 mennesker i går takket være dere. Så derfor ber jeg dere, om å fortsette med å dele, dele alle mine innlegg. For sammen er vi sterke, sammen kan vi gjøre en forskjell. Og til dere som ennå ikke har delt, hva venter dere på?? Kom igjen! Sammen skal vi klare det!!

Fuck ALS!!! 

Nå vil jeg gi dere en mulighet, en sjanse til å vise litt nestekjærlighet. For jeg trenger hjelp, jeg trenger deres hjelp, og jeg vet at det sikkert er å prøve å gripe etter et halmstrå, men jeg forsøker likevel. For jeg har tro på menneskeheten, jeg har tro på dere!

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg er en dame som i en alder av 36 år fikk diagnosen ALS. Livet var over nesten før det var begynt. Når det første sjokket hadde lagt seg, kom kampviljen frem. Kampen for å leve, kampen for mine barn, kampen for å fortsatt kunne være en mamma. 

Jeg tok tidlig et valg, et valg om å kjempe, noe annet alternativ var det ikke! For mine etterlatte måtte jeg vise hva som bor i meg, jeg måtte hente frem all min styrke. Så det siste året har jeg prøvd å få frontet denne sykdommen, en sykdom som er så ubarmhjertig og umenneskelig at det knapt finnes ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har startet blogg, vært i aviser, stilt opp på God morgen Norge, prøvd å få denne grusomme sykdommen frem i lyset. Jeg er ikke den eneste, for vi mange ALS pasienter som gjør det samme, som prøver å sette søkelyset på en sykdom som har blitt feid under teppet så altfor lenge.

For visste dere at all forskning på denne sykdommen er basert på frivillige innsamlinger , vi får ingen øremerkede midler fra regjeringen, det finnes ikke engang et register over hvor mange vi er som er rammet, vi får diagnosen på et legekontor og sendt hjem med en brosjyre i hånden.

For det er ingenting å gjøre, det finnes ingen kur , det eneste som er sikkert er at vi skal dø, og det innen kort tid. Forestill deg et liv lenket til rullestolen, du er lam fra halsen og ned, stemmen er i ferd med å forsvinne og du vet du snart må ha respirator for i det hele tatt å ha muligheten til å leve. Slik er hverdagen for oss med denne sykdommen, en sykdom som kan ramme deg også.

Derfor ber jeg dere mine medBloggere, om å bli med meg i kampen, kampen med å få denne grusomme sykdommen frem i lyset. Det skal så lite til, en liten logo i innleggene dine, henvise til en innsamling til forskning, eller skrive om ALS for å gjøre folk mer bevisste.

Fra en blogger til en annen, jeg trenger deres hjelp. For sammen kan vi gjøre en forskjell, sammen er vi sterke. Nå er det på tide å vise Norge hva som bor i oss, nå er det på tide å vise at vi her inne på Blogg.no bryr oss om mer enn overfladiske verdier!

Så vær så snill, hør min bønn, jeg vil fortsette å kjempe, men jeg håper dere vil bli med meg i kampen. Og til dere lesere, dere kan også gjøre noe, dere kan dele dette innlegget opp og ned i mente, la dette innlegget få vinger slik at det når ut til flest mulig.

Fuck ALS!!! 

Det ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg, jeg har en mistanke om at gubben har lest bloggen mens han arbeidet. Jeg hadde gjort meg klar til en real utblåsning, fyrt meg opp, pønsket ut alt jeg skulle lire av meg i hestens stund. Funnet frem alle mine gloser som jeg har lært meg gjennom årenes løp, da jeg plutselig hørte…

“Trenger du noe min kjære”? Herlighet, nå står ikke verden til påske, lurte litt på om han hadde pådratt seg feber, eller innhalert noen gasser fra arbeidet kanskje. Uansett sto han plutselig i gangen, blid som en lerke, klar til å gi meg oppmerksomhet.

Selv om han enda jobber, har han likevel tatt seg tid til å komme hjem for å gi meg det jeg trenger. Kan noen fortelle meg hva som har skjedd med min mann?? Vekk meg ikke, for jeg tror jeg sover. Jeg følte meg plutselig snytt for en utblåsning, men halleluja sier jeg bare.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han har tydeligvis hatt en åpenbaring av noe slag, ikke vet jeg hva det er men måtte det bare vare. For ikveld har han gitt meg alt jeg har bedt om uten å klage en eneste gang, jeg er helt målløs. Nå har han til og med tatt med seg Isak i betongbilen slik at vi andre kan se film.

Men jeg tror jeg vet grunnen. For om noen dager reiser han, og jeg tror han er litt bekymret for hvordan det skal gå her hjemme, for er det en ting jeg er sikker på, så er det at han bryr seg. Men vi skal alltids klare oss, her er planen lagt, så vi skal gjøre vårt beste for å få noen fine dager her hjemme. Vi har ikke vondt av å være litt borte fra hverandre, snarere tvert om.

Vi har bare godt av å savne hverandre litt, se at det å være borte fra hverandre på tross av sykdommen, ikke fører til verdens undergang. Så han skal bare reise og få ladet litt batterier, få noen nye inntrykk og opplevelser på egen hånd. Jeg tror jeg får en fornyet mann i retur.

Men nå skal vi kose oss med film, god snacks og selskapet til hverandre. Ha en fortsatt strålende lørdag 💜