Jeg våknet opp sliten men lykkelig i dag , og fra stuen kunne små pipelyder høres. Selv om jeg visste at min datter voktet over en liten skatt så var det fryktelig vanskelig og sovne i går , og jeg har en mistanke om at det gjaldt oss alle. Men en liten skatt fant roen fort , han sovnet klokken 02.00 og våknet ikke igjen før 06.00 i dag. Det var så fantastisk og kunne stå opp til noe i dag , et lite nøste sto klar når jeg kom ut i stuen.

Det har vært en herlig dag , med de tre eldste barna hjemme så har vi virkelig kost oss. Men den største lykken er å se hvor mye denne lille tassen betyr , hvor mye glede han har gitt oss allerede. Det første møte ble helt magisk for meg i går , og jeg kan med hånden på hjertet si at det var kjærlighet med første øyekast. Alt av sorg og problemer forsvant når han kom på fanget mitt , og i et lite øyeblikk var det bare meg og han.

Min datter var helt ferdig i dag når jeg sto opp , hun har virkelig fått prøve seg i natt. Jeg spøkte med at dette kun var en forsmak på det som ventet henne , det vil bli mange våkennetter når hun en dag blir mor. Men når hun hørte det så var talen klar , “glem det mamma , jeg skal ikke ha barn på leeenge”. Nei jeg må nok innse at jeg ikke blir bestemor på en stund , selv om jeg gjerne skulle ha opplevd det også. I følge min datter så er hun allerede blitt mor , jeg er i følge henne blitt Simbas bestemor.

Simba utvider stadig terretoriet sitt , men enda er både kjøkkenet og gangen litt skummel. Men han løper gjennom begge stuene som bare det , og spesielt hvis det er noen bare føtter i nærheten. Han elsker nemlig og jakte på små og store tær , de er nemlig så gode og bite på.

En liten gutt ga meg grei beskjed i går kveld , jeg måtte sende film og bilder til barnehagen. Det han ikke visste var at jeg hadde gjort det allerede , jeg har nemlig tett dialog med barnehagen via mail. Så i dag hadde en stolt gutt kunne vise frem vårt nye familiemedlem til alle barna på avdelingen , det tenker jeg var stor stas for en liten gutt.

Både far og sønn kom tidligere hjem enn vanlig i dag , og utifra skrittene så kunne ikke en liten gutt komme fort nok inn dørene her. “Simbaaaa , nå er jeg hjemme” ropte en lykkelig gutt i gangen , men ikke for høyt for da kunne han jo bli redd. Det ble tydelig at de to har funnet hverandre , de to minste har allerede knyttet et sterkt bånd. Jeg nyter synet av en liten pelskledd venn omringet av fire barn , kjærligheten flommer over. Så nå skal jeg tilbringe litt kvalitetstid med den lille , ja det vil si hvis jeg får lov da , her er det nemlig kamp om oppmerksomheten…

Ventetiden er nå over , og nå er barselstiden godt i gang.

For det er nettopp slik det føles , jeg er blitt mor for femte gang.

Men jeg er ikke den eneste hønemoren , min datter har også blitt mor for første gang.

Turen ble fryktelig lang i går , vi var tydeligvis ikke de eneste som skulle hjem.

Milevis med kø forsinket oss med mange timer , og selv med mange stopp så ble det nok litt for langt for en liten valp.

Jeg kjente hvordan stresset tok meg når han ikke ville spise eller drikke , uansett hva vi prøvde så nektet han helt.

Men når vi kom hjem så skjønte vi det , bilturen hadde tatt på.

Han spydde to ganger med engang vi kom inn døren , så litt bilsyk var nok grunnen.

Stakkars liten , han var nok helt ferdig etter turen.

En liten bit fikk vi i han , og etter litt drikke sovnet han så godt.

Min datter ga grei beskjed om at hun skulle vokte over han i natt , nevnte jeg hønemor?

Alle barna la seg ned på gulvet i går , helt oppslukt i vår lille nye venn.

 

 

En liten gutt ville ikke legge seg i går kveld , og det til tross for at også han var helt ferdig.

For når vår nye lille venn begynte og logre med halen mens han satt på fanget til en liten gutt så var det gjort , de to var blitt bestevenner.

“Se mamma , han liker meg”  utbrøt han lykkelig , det var en fryd å se på de.

Men når en liten valp til slutt begynte og spise , ja da sto jubelen virkelig i taket her.

I dag hadde jeg ingen problemer med å stå opp , og jeg var fryktelig spent på hvordan første natta hadde gått.

Det ble tydelig at noen timer søvn hadde gjort underverker , det var en litt tøffere kar jeg sto opp til i dag.

Han er bare helt nydelig , og når han legger hodet sitt litt på skakke hver gang jeg prater til han så smelter jeg helt.

Så nå må dere regne med mye valpeskriving og bilder fremover , for vi har fått en ny baby i hus…

PS : Dere må se videoen midt i innlegget , han er bare såååå fin 💜

Endelig var dagen kommet , bare tanken på et første møte fikk oss til å våkne alle sammen.

En liten gutt har mast non stop siden vi dro , og det endte med hylekonsert på hotellet i går når han innså at han måtte vente en hel natt til.

Heldigvis er gubben godt kjent i området hvor oppdretteren bodde , litt har nå igjen etter mange år med jobb hjemmen ifra.

Vi ankom faktisk så mye tidligere enn avtalt at jeg måtte sende en melding om vi kunne komme , en smule utålmodig kan du si.

 

Vi hadde såvidt parkert når ytterdøren gikk opp , og ut av døren kom det en flokk med chihuahuaer.

Den ene mer nydeligere enn den andre , aldri har jeg sett så mange chihuahuaer på en gang.

Så gikk oppdretteren inn igjen , og like etter kom hun ut med et lite nøste.

Et lite hode stakk ut av det røde teppet , og hjertet mitt gjorde et hopp ved synet av det lille nurket.

 

Under ligger noen bilder av vårt første møte , vi er nå på vei hjem med vårt nye familiemedlem.

Familien vår er nå komplett , nå skal vi bruke turen hjem på å bli bedre kjent.

Ventetiden er nå over , velkommen hjem til oss lille venn 💜

Fant roen i buret til slutt💜

Jeg visste jeg skulle ha tatt meg av hotell bestillingen , alltid skal ting skje så fort når gubben gjør ting.

Gudene skal vite at jeg så frem til å strekke meg ut i går , men først måtte jeg komme meg inn døren.

Ja for jeg så det med en gang vi sto utenfor rommet , var ikke denne døren litt i minste laget?

Jeg gikk fra en dør til en annen , ungikk den første men nå var det på an igjen.

 

“Kom deg inn og lukk døren etter deg” , hahaha, morsom han gubben min , NOT!!

Jeg stoler ikke akkurat på han etter tidligere erfaringer , og det er ikke rent få heller.

En bok kunne blitt skrevet om alle de gangene jeg har sittet fast bare fordi gubben mener det går , ikke hjelper det og nekte heller , for da tar han bare over styringen.

Men hvis jeg ikke ville sove ut i gangen så måtte jeg inn , en stille bønn ble bedt mens jeg prøvde å manøvrere stolen igjennom en miniatyrdør.

 

Jeg hørte hvordan rullestolen gnisset seg forbi dørkarmene , men lettelsen var stor når jeg faktisk kom inn.

Men det var ikke noe bedre inne , jeg burde jo ha skjønt det på døra.

Det var så lite at du måtte gå ut igjen for å tenke , du kunne bare glemme og skifte mening her inne for det var det ikke plass til.

Det var faktisk så lite at de ikke hadde fått plass til vasken på badet under byggingen , den måtte de bygge et eget rom til.

 

For å få plass til rullestolen måtte vi ommøblere hele rommet , ja det vil si senga , for det var det eneste møblemanget de hadde fått plass til.

Men kun EN seng faktisk , en seng til tre stykker.

Hadde gubben glemt noe vesentlig kanskje , hadde han glemt og oppgi at vi faktisk var tre?

“Ja det er jo bare en natt” sa gubben , men de ordene skulle han snart få angre på.

 

Når jeg måtte på toalettet begynte glosene igjen og komme , med meg hengende i armene gikk han rundt seg selv for å finne en mulig vei.

Men det var når vi skulle legge oss at han innså galskapen , “Æ får jo fa#n bare plass til en halv rævskinke”.

Vi var heldigvis så slitne at vi sovnet alle mann , men den roen varte ikke lenge.

For rett utenfor vinduet var det et fæla bråk , råneklubben “grei” hadde nå inntatt plassen.

 

Aldri hadde jeg forventet rånere her oppe , på en gudsforlatt plass kun bestående av industri og en flyplass.

Men akkurat her har de lagt et bygg som lokket til seg ungdommene , Mcdonalds lå rett ved siden av.

Hele natta har jeg hatt diskotek og burning inne på rommet vårt , kun en dårlig isolert vegg hindret de fra å komme inn.

Det ble ikke stille før nærmere 06.00 , og da var det bare for oss og stå opp.

 

Men en liten gutt er den eneste som virkelig har sovet i natt , han har storkost seg mellom oss.

Det er et under at jeg ikke har blåveis her jeg sitter , for aldri har jeg blitt slått og sparket mer enn i natt.

Men en ting var alle tre enige om når vi våknet , dette ble siste gangen gubben fikk bestille alene.

Hans egne ord satte et punktum for dette hotell oppholdet , “neste gang bestiller du!”….

 

PS : Men det betyr ingenting nå , for nå skal vi endelig hente vårt nye familiemedlem 💜

Det er ingen tvil om at vi har hatt en annerledes lørdag , det var så deilig å komme seg tilbake på landeveien igjen.

Hadde det vært opp til meg så kunne vi ha tilbrakt alle våre dager på veien , besøkt alle stedene Norge har og by på.

Men jeg tror ikke en liten gutt er helt enig med meg på det området , for det gøyeste han vet med turen er å komme frem.

Vi har kun hatt tre små stopp på turen så jeg skjønner han godt , det er ikke like lett når man er liten og har mye energi.

Jeg føler vi har kjørt gjennom alle årstider , vi kjørte fra høstvær og regn , og etter to timer havnet vi igjen inn i vinterland.

Men det har skiftet fort på veien , fra brøytekanter til bart landskap igjen.

Men på Hemsedal fikk vi den vinteren vi alltid har ønsket oss , og på gradestokken kunne vi lese av 4,5 kuldegrader.

Gubben må gjerne skryte på seg at han er finnmarking , men kulde tåler han ikke lenger.

Med fleecejakken på skrudde han varmen i bilen opp på full guffe , og selv om han etter en stund fikk en lettere rødfarge i ansiktet så var det ikke snakk om å justere ned ett par grader.

Så når han like etter spydde ut gloser til en billist fremfor seg som kjørte litt forsiktig på de snødekte veiene som gubben sa var sommerføre så kunne jeg ikke dy meg , “gjelder det temperaturen også kjære” sa jeg lettere sarkatisk. Det ble stilt etter det.

Det er rart hvordan tiden går så fort når man er på tur , plutselig var vi på Hønefoss.

Endelig kunne vi fortelle en utålmodig liten gutt at vi nærmet oss , men vi hadde ikke før tenkt den tanken før et skilt kom opp langs veien.

Ved Lunner var det selvfølgelig omkjøring , og plutselig føltes det som at vi var havnet på fjellet igjen.

Er det blå himmel jeg ser??
Ja det var det!!

Jeg syns det var noe kjent med landskapet vi nå bevegde oss inn i , minner begynte å komme tilbake.

” Hvor er vi?” spurte jeg gubben , men der var ingen hjelp og få.

I frykt for å være på villspor ymtet jeg forsiktig frempå , “jeg syns det minner om Nannestad”

Min bror bodde nemlig der for mange år siden , og det skulle vise seg at mine antagelser ikke var helt på villspor likevel. For når Nannestad skiftet lyste i mot så sukket jeg litt inni meg , et vakkert vinterlandskap lå nå rett fremfor oss.

Etter å ha tilbrakt milevis på en lang humpete landevei kunne vi endelig skimte flyplassen i det fjerne , nå var det bare ett par kilometer igjen.

Litt over klokken fem var vi endelig fremme på et velkjent hotell , et hotell jeg har komiske minner fra.

For dette hotellet har vi vært på før , og da fikk jeg et ublidt møte med en elektrisk svingdør.

Du vet de dørene der det er plass til flere på en gang i hver sin luke , og så vidt jeg kunne se så var det kun en inngang.

Gubben løp som vanlig inn før jeg fikk sukk for meg , så jeg så ingen andre valg enn å ta sats.

En liten gutt gikk bak med bestemoren sin , og jeg glemmer aldri uttrykket på de to når jeg kjørte inn.

For inn i døren kom jeg , men der var det også bom stopp. Folk kom løpende fra alle kanter , men gubben sto bare med hendene i kryss og spydde ut gloser. Jeg kom meg omsider ut igjen , men den opplevelsen har forfulgt meg siden.

Så idag når gubben igjen løp inn en svingdør og ventet på at jeg skulle komme inn samme vei så ristet jeg bare på hodet , jeg har nemlig lært av mine feil.

Men nå er vi i hvert fall fremme , så nå blir det bare kos resten av kvelden. Jeg ser frem til å strekke meg ut i senga etter en lang dag i rullestolen , og bare slappe av fremfor TVen.

En liten gutt klarte å rote til hele rommet før vi hadde kommet inn , en prestasjon i seg selv.

Så nå må vi prøve å få ut litt energi på gutten , eller rettere sagt JEG må finne på noe lurt.

Gubben har allerede lagt seg rett ut , og kjenner jeg han rett så blir han vel liggende…

Klokka var ikke mer enn 06.15 når jeg hørte en buldring i trappa , en lyd man sjelden hører på en lørdag her i huset.

Skyvedøren gikk som vanlig opp med et smell , at den døren henger enda er et mirakel.

En liten gutt kom som alltid inn først , full av energi og hoppende som et lite kengurubarn som hadde forlatt mors pung for første gang.

Men buldringen i trappa vedvarte såpass lenge , så lenge at jeg faktisk ble en smule bekymret der jeg lå.

 

Som en full sjømann kom gubben inn døren , sjanglende prøvde han og sette en fot foran den andre.

En liten gutt hadde ikke fått fullført setningen sin engang før dyna mi ble dratt av , og mens jeg dinglet i løse luften i gubbens armer hørte jeg ordene til en liten gutt.

“Er du våken mamma” ble med ett et unødvendig spørsmål , var jeg ikke våken så var jeg det i hvert fall nå.

I Evas drakt ble jeg sluppet ned på en kald toalettring , og rundt meg spratt en nyfødt kenguru.

 

Gubben klager over manglende fred og ro , jeg aner ikke har han prater om!

Det er alltid like koselig å høre “nå tisser du mamma”, livet kan vel ikke bli mer perfekt enn det.

Ja eller høre hvor rare puppene mine ser ut , det gir en ekstra boozt på selvtilliten min.

Men når jeg utbrøt “de er rare fordi du har dratt så mye i de” ble det plutselig slutt på alle spørsmålene , en liten gutt stirret på meg med et blikk av både frykt og nysgjerrighet.

 

Ja sånn går nå dagene her i huset , men idag hadde jeg ikke tid til å svare på alle spørsmålene som nå kom perler på en snor.

Heldigvis kom en utålmodig finnmarking meg til unnsetning , sa jeg virkelig heldigvis???

Men ja nå er vi altså i gang , første stopp ble som alltid Voss.

Her spiser vi alltid frokost på bensinstasjonen , ingenting er som en lunken manipulert stor grillpølse når du skal starte dagen , ja det er i hvert fall gubben sine ord.

 

Nå er vi på vei opp mot de hvitkledde topper , vi beveger oss inn i vinterlandskapet.

Jeg krysser fingrene for turen går knirkefritt denne gangen også , heldigvis har jeg en yrkessjåfør bak rattet.

Bak i bilen sitter en liten gutt , syngende for full hals på den samme sangen som han har synget på de siste to timene.

Men jeg nyter det , for med en barnestemme i ørene og et landskap som stadig endrer seg utenfor vinduet så kjenner jeg på det , dette er livet på sitt beste….

Ps: Været er ikke akkurat på vår side denne gangen 

 

Jeg kan ikke annet enn å smile her jeg sitter , igjen har dere stilt opp sammen med meg. Jeg har ingen kontroll over hvor mange mail som er sendt , men at det er mange det er det ingen tvil om. En helsebyråd har fått litt av en start på helgen , jeg syns jeg ser henne fremfor meg. Nå er det bare å vente , og håpe på at vi blir hørt. Mailer fra nesten alle stedene i landet burde hjelpe på , det viser i det minste hvor mange jeg har i ryggen.

 

Så tusen takk til dere alle , dere stiller opp igjen og igjen. Det trenger ikke alltid være så mye bestandig , men når vi er flere så kan vi faktisk gjøre en forskjell. Det er det jeg håper på nå , at vi sammen kan endre systemet en gang for alle. Jeg har til og med fått mail fra andre BPA firmaer , firmaer som ønsker å hjelpe. Det betyr veldig mye , for det viser at de også er villig til å strekke ut en hånd. Jeg er kanskje storforlangende , men det er tross alt mitt og familiens liv dette handler om.

Dagen i dag har vært travel , for i morgen må alle være klar. En liten valp venter på oss , og vi er mer enn klar for å endelig treffe han. Gubben måtte være hjemme i dag , så da sier det seg selv at det har gått unna. Jeg våknet opp til ordene “velkommen til min spa og velvære dag”, og det var nok til at hårene på kroppen reiste seg. Siden dusjen gikk i vasken i går så hadde gubben planlagt at den skulle skje i dag , for som gubben så fint sier “du kan ikke dra på tur med en rævlukt over fjellet”.

Jeg tror heller han bør tenke litt på seg selv , for det er ikke meg det stinker mest av her i huset. Men uansett om jeg ville eller ikke så fikk jeg ingen valg , ræva mi ble godt tredd ned i en dusjstol. Nå var det bare å stålsette seg igjen , og når jeg tittet ned på det som engang lignet på ett par bryster så innså jeg at kroppen var klar allerede. Brystvortene hadde igjen forsvunnet , alt som var igjen var to skinnfiller som skvulpet som geleklumper hver gang gubben bevegde på meg.

En nydelig bukett 💜

Gubben sin spa og velvære time var over før jeg visste ordet av det , og den rødglødende huden min lyste i mot meg som en solbrendt Hummer. Skrubbingen til gubben er det ingenting og si på , det er ikke bare døde hudceller som blir fjernet for å si det sånn. Men jeg overlevde denne gangen også , selv om jeg ser ut som jeg har fått andre grads forbrenning. Min datter fikk lakket neglene mine i dag , men når hun påsto det ikke var noen hensikt i og bruke rødfarge så sier vel det sitt.

“Hjelp hjelp , la pattene mine være i fred!!”

Så her sitter jeg vorteløs og med en kropp uten hud , men i følge gubben er jeg i det minste klar for tur. Etter at både dusjsåpen og shampo flasken ble tømt så lukter jeg i det minste godt , parfyme er ikke nødvendig her i huset. Siden gubben har slitt meg ut så tror jeg det blir tidlig kveld , og med gubben sin plan om en tidlig start så tror jeg at jeg trenger all den hvile jeg kan få…

Det er så rørende og se på det engasjementet som er i ferd med å bre seg , og det takket være en person.

En dame jeg ble kjent med gjennom bloggverdenen , en dame som har et brennende engasjement for ” oss ” som kjemper en daglig mot systemet.

En dame som gjentatte ganger har strekt ut en hånd , og som nå har gjort det igjen.

Ved hjelp av sin egen blogg har hun nå bedt sine lesere om og engasjere seg , og nå deler jeg hennes innlegg i håp om at mine lesere vil gjøre det samme.

 

Det er til nå blitt sendt seks mailer til helsebyråden i Bergen , seks mailer med samme tekst.

En tekst som ikke er til å misforstå , en tekst med et viktig budskap.

“Hva er viktig for deg” er et spørsmål alle syke burde få , et spørsmål som ofte forsvinner i et hav av retningslinjer og byrekrati.

Jeg vil ikke bare eksistere , jeg vil leve et fullverdig liv.

 

Et fullverdig liv som alle andre , et meningsfullt liv er det jeg ønsker meg aller mest.

Hver dag kjemper jeg meg opp , tre små bokstaver skal ikke få bestemme hvordan jeg skal leve.

Men stadig møter jeg mennesker som kun ser mine begrensninger , alt de ser er et skall.

Alt jeg håper på er en forandring , for noen ganger fører begrensninger til nye muligheter .

 

Under ligger en link til innlegget til Brit/Kjerringtanker , et innlegg som er verdt å lese.

Hun har satt ord på alt jeg føler , hun har forstått hvordan jeg har det.

Jeg har fått så mange fine meldinger de siste dagene , men jeg har også fått fra noen som ikke forstår.

Kanskje jeg er både vanskelig og utakknemmlig , men om det er det stempelet jeg må ha for å leve mitt liv som jeg vil så lever jeg godt med det.

Kjerringtanker , hva er viktig for deg???

 

Så tusen takk Brit for alt du gjør , og takk til alle dere som engasjerer dere.

Det betyr så uendelig mye for oss alle , for det er nemlig ikke bare meg som ikke ønsker denne ordningen.

Min mann har vært i mot denne ordningen fra første stund , han ser nemlig det jeg ser.

Men nå er et håp blitt tent , nå håper jeg bare at noen lytter….

 

 

Herlighet for en natt , ikke vet jeg hva som skjer. En liten gutt har nå herjet flere netter på rad , nattevakten har fått uventet selskap opptil flere ganger. Men i natt tok det virkelig helt av , det ble full fest på et lite barnerom. Klokken 03.15 våknet jeg av lyder fra trappa , små skritt kunne igjen høres. Jeg kunne ikke skjønne at det var morgen allerede , og når jeg myste på klokken for å få svar fikk jeg sjokk.

Jeg ventet på at en skyvedør skulle gå opp , men det skjedde ikke. Jeg fulgte lyden av raske føtter  helt inn på kjøkkenet , og like etter ble en stol dratt over gulvet. Der lå jeg nærmest i sjokk over hva som foregikk , med masken på lå jeg helt paralysert. Jeg tror nattevakten også fikk sjokk , for jeg kunne ikke høre en lyd fra den kanten. Jeg tror jeg må innstallere skjult kamera på et barnerom , for det synet som jeg ble gjenfortalt idag skulle jeg gitt mye for å se.

Gubben hadde som vanlig ikke fått med seg noen ting , når han er forsvunnet inn i drømmeland så er det ingenting som kan vekke han. Selv ikke et atombombenedslag kunne fått liv i den mannen , i hvert fall ikke før det var for sent. Jeg syns jeg ser hvordan det vil bli når en liten gutt blir tenåring , det blir sikkert mye reking på nattestid. Men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle begynne så tidlig , og uttrykket på gubben når jeg fortalte om nattebråk var uførglemmelige.

 

Forklaringen fra en liten gutt er også uforglemmelig , og nå er den også dokumentert. En samtale mellom far og sønn på badet gjorde meg lattermild , den gutten har virkelig en forklaring og unnskyldning på alt han foretar seg.

 

“Sto du opp i natt Isak, mamma sier hun har hørt deg”

“Jaaa jeg fikk ikke sove”, jeg kunne høre hvordan en liten gutt dro ut ordene.

“Ja hvorfor ikke , har du drømt noe skummelt kanskje”.

“Neida det var bare magen som knurret igjen, den bråkte så mye at den vekket meg”

“Ble du sulten midt på natten??” , stemmen til en far var nå full av oppgitthet.

“Ja og tørst , men jeg ordnet det selv pappa”, han hørtes så stolt ut der han sto på små barneføtter.

Jeg kunne høre hvordan gubben måtte puste før neste spørsmål , og jeg lå i senga og ventet spent på fortsettelsen.

“Jaaa , hva gjorde du da??” en utålmodig far ventet på svar.

” Jeg hentet flasken min med melk vel , og en pose med popcorn for det liker jeg så godt”

 

Så en liten gutt har storkost seg i natt , med popcorn , en flaske full av melk og en Ipad har han hatt fest , popcorn posen hadde han selvfølgelig kastet i søpla for den var jo tom.
Når man nå er inne på det temaet , ja søppel altså , så dukket nok et mysterium opp i dag.

Min nye assistent kom inn med et forvirret uttrykk i ansiktet , hun klødde seg lett i hodet der hun sto fremfor meg.
“Har mannen din tatt med seg søppelspannet på jobb kanskje , for det står ikke borte i veien der jeg satt det i går”
Hver torsdag er det tømmedag , så assistentene tar det alltid bort i veien dagen før. Men nå var det altså borte , en ny assistent hadde lett både høyt og lavt.

Jeg skjønte ingenting der jeg satt , og det hele ble en så stor komikk at vi måtte bare le. Den eneste forklaringen var at noen måtte ha tatt feil spann med seg hjem , men til og med det hørtes litt usannsynlig ut. For hadde det vært noen som hadde tatt feil så burde det ha stått minst et spann igjen borte i veien , men der var det ingen spann igjen. Så når gubben kom hjem så måtte han ut på jakt , og med seg hadde han sin faste medhjelper. Det viste seg at alle søppelspannene hadde blitt satt enda lenger borti veien , vi var flere som måtte lete litt i dag. Hvorfor aner vi ikke , det ser ut som at dette mysteriet forblir uløst.

Jeg er heldig jeg , de venninnene mine er virkelig noe for seg selv. I dag må jeg bare vise dere hva en venninne av meg har strikket , en liten valp skal slippe å fryse så mye. En liten hundegenser er blitt laget , ja til og med et kallenavn er blitt tenkt på.  Tusen takk kjære du , denne genseren varmet selv meg.

Selvfølgelig kunne ikke jeg heller dy meg , når jeg kom over en hundeside full av tøffe hundeklær så måtte jeg bare. To plagg ble kjøpt inn , og de kom i dag. Så nå gleder jeg meg bare. For nå er det bare to dager igjen , på lørdag starter vi på turen over fjellet , og på søndag er vi nybakte foreldre igjen….

Se så smått

For fem år siden slo lynet ned , og helt siden da har livet vært en kamp.

Jeg vil dra det så langt at kampen mot systemet er verre enn en djevelsk sykdom , redselen for å miste sin egen frihet er større enn en dyster fremtid.

Her sitter jeg 41 år gammel , jeg er både småbarnsmor og kone.

Til tross for en sykdom så er jeg fortsatt det , og jeg streber hardt hver dag for å fortsette å fylle disse rollene.

 

Men alt Bergen kommune ser er min sykdom , en sykdom som før eller siden vil forverre seg.

Det at jeg har vært stabil lenge bryr de seg ingenting om ,alt de ser er en syk kropp.

En syk kropp med et friskt hode , et friskt hode som gjør at jeg fint kan tenke selv.

Men det betyr lite , for nå skal jeg få en hjelp jeg slettes ikke vil ha.

 

Livet mitt blir nå innskrenket før tiden , de presser på meg en dyster fremtid til tross for at jeg ikke er der enda.

En dyster fremtid der jeg ikke kan bestemme selv har nå innhentet meg , men alt jeg vil er å leve mens jeg kan..

Oppleve ting , skape minner med mine kjære.

Men viktigst av alt være en mamma , en mor som kan heie frem fra sidelinjen uavhengig om far kan være med.

 

De kunne ikke ta hensyn til kun tre uker i året sa kommunen , men for oss er det mye mer enn tre uker i året.

Hadde dette vært et normalt år så hadde vi gjort alt for å oppleve mest mulig , vi hadde gjort alt for å skape minner.

Men det verste er følelsen man får , jeg føler meg umyndiggjort bare fordi kroppen min er syk.

Den dagen retten til å bestemme selv forsvinner vil jeg miste meg selv , da vil også jeg forsvinne.

 

Jeg klarer fortsatt mye , men alt en kommune ser er fremtiden.

En fremtid ingen kan spå hvordan vil bli , en fremtid ingen vet når kommer.

En kommune har prøvd i to år , i to år har de prøvd å få meg til å velge deres ordning.

Det til tross for at jeg har vært stabil , og til tross for at denne ordningen ikke dekker mine behov.

 

De kunne ikke sitte og se på sa de , se på at en BPA ordning ikke fungerer.

Likevel har de gjort lite for å hjelpe , de kunne tydeligvis ikke gripe inn.

Så nå er de kommet til en konklusjon , jeg trenger barnevakter som kan styre mitt liv.

Alt jeg har lyst til er å leve slik jeg vil , så vær så snill , ikke sykliggjør meg før tiden…