Jeg kjente det allerede første dagen , en historie kom flommende over meg. Min historie , en historie om sorg og redsel. Nordås har blitt en korridor full av minner , rommene påminner meg om en tung tid. En tid jeg hver dag prøver å glemme , hjertet mitt brister hver gang jeg tenker tilbake på den tiden. Det som skulle bli min lykkeligste tid ble til et mareritt , en nyfødt liten gutt så dagens lys , lite visste jeg at det skulle være begynnelsen på slutten av mitt eget liv.
Min historie med Nordås begynte allerede 4 måneder etter fødselen av Isak. Mine første sykdomstegn begynte mens jeg enda lå på fødestuen. Jeg hadde et fint svangerskap, var frisk og rask men mye sliten. Jeg gikk hele ni dager over tiden og natten før planlagt igangsetting startet fødselen. Nå hadde jo jeg vært med på dette tre ganger før, så jeg visste hva jeg gikk til.
Mine to siste fødsler hadde jeg klart meg uten noen form for bedøvelse , og det var håpet denne gangen også. Men jeg tror også min første fødsel lå i bakhodet , for da fikk jeg en følelse av å miste all kontroll. Siden jeg var så ung når jeg fødte første gang ble Epidural anbefalt , og etter det bestemte jeg meg for aldri mer. Jeg liker å ha kontroll, og riene klarer jeg fint å jobbe meg igjennom. Men med Epidural føler jeg at jeg mister litt av kontrollen , og under min første fødsel ble jeg helt nummen fra livet ned.
Så derfor skulle jeg prøve denne gangen også , minst mulig bedøvelse var planen. Alt gikk fint i begynnelsen av fødselen, jeg klarte meg med litt lystgass og følte jeg hadde kontroll. Men så begynte jeg å bli dårlig, kvalm og svimmel. Så gikk alarmen, blodtrykket steg til værs og pleierne fylte rommet. Stakkars mannen min som ikke har vært med på dette før, han ble grepet av panikk.
Av en eller annen grunn så forholdt jeg meg rolig under den hektiske stunden, jeg tror egentlig at jeg ikke oppfattet alvoret i det hele. Etter at jeg hadde fått blodtrykk senkende medisin og alt var stabilisert, ble det bestemt at jeg måtte ha Epidural. Det er rart, for i etterkant har jeg tenkt mye på hvorfor jeg absolutt ikke ville ha bedøvelse, det var akkurat som jeg visste at nå kom det til å gå til Hel….!!
Så da lå jeg der uten følelse fra livet og ned, måtte bli fortalt når jeg skulle presse og jeg kjente ingenting. Et flashback kom tilbake , minnene fra min første fødsel kom tilbake. Men etter ca ni timer kom en nydelig gutt til verden, lykken over et lite mirakel fylte rommet. Når en liten gutt ble lagt på mitt bryst forsvant tid og sted , verden stoppet opp der et øyeblikk.
Men etterhvert oppdaget jeg at noe ikke var som det skulle , noe var galt. Venstrefoten min ville ikke lystre, jeg var blitt delvis lam. Men jeg slo meg til ro, for som jordmoren sa, Epiduralen kunne jo sitte i en stund. I ettertid så synes jeg det er litt rart at legen ikke fanget det opp, for dagen etter, klar for hjemreise var jeg ikke bedre, jeg slepte venstrefoten med meg.
Som nybakt mor så er det bare en ting som står i hodet på deg, det nyfødte barnet. Det er altoppslukende og du setter deg selv i siste rekke. Etter ca seks uker hjemme med en fot som fortsatt ikke spilte på lag, tok jeg min første litt lengre trilletur. Vondt skal vondt fordrive er det noe som heter, og jeg tenkte vel at aktivitet skulle hjelpe. Jeg trente jo gjennom hele svangerskapet og elsket å holde meg aktiv. Jeg hadde gledet meg til lange trilleturer, fjellturer med den lille i bæremeis på ryggen, være mye ute og dele naturopplevelser med han. Men dagen etter min første trilletur (som forøvrig innebar barnevogn, to hunder og bratte bakker) så datt jeg om hjemme om morgenen. Jeg fikk ringt mine foreldre, og kom meg til legen. Hun så på meg i omtrent to minutter før hun henviste meg til innleggelse samme dag.
Min mann jobbet borte i den perioden og var nettopp egentlig begynt på jobb igjen da han ble kommandert hjem igjen. Nå var panikken i gang, hva feilte det meg?? Etter to uker på Nevrologisk avdeling, utallige prøver og undersøkelser, pendling opp og ned hver dag med den lille på armen fikk jeg en forklaring, blodpropp i ryggmargen. Hadde jeg bare visst da at årsaken skulle vise seg å være noe helt annet hadde jeg nok reagert annerledes.
Jeg begynte å strigråte, jeg var ikke udødelig, jeg var livredd. Men jeg ble beroliget av legen som mente jeg kunne trene meg tilbake og dermed ble jeg henvist til Nordås. Samme dag som dette skjedde møtte jeg en skjønn dame på sykehuset som også var innlagt. Hun la sin elsk på Isak. Barna hennes var på besøk, barn i tenårene, fire barn hadde hun. Så fortalte hun meg at hun hadde kreft, uhelbredelig kreft. Er det ikke rart hvordan noen mennesker kommer inn i livet ditt når du trenger det som mest? Der og da skjemtes jeg over min egen reaksjon tidligere, for jeg kunne ihvertfall gjøre noe med min egen situasjon. Dette skulle vise seg å være helt feil….
Når jeg ankom Nordås var jeg full av pågangsmot og motivasjon, mye takket være møte med denne fantastiske damen som jeg hadde møtt på sykehuset noen måneder før. Der oppe ble jeg møtt av noen fantastiske mennesker. Et helt team bestående av fysioterapeuter, ergoterapeuter, leger og sykepleiere som kun har et mål for øye, nemlig å sørge for at du har det bra. Det føltes så trygt og godt å være der og jeg var virkelig i gode hender.
Og jeg trente, Gudene skal vite at jeg trente, nå kom all min kunnskap fra tidligere trening til nytte. Jeg følte faktisk at jeg ble bedre i løpet av ukene jeg var der. Jeg hadde flere opphold på Nordås dette første året. Etter ca seks måneder merket jeg imidlertid at armene mine ble svakere, og da begynte jeg å ane ugler i mosen. Det var på denne tiden jeg begynte å Google og ALS dukket opp for første gang i hodet mitt. Jeg husker at jeg nevnte denne bekymringen til venner, familie og til og med legene på sykehuset, men jeg ble bare avfeid, det var ikke vanlig å få ALS i så ung alder.
Når jeg nå sitter her i dag så vet jeg jo bedre, og magefølelsen er ikke noe man kimser med. Ett helt år tok det før en diagnose var på plass , ett helt år med mange tårer og uten hjelp. Nå er jeg tilbake på det stedet der alt startet , jeg er tilbake i en korridor full av minner. Takknemligheten er stor for at jeg fortsatt kan , etter fem år holder jeg enda ut….
