Der kom det igjen , det lille øyeblikket jeg lever for. Jeg kan føle hvordan det fyller meg , sprer seg rundt som små sommerfugler. Små vingeslag bringer med seg en varme så stor , en varme som kan smelte selv det kaldeste hjerte.
Lykken er så kort men likevel så mektig , så lite men likevel så stort. Livet er langt og tungt , mange prøvelser møter vi på vår vei. Men selv når det er mørkt kommer de , lyden av lykke er bestandig nær. Nærmere enn du tror , og noen ganger ligger den bare der og venter på deg. Venter på at du skal gripe den , venter på at du skal se.
Du har kanskje hørt den idag , var det noen som lo? Eller kanskje har du sett den , hun som smilte så stort. Kanskje sanset du den , var det lukten av vår? Eller kanskje du lyttet til den , lærka som sang en vakker melodi.
Hver dag prøver jeg så hardt , prøver å finne lykken i de nære ting. Lyden av barnelatter tidlig en morgen , eller lyden av ugla som våkner til liv i mørket. Smaken av den siste sjokolade biten som smelter på tunga , gitt av små barnehender bare til meg. Lykken er overalt , du må bare se den.
En ny dag er nettopp begynt , dagens første lysstråler skinner på deg. Kanskje du er sliten , kanskje er du lei. Men en ting kan jeg love deg , de kommer i dag også. De små øyeblikk som gjør livet verdt å leve , kanskje har de allerede kommet. Så når du sitter der nå med dagens første kaffekopp så er den nær , ta en slurk og føl på lykken over at du har fått enda en ny dag i gave…
Vi ble sittende altfor lenge oppe i går , og som vanlig var det jeg som fikk skylden for nettopp det. “Ka i svarte hæl#ete , e klokka 02.00??” gaulet gubben når filmen HAN begynte å se på var ferdig , og like etter kom en velkjent setning som sa alt. “Har du røkt sokkane dine?” Jeg var egentlig klar for å legge meg etter påskekrimmen var ferdig , men så begynte det selvfølgelig en thriller på Tv2 som fanget oppmerksomheten til oss begge. Det var under filmen jeg la merke til det , hvite snøfnugg kom dalende ned fra oven.
Når vi omsider gikk for å legge oss hadde bakken allerede blitt dekket , og jeg måtte sende gubben ut for å redde påskeliljene mine igjen. Snøen hadde for alvor lagt seg i dag når jeg våknet , og solen fra en skyfri himmel ga oss skikkelig påskestemning på denne siste påskedagen. Men jeg må innrømme at jeg sukket litt for meg selv inne i senga når jeg så at vinteren var kommet tilbake , og det samme gjorde faktisk en liten gutt også. Jeg var litt spent på hvordan natta hans hadde vært , for han overnattet på rommet til storesøster i natt. En dobbeltseng ble plutselig i minste laget for min datter , for det var ikke bare lillebror som hadde bestemt seg for og overnatte. En liten pelskledd tass ville også være med , det ble plutselig veldig folksomt inne på et soverom.
Jeg våknet ikke før 08.45 i dag , og da sto gubben også opp. Jeg ble liggende og dra meg mens gubben gikk ut med en liten tass , og av lydene utenfor vinduet mitt skjønte jeg at det var en til som ikke var særlig fornøyd med at vinteren var tilbake. Gubben fikk store problemer med å få en liten tass med seg , han skulle nemlig ikke bli kald på potene sine. Jeg tror jeg må kjøpe noen potesokker til neste vinter , så får vi håpe at dette er det siste snøfallet på en stund. En liten gutt for også tidlig ut i dag , han gledet seg til å kunne leke med nabobarna igjen.
I dag måtte jeg bare juble litt for meg selv , for i dag gjorde gubben noe jeg har mast om i over tre måneder nå. Julelysene i flaggstangen har nemlig hengt oppe helt til nå , det eneste gubben hadde gjort var å trekke ut kontakten så de ikke lyste lenger. Men i dag måtte gubben ta de ned før de ble ødelagt , for vinden hadde rosket en av lyslenken opp av bakken. Så at julen varer helt til påske er igjen blitt bevist , ting tar litt tid med en finnmarking i hus. Nå sitter jeg her og lurer på om jeg må vente like lenge på å få gangen ferdigstilt , kanskje vi kommer i mål til sommeren engang.
I morgen blir det en lang dag for meg , jeg har prøvd å la være og tenke på det i påsken. Det er nemlig kontroll på sykehuset i morgen , og siden jeg er med i studie med den nye medisinen så tar det noen timer der oppe. I tillegg har jeg sagt ja til en annen undersøkelse , jeg skal igjen få en slange ned i strupen. Jeg er nemlig med i et annet forsøk der de ser på hvordan strupen til ALS syke reagerer når vi bruker Bipap og hostemaskin. Jeg har allerede vært igjennom denne undersøkelsen med Bipap maskinen , og i morgen er det hostemaskinen som skal måles.
Som alltid gruer jeg meg til kontrollen , men selve kontrollen har fått mer mening etter at jeg fikk være med i disse studiene. Det viktigste for meg er selvfølgelig lungetestene , så lenge de er stabile så feirer jeg. Så kryss gjerne fingrene for meg i morgen , jeg tar imot alle gode tanker. Det er som lungelegen sa sist , det er et mirakel at jeg fortsatt kan sitte her og smile etter den lungebetennelsen for to vintre siden , men jeg vil gjerne oppleve mange vintre til….
PS : To av vinnerne har kontaktet meg , men jeg trenger adressen til den siste vinneren også , Anita Ringstad må sende meg adressen sin til [email protected] slik at jeg kan få sendt premiene…
Herlighet for en jobb det ble i går , for den trekningen jeg egentlig hadde tenkt å foreta ble helt umulig og utføre.
For jeg hadde egentlig tenkt å skrive ned alle navnene på de som hadde riktig svar , og deretter samle alle navnene i en bolle som vi kunne trekke fra.
Men da satte gubben foten ned , for verken han eller min datter hadde tenkt å sitte hele natta med dette.
Derfor valgte vi en litt enklere variant , jeg fikk bind for øynene og min datter scrollet over alle svarene til jeg sa stopp.
Så nå har jeg trukket tre vinnere , og det tror jeg spesielt gubben er glad for.
En vinner for hver gåte , men til neste år tror jeg at jeg må få tak i en sponsor slik at jeg kan dele ut flere premier.
Men nå får vi konsentrere oss om årets vinnere , jeg er jo ikke garantert en påske til for å si det sånn.
Så under finner dere både løsninger og vinnerne , tusen takk til alle som har deltatt , for jeg muligheten igjen må jeg nok finne noen litt vanskeligere krimgåter…
Løsningen er…
Krimgåte nr 1 testamentkrøll : Her tror jeg alle hadde riktig , løsningen var selvfølgelig datoen , det er nemlig bare 30 dager i Juni.
Vinneren på denne gåten er Anita Ringstad, Gratulerer!!!
Krimgåte nr 2 fotball drapet : Som de dyktige etterforskerne dere er så tok dere denne også , mordvåpenet var selvfølgelig en istapp og årsaken til at den var forsvunnet var at den hadde smeltet under varmelampa.
Vinneren på denne gåten er Tone Øye , Gratulerer!!
Krimgåte nr 3 bildrapet ble tydeligvis den mest vanskelige i år , men til slutt var det noen som også knekte denne. Løsningen var altså at bilen hadde tak som var nedfelt , og at han blitt skutt bakfra.
Vinneren her er Aud Marit Jansson Aasheim , Gratulerer!!
For at jeg skal kunne sende premiene trenger jeg adressen til dere som har vunnet , fint om dere kan sende meg opplysningene på min private mail adresse som er : [email protected]
Tusen takk til alle som har deltatt , jeg gleder meg allerede til neste år 🐣
Gud hvor godt jeg har sovet i natt , ikke en eneste gang har jeg vært våken. Jeg fikk sjokk når jeg våknet og så på klokken , 07.40 viste viserne på klokken. Bipapen var fortsatt på , noe jeg var veldig glad for. Tanken på at jeg måtte vekke gubben tidlig for å få av meg masken var ikke særlig fristende , det har ikke blitt så mye søvn på han heller på turen. Vi har dessverre ikke nattevakter i påsken , så da må gubben tre inn som vanlig. Heldigvis har natta vært god , vi trengte litt søvn begge to.
Etter at gubben hadde tatt av meg masken sovnet jeg igjen , og i senga ble jeg liggende til klokken ble 11. Hadde det ikke vært for at jeg måtte på toalettet så hadde jeg sikkert lagt der enda , senga mi føltes plutselig ut som en himmelseng. Men jeg fant trøst i tanken på at jeg ikke trengte tilbringe dagen i rullestolen , godstolen sto og ventet på meg idag. Jeg skjønner ikke hvordan andre ALS syke klarer å sitte i rullestolen hver eneste dag , jeg klarer det ihvertfall ikke.
Det var tydeligvis ikke bare meg og min mann som hadde sovet godt i natt , en liten gutt var nemlig full av energi idag når han sto opp. Så mye energi at jeg håpet det var finvær ute , for det eneste som kan tømme en liten gutt for krefter er mye uteaktivitet. Jeg håpet faktisk på at værmeldingen faktisk hadde rett , for snø hadde vært mye bedre enn det været jeg våknet opp til.
For ute hadde høstværet igjen tatt over , regnet plasket mot ruten og vinden ulte rundt hushjørnet. Så det var bare å belage seg på nok en innedag , vi har ikke akkurat vært heldig med påskeværet i år. Heldigvis var en liten gutt veldig glad for å komme hjem til sine egne leker , og han trives godt i sitt eget selskap. Dessuten har han en liten firbeint venn som han kan leke med , og det har vært en fryd og se på de to idag. Hele sofaen ble bygd om til en hule til en liten tass , en liten arkitekt var veldig fornøyd med arbeidet sitt.
Koser seg i den nye hula si
Gubben slo på stortromma og lagde skinkestek til middag idag , det tok ikke lang tid før en deilig duft begynte å spre seg rundt i huset. Det ble tydelig at energien var tilbake hos gubben , for det er en stund vi har hatt en så god middag. På tross av været så har dette vært en god dag , vi har bare slappet og kost oss. Nå ser jeg frem til nok en kveld med påskekrim på TVen , det er nemlig høydepunktet for meg i påsken. Men før jeg kan sette meg ned og nyte roen fremfor TVen så har jeg en jobb å gjøre , aldri hadde jeg sett for meg at mine påskegåter skulle skape et så stort engasjemang. Min datter er helt svett her , det er nemlig hun som har fått i oppgave og gå igjennom alle svarene deres.
Så i kveld trekker jeg tre vinnere og legger det ut i morgendagens første innlegg , så skal jeg prøve å få sendt premiene avgårde så fort som mulig. Tusen takk til alle dere som har engasjert dere , det har vært en fryd og se alle svarene deres. Nyt resten av denne påske søndagen , og tenk på at vi har enda en fridag og se frem til…
På veien hjem i går følte jeg plutselig at jeg var i en ekte påskekrim , for i baksetet satt min far og fortalte historier fra hans tid. Jeg visste at vi hadde slektninger fra Værlandet , noen bor der fortsatt. Men det jeg ikke visste var at min far hadde hatt mange jobbreiser til denne øya i sin tid , han jobbet nemlig mange år i Televerket som det het før i tiden. Min far er en fortellerkunstner av de sjeldne , og det gjelder både skriftlig og muntlig. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å høre på han fortelle historier fra hans oppvekst , historier som har fått meg til å gapskratte og felle en tåre. I går kom en slik historie , men akkurat denne historien ga meg frysninger på ryggen.
Min far fortalte at han var lommekjent på disse traktene , og at det slettes ikke var min første gang på denne øya. Jeg hadde ofte vært med han på jobb som liten jente , noe som var veldig overraskende for meg og høre. Jo jeg husket at jeg hadde vært med han på jobb i Televerket , det var jo høydepunktet for en liten jente. Men akkurat dette stedet husket jeg ikke , jeg var vel for liten vil jeg tro. Men nå er det ikke dette historien handler om , det viste seg nemlig at en bestemt hendelse hadde satt dype spor.
På et så lite sted skulle man nesten tro at man var trygg for det meste , i hvertfall grov kriminalitet. Når vi tok ferga fra Værlandet i går så kom vi i land på et sted som heter Fure , og på dette lille stedet skjedde det en hendelse som skulle prege historie bøkene. Det var i 1986 at et ektepar drept her , og det var mannen i nabohuset som viste seg og være morderen. Min far sin historie hadde noen avvik fra det lille jeg fant på nettet , men til gjengjeld fortalte min far flere detaljer rundt denne spesielle hendelsen enn hva jeg fant på internett.
Hva som var motivet for drapene vet jeg ikke , det er det vel bare morderen selv som kan svare på. Men hvis det min far fortalte så var mannen kun i tredve årene når han ble drapsmann , og det var ikke hvilken som helst etterforsker som løste saken til slutt. For når dette ekteparet plutselig forsvant over natta mistenkte politiet at det lå noe kriminelt bak , og en velkjent etterforsker ble kalt inn for å se på saken. Etterforsker Ola Thune var den som fikk saken , han hadde allerede rukket og opparbeide seg et rykte som en svært listig etterforsker.
Det gikk tydeligvis ikke lang tid før Thune rettet oppmerksomheten mot denne naboen , det var noe som ikke stemte der. Derfor tilbrakte etterforskeren mye tid med og rundt denne mannen , alle spor så langt pekte den veien. Det gikk en måned før saken ble løst , og ifølge min far var det hunden til morderen som felte han til slutt. Det viste seg at han hadde tatt livet av ekteparet med en hammer , og deretter hadde han rodd likene ut på Vitnesfjorden og dumpet de på fjordens dypeste punkt.
Mannen tilsto til slutt , og ved hjelp av miniubåter som var en relativ ny teknologi på den tiden ble likene funnet helt nede på 350 meter. Men det var slutten på historien som ga meg frysninger på ryggen , for det viste seg at drapsmannen aldri ble dømt til fengselsstraff. Han ble vurdert som uskikka til å sone i fengsel og ga han heller en sikringsdom i stedet , og ifølge min far bor han på stedet enda. Så når vi kjørte i land på Fure så kjente jeg på det , jeg var blitt fanget i en ekte påskekrim…
Jeg var så gåen i går kveld at jeg sovnet med en gang hode traff puta , og det til tross for at jeg ikke lå særlig godt. Kroppen min er blitt avhengig av en regulerbar seng , spesielt beina må heves for at jeg skal få ro i kroppen. Det ble likevel noen timer på øyet , så jeg var litt mer uthvilt når jeg våknet i dag. Akkurat det kom godt med i dag , for i dag sto hjemreisen for tur. Klokken 08.00 var det bare å komme seg opp , for da kjente jeg at ryggen min hadde fått nok. Dessuten trengte vi noen timer på oss for å rydde ut , utsjekk tidspunktene er det eneste minuset med å bo på hotell /leilighet.
Vi tok ferga som gikk 12.45 fra Værlandet , det passet bra med utsjekk tidspunktet også. Dessuten ville vi være hjemme i normal tid om vi kom oss avgårde litt tidlig , det er alltid godt å kunne få litt av kvelden med seg etter å ha vært borte. Er det ikke rart at hjemturen alltid går mye fortere enn tilturen? Godt var egentlig det , for når vi nærmet oss den andre ferga begynte det å skje rare ting med gubben.
Ufrivillige rykninger og unormale ansiktsgrimaser gjorde meg plutselig bekymret der et øyeblikk , hadde gubben fått slag bak rattet eller noe? Når han i tillegg begynte og synge stille for seg selv tenkte jeg mitt , det var en stund der hvor jeg fulgte mer med på gubben enn noe annet. Han oppdaget plutselig at jeg nistirret på han , og da kunne han berolige meg med at han bare var litt trøtt. Ikke at jeg ble så særlig beroliget av den grunn , for aldri hadde jeg sett maken til grimaser.
Dette bildet hang i leiligheten vi leide , jeg syns det var råtøft!
Men jeg hadde mine egne problemer og tenke på , problemer som egentlig begynte allerede i går. Smerter i kroppen er noe jeg er vel vant med , det er også en grunn til at jeg står fast på smerteplaster. Et smerteplaster som skal byttes hver femte dag , men som dessverre ble glemt den dagen vi dro. Når hjemmesykepleien ringte etter at vi hadde dratt og fortalte at hun hadde glemt å bytte plaster på meg den morgenen ble jeg litt fortvilet , for jeg visste hvordan det ville utarte seg. Så når smertene begynte å eskalere i går morges så var det bare og bite tennene sammen , og håpe på at det ikke ville bli noe verre til vi kom hjem.
Du kan tro det var deilig og komme hjem til godstolen igjen , rullestolen er ikke akkurat behagelig og sitte i over lengre perioder. Det var også helt herlig og se hvor mye påskeliljene mine hadde vokst siden vi dro , en dag med sol i Bergen har nok gjort underverker. Derfor ble jeg igjen fortvilet når jeg så det var meldt snø i morgen , nå får kong vinter snart gå og legge seg for godt.
Jeg må innrømme at jeg har vært veldig spent i dag , spent på om dere tok denne siste påske krimmen min like fort. Det gjorde dere ikke , faktisk er det ingen som enda har løst den. Jeg visste den ville være vanskelig , men jeg trodde kanskje at noen av dere hadde hørt den før. Men siden jeg gjerne vil ha en vinner på denne også så skal jeg gi dere et hint , dere må fokusere på bilen , hvis alle vinduer er igjen og dørene låst hva da? Den er en så logisk løsning at dere rett og slett ikke tenker på det , men jeg regner med at noen tar den i løpet av kvelden. Endelig satte jeg dere litt fast , så nå har dere noe og bryne dere på ikveld , lykke til…
PS : Nå så jeg at noen hadde løst den , så flott 🐣👏
Disse to dagene har flydd avgårde , i dette øyeblikket sitter vi i bilen på vei hjem. Heldigvis har vinden stilnet i løpet av natten , og det er nok min mor spesielt glad for. Hun er nemlig ikke så begeistret for høy sjø når vi skal ta ferger , men det ser ut som det blir en rolig overfart idag også. Vi har hatt det helt fantastisk her , og jeg kommer til å savne den nydelige utsikten. Samtidig skal det bli godt å komme hjem igjen , nyte siste rest av påsken i rolige omgivelser.
Det som også nærmer seg slutten er mine påske mysterier , her kommer den siste gåten min for i år , så får vi se om dere tar denne også.
Tusen takk til alle som har engasjert seg , det har vært en fryd og følge med på hva dere har funnet ut.
Så nå skal jeg få hjelp av familien i morgen til å trekke tre heldige vinnere , og forhåpentligvis tar det ikke så lang tid før jeg kan annonsere hvem det er.
Fortsatt god påske til dere alle , nyt den til det fulle….
En mann ble funnet skutt i sin egen bil. Det fantes ikke kruttslam på kroppen hans, noe som indikerte at drapsmannen hadde avfyrt skuddene fra utsiden av bilen.
Det merkelige var imidlertid at alle vinduene var lukket og dørene låst og det fantes ikke kulehull hverken i vinduer eller bilen forøvrig. Det eneste kulehullet var i mannes hode. Hvordan var han blitt drept?
Jeg oppdaget ikke det før jeg ble slengt i seng i går kveld , at vinduene strekte seg helt oppunder taket. Det føltes nesten som at vi sov utendørs , for på himmelen lyste stjernene ned på oss. I et forsøk på å få en liten romantisk stund med gubben prøvde jeg og formidle den vakre stjernehimmelen til finnmarkingen ved min side , men svaret tydet på at han hadde fått nok romantikk i løpet av en dag. “Ka e det du tyter etter , legg dæ te å sov kjerring”
Etterhvert prøvde jeg nettopp på det , ja sove altså. Men med et nytt underlag på en skrotten kropp ble det vanskelig. Så det ble heller dårlig med søvn på denne kjerringa , men akkurat det er jeg blitt ganske så godt vant med når vi er på tur. Noen ganger skulle jeg ønske senga mi hjemme var som en reiseseng , som jeg kunne tatt med meg uansett hvor jeg dro. Men når jeg våknet ble den dårlige natten fort glemt , for det første jeg så når jeg slo opp øynene var bølger på et endeløst hav.
Hvite skumtopper tydet på at værmeldingen hadde truffet riktig , det hørtes ut som det var orkan i kastene på utsiden av fire vegger. Heldigvis var det fint vær , men vindfullt var det ingen tvil om at det var. Klokken 09.00 banket det på døren her , frokosten ble servert rett på døra av eierne av hotellet. En hel kanne med kaffe , juice og tre ferdigpåsmurte baguetter ble vår frokost idag. Rene luksusen spør du meg , og det var godt og se at de tok smittevernsreglene på alvor.
Ungdommene våre var også oppe tidlig , ja min datter var den som var først ute. Med håret rett opp kom hun inn her , til og med pelsen til vår firbeinte venn lille venn sto alle veier. Min datter måtte vekke en liten tass i dag for å få han ut på dagens første luftetur , han var helt ferdig igår etter alle de nye inntrykkene.
Etter en liten vurdering av været fant vi ut at vi måtte prøve å gå oss en tur , så etter at vi hadde kledd på oss fire lag med ull var det bare å komme seg ut før vi besvimte av heteslag. Hele familien samlet seg for å utforske øya litt nærmere , noen syklet mens andre gikk. Jeg derimot kom jo ut døren på fire hjul , men selv om rullestolen veier hundre kg så hadde jeg store problemer med å holde meg på veien i de aller verste vindkastene.
Ikke fikk jeg puste heller i de verste vindkulene , det var et øyeblikk der hvor jeg tenkte at jeg kom til å bli en del av neste påske krimgåte. Prate var heller ikke mulig , vindkastene kvelte ordene mine. Plutselig stoppet alle sammen opp i et veikryss , og der ble de til min store fortvilelse stående og diskutere i en evighet om hvilken vei de skulle gå. Var det for svarte ikke bare til å gå?? Til slutt ble jeg så irritert at jeg tok saken i egne hender.
Hvor skal dere??
Med hånden godt plassert på joysticken ga jeg bånn gass , medvinden i ryggen førte til at jeg fikk uvanlig god fart bortover veien. Steinspruten sto ut etter meg , plutselig følte jeg meg litt som Reodor felgen i Flåklypa , rullestolen hadde fått et ekstra gir. Men da våknet gjengen rundt meg , alle satte i med å rope i kor. ” NEEEI Vivian , kom tilbake ” hørte jeg bak meg , men jeg bare lo og fortsatte i samme gir bortover veien. Var vi liksom ikke her for å utforske øya??
Men til slutt fikk jeg også nok , så jeg bestemte meg for å sette kursen tilbake igjen. Jeg la merke til at resten av turfølget nesten hadde tatt meg igjen , nå var tydeligvis alle klar for å komme seg inn igjen i varmen. Men når jeg snudde rullestolen følte jeg meg plutselig som en strandet hval , for det jeg ikke hadde tenkt på var at nå var det slutt på medvinden. Motvinden kom imot meg som en fjellvegg , jeg fikk verken puste eller rope. Tilbake turen ble en kamp mot livet , alt jeg hørte rundt meg var bølgene som slo inn mot land.
Den siste bakken opp til leilighetene tok nesten knekken på meg , når jeg endelig kom meg frem var jeg helt tom for krefter. Der satt jeg helt utladet når turfølget kom heseblesende opp bakken etter meg , jeg hadde tydeligvis tatt knekken på de også. Aldri har jeg vært så glad for å komme inn i varmen igjen , det var som å kjøre inn i himmelriket.
Men etter noen timer med litt hvile var det bare å komme seg ut igjen , vi hadde jo en påske jakt vi måtte få unna. Gubben spratt ut når en liten gutt ikke så , ned til sjøen bar det for å gjemme et påskeegg til en liten gutt. Storesøster fikk i oppgave og lage kart , og sammen med en liten gutt og storebror gikk de ut for å begynne jakten. Det gikk ikke lang tid før en liten gutt kom stormende inn her , overlykkelig over at påskeharen nok en gang hadde husket på han. To foreldre var mer glad for at jakten nå var over , det blir nemlig vanskeligere og vanskeligere for hvert år og lure en liten gutt.
Hmm hvor er det egget mon tro??Er det noe her??
Resten av ettermiddagen ble tilbrakt hos min lillebror , de hadde nemlig leid en leilighet et stykke unna oss. Det var nemlig fullt her når de bestemte seg for å bli med oss på tur , så de leide seg en leilighet på Bulandet en mil unna. Så etter middag så var det bare å komme seg ut i vinden igjen , men denne gangen tok vi bilen. Vi fikk en fin stund sammen , og ungene fikk frest fra seg. Vel hjemme igjen kjente jeg at nå var det godt at dagen nærmet seg slutten , for jeg er helt ferdig her jeg sitter. Så nå blir det godt med litt Tv kos før leggetid , og hvis jeg ikke får sove i natt så skjønner jeg ingenting , for nå er jeg helt kaputt….
Det er så kjekt å se at dere engasjerer dere , for noen fantastiske lesere jeg har!
Jeg skulle så gjerne gitt dere alle en premie , men da ville gått konkurs i følge gubben.
Nå håper jeg bare denne gåten er litt vanskeligere , men som de privat detektivene dere er så løser dere nok denne også.
Så her kommer gåte nr 2 , lykke til alle sammen 🐤🐣
Kriminalbetjentene Thoresen og Økland var som vanlig litt sene til åstedet. Ikke fordi de som ellers hadde stoppet opp for en kaffe og en sigarett, men fordi de hadde slitt med å finne riktig inngang. Åstedet var Ullevaal Stadion, og inngang 12. Det var iskaldt ute, og istappene hang rundt inngangene og dekket til tallene som skulle fortelle publikum hvilken inngang man befant seg ved.
Det var lenge siden de to hadde hatt sin storhetstid på Ullevaal, men de trodde likevel at inngangen skulle være relativt lett å spore opp. Etter et par runder rundt stadion klarte likevel de to sporhundene å lukte seg fram til riktig inngang takket være at Økland brakk av istapper på alle steder han trodde det kunne være skilt.
Litt nede i tunnellen, i varmen, stod den unge politietterforskeren Ødegaard og ventet på dem. Det største talentet norsk politi hadde sett på år og dag, i hvert fall om man skulle tro bloggen til Ødegaard. Betjentene var der for å hjelpe til med noe Ødegaard ikke klarte å skjønne, det var alt som hadde blitt sagt på sambandet. Så det var bruk for erfaring likevel hadde de to gamle politibetjentene sagt til hverandre.
Inne i tunnellen, under en varmelampe, stod Ødegaard sammen med rettsmedisineren Iversen. De snakket sammen, eller kanskje mer riktig – de stod og klødde seg i hodet begge to.
Foran dem lå en mann. En mann kledd i svart shorts, en svart dommerdrakt og noen gyselige fotballskolignende greier. I hånden hadde han et rødt kort, mens det var en dommerfløyte i munenn. Det så ut som om noen hadde drept en fotballdommer i det han ga et rødt kort, tenkte Thoresen.
-Dette er dommer Fjørtoft, sa Ødegaard. Han dømmer i Tippeligaen og en del landskamper. Eller, dømte, heter det vel.
Det var blod på bakken, og dommeren hadde dype sår på hele ryggen. Bortsett fra blodet var det bare en stor vanndam ved siden av liket. Det var alt.
Ødegaard snudde seg mot de to betjentene og sa:
-Vi stoppet en del folk på vei ut herfra, og vi er sikre på at en av dem er morderen. Ingen av dem hadde noe mordvåpen, og alle gikk ut inngang 12 i timen rundt drapet. Noen kom sikkert ned publikumstrappen, men en kom altså herfra. Uten mordvåpen.
Thoresen skulle akkurat til å spørre hvordan de kunne ha visst om mordet da Ødegaard fortsatte:
-Vi stengte av hele denne siden fort fordi dommer Fjørtoft var på telefonen med oss da det skjedde. Han mente at han var blitt forfulgt. Det siste vi hørte var at han stod ved der varmelampen vanligvis var på, og så hørte vi skrik. Da stengte vi dørene, og de få folkene som var her for å se treningskampen i denne inngangen ble stengt inne. Dessvere hadde ingen mordvåpenet på seg, så alle er fortsatt under mistanke.
Økland smilte lurt. Erfaring var en fordel noen ganger. I de 20 minusgradene som var der stilte han seg under varmelampen for å tine hendene for å gni de godt sammen. Han visste hva mordvåpenet var, og hvorfor det var borte.
Det slår aldri feil , det blir alltid kaos når vi skal på tur. Litt i seneste laget kom gubben dundrende ned trappa i dag tidlig , de tunge skrittene fikk vinglassene til å klirre faretruende i glassskapet. Skyvedøren gikk som vanlig opp med et smell , og igjen ble jeg påminnet om at hengslene på døra snart må byttes ut. Soverommet mitt ble forvandlet til et lagerrom i går kveld , alt av mat og bagasje fylte nesten hele gulvet. Til min store lettelse var det bagasjen som fikk gjennomgå først , gubben lempet alt ut i gangen med hard hånd.
Hver gang vi skal på tur så stiller jeg det samme spørsmålet , “har du husket…” får gubben høre hver eneste gang. Jeg vet nemlig hvem jeg er gift med , med en utålmodig finnmarking så må man passe på. Likevel får jeg det samme svaret hver eneste gang , og idag var intet unntak. “Æ har full kontroll , du kan ta det me ro ” ropte gubben fra gangen , men jeg følte meg ikke særlig betrygget av det svaret.
Hvem i huleste er det som har funnet på ordtaket ut på tur aldri sur , det ordtaket fungerer ikke her i huset ihvertfall. Det er alltid noe som skjærer seg , og det er alltid noen som surmuler over at de ikke fikk viljen sin. Idag var det hundeburet som skapte problemer , det kom nemlig ikke på tale at det buret skulle inn i min sønn sin bil. Så rett før avreise måtte vi omorganisere hele bilen vår for å få plass til hunden også , vi kunne jo ikke dra uten han.
Men vi kom oss til slutt avgårde , ja eller det vil si at vi kom oss to kilometer bort i veien før det ble stopp igjen. Enda vi var ute og handlet i går så hadde gubben glemt en vesentlig ting , bensintanken var nesten tom. Jeg freste der jeg satt i passasjersetet , vi hadde jo ikke så god tid! Dessuten satt jeg bare og ventet på at gubben skulle komme på at han hadde glemt noe , for det er nemlig ganske så typisk. Men akkurat det kom han ikke på før vi nesten var kommet frem , og igjen freste kjerringa i passasjersetet.
Det var nemlig vannposen til sonden gubben hadde glemt å ta med , så hvordan gubben har tenkt å få i meg væske på disse to dagene tør jeg ikke tenke på. Selve turen gikk knirkefritt , vi fikk til og med sol på veien. Dessverre forsvant den når vi kom til Askvoll , der ble vi ønsket velkommen av mørke skyer på himmelen. Nå gjensto bare en ferge før vi var fremme , og allerede på fergekaien begynte kjentsfolk og dukke opp. Min lillebror med familie var også kommet frem , og min tremenning med mannen var også der.
Det ble rene skjære slektsstevnet på fergekaien , og siden det var en hel time til fergen gikk så fikk vi god tid sammen. En liten gutt ble overlykkelig over å se søskenbarna igjen , og en strategisk plassert lekeplass fikk gjennomgå av tre små full ladete duracell kaniner.
Fergen over tok en time , og den tiden benyttet gubben godt. Lave snorkelyder kunne høres bak rattet , han kan som sagt sove når som helst hvor som helst. Halvveis over med ferga begynte bølgene og komme , det ble tydelig at vi var på vei ut i havgapet. Men når fergen la til havn og fergelemmen ble åpnet fikk vi oss et praktfullt syn , Værlandet levde virkelig opp til sitt rykte. Her blir det nok mange vakre bilder etterhvert , i morgen må vi utforske stedet mer. Leilighetene lå idyllisk til med utsikt rett ut i havgapet , og når vi kom inn ble vi gledelig overrasket. For her kan vi ligge i senga og nyte havutsikten , og leiligheten var fantastisk flott utstyrt med alt vi trengte.
Det var til og med veranda som jeg kunne kjøre ut på , det var et stort pluss for meg som elsker havet. Nå er vi utsultet alle mann , så nå har gubben og min datter heve seg i middagslaging. Det blir Taco til middag idag , enkelt men fryktelig godt. Jeg sitter bare og nyter utsikten mens jeg tygger på en marsipansjokolade , livet kunne ikke vært så mye bedre nå…
PS : Gubben har selvfølgelig med seg dronen , det ble noen fantastiske bilder som jeg bare måtte dele med dere. Værlandet er villt og vakkert , her får du virkelig naturen tett innpå…
