I dag var det jeg som gikk ned for telling , kroppen var helt ferdig når jeg våknet i dag. Egentlig hadde jeg bare lyst til å bli i sengen , men jeg klarte å presse meg opp til slutt. Du vet du er sliten når du ikke orker å gå på do engang , jeg var så sliten at jeg ikke orket å vaske meg heller. Det eneste som var nødvendig var og få klærne på , jeg hadde lite lyst til å sitte i Evas drakt hele dagen.
Det var først når jeg kom i godstolen at hjemmesykepleien kom med en nyhet , en nyhet som vekket mange følelser i meg. Jeg hadde nemlig fått innkalling til legen , nå var det min tur til å få vaksine. Pfizer er den jeg skal få , neste torsdag er det min tur. Jeg må innrømme at jeg grugleder meg , jeg aner jo ikke hvordan kroppen min vil reagere. Men jeg har uansett bestemt meg for å ta den , så får det gå som det går. Derfor måtte hjemmesykepleien ta noen undersøkelser i dag , blodtrykk og metning ble målt , og det var når metningen ble målt at jeg fikk meg en overraskelse. Jeg har nemlig alltid ligget litt under normalen når det gjelder oksygenopptak , mellom 90-93 har vært mitt utgangspunkt de siste to årene. Men idag ble den målt til 99% , jeg ble litt målløs der jeg satt.
Hjemmesykepleien ble også litt overrasket , for resultatet kunne ikke bli bedre enn det. Det er nesten så jeg begynner å lure på om denne nye medisinen jeg tar faktisk fungerer , for det er mange år siden jeg har fått et så godt resultat. Enda et resultat å glede seg over , jeg hadde all grunn til å feire idag.
Men jeg var fortsatt for sliten til å tenke på noe feiring , så derfor har jeg brukt formiddagen på å hente meg inn igjen. Jeg tror faktisk en liten pelskledd venn så at jeg trengte litt kos idag , for plutselig sto han på gulvet fremfor meg og pep. Assistenten tok han opp på fanget mitt , og der krøllet han seg godt sammen og sovnet. Det gikk ikke lang tid før jeg sovnet jeg også , varmen fra en pelskledd liten tass fikk kroppen min til å slappe helt av.
Vil du komme opp???
Så jeg har sovet formiddagen bort , det eneste som gjenstår nå er at hodepinen forsvinner snart. Egentlig burde jeg ha vært ute i dag , for været ble faktisk ikke så ille som det var meldt. Solen har også glimtet til innimellom , og jeg fikk en forsmak på hvordan det er å sitte i vinterhagen om sommeren. Alle vinduene bidrar til at det blir glovarmt når solen står på , det ble rene badstuen her inne i dag. Nå håper jeg bare at kroppen kvikner til igjen snart , og at jeg får en mulighet til å komme meg ut i løpet av uken. Jeg har jo noen premier jeg må få sendt avgårde , men helsen kommer som alltids først…
Det skjedde så mye igår på sykehuset at jeg fikk bare med meg halvparten i gårsdagens innlegg , jeg var så glad for at resultatet var bra at ingenting annet betød noe. Jeg kom opp med ryggsmerter og dro hjem med en dundrende hodepine , men til gjengjeld var lykken større enn den fysiske smerten.
Likevel begynte jeg faktisk og lure i går ettermiddag , ja lure på om det egentlig var meg som hadde vært på kontroll. Det var nemlig en som var enda mer utslitt enn meg , og han lå nå og dro tømmerstokker på sofaen. Helt ferdig var gubben , helt kaputt etter å ha sittet på en stol i seks timer. Det er noe sant i det ordtaket om at det finnes alltids noen som har det verre enn seg selv , og for mitt vedkommende så var det gubben igår.
Det begynte allerede under første undersøkelse , en finnmarking ble med ett så fryktelig spak. Bleik ble han også når slangen ble funnet frem , og enda hvitere ble han når slangen ble ført inn gjennom nesen. Jeg kunne høre hvordan han urolig trasket frem og tilbake , skrittene ble bare tyngre og tyngre. Kjerringa som faktisk måtte gjennom undersøkelsen klarte seg nok , nei da var det mye verre for gubben.
Bedre ble det ikke under neste undersøkelse , faktisk ble det hakke verre. Ja for gubben selvfølgelig og ikke for meg , det var tross alt han som igjen måtte se på. Han var kanskje blek under første undersøkelse , men nå ble han nesten usynlig der han satt lent inntil den hvite veggen. Det er tydeligvis ikke bare kameleoner som kan kamuflere seg blant omgivelsene , gubben har også den egenskapen.
Det var nemlig synet av sprøytene som satte gubben ut av spill , og etter en hel time med uttallige stikk fikk han nok. Urørlig ble han sittende på stolen , så urørlig at jeg begynte å lete etter symptomer på at han fortsatt var i live. Med et blikk som var like urørlig stirret han rett frem , et lite blunk og han ville nok svime rett av. Jeg som faktisk ble stukket klarte meg nok , da var det verre for gubben.
Under neste undersøkelse fikk gubben fargen tilbake , pusteprøvene var jo ingen sak. Likevel satt han bak meg og sympati pustet hver gang jeg dro pusten , det kunne jo ikke skade med litt hjelp vel? Det var først når vi var ferdig at jeg la merke til det , små svetteperler kom til syne i gubben sin panne. Rød som en hummer holdt han døren åpen for meg , han hadde nesten pustet på seg et hjerteinfarkt. Så mens kjerringa som faktisk hadde vært igjennom enda undersøkelse trillet upåvirket avgårde , så måtte gubben sette seg ned for å ta en hvil.
Neste stopp nå var laben , et nytt forsøk på blodprøver måtte til. Gubben hadde omsider fått en normal ansiktsfarge tilbake , men det var bare for en kort stund. Et forsøk var nok , sykepleieren traff med engang. Jeg så hvordan blodet strømmet fritt inn i glasset , og det samme så gubben. En ny farge la seg nå over gubben sitt ansikt , et grønnskjær gjorde meg for alvor bekymret. Heldigvis klarte gubben seg gjennom denne undersøkelsen også , kjerringa som hadde tatt blodprøvene kunne puste lettet ut.
Etter seks timer kom vi hjem , og mens kjerringa kjørte kjapt inn i huset krøp gubben inn. De siste krefter ble brukt på å få kjerringa i godstolen , gubben sjanglet i retning sofaen. Så mens jeg begynte på dagens innlegg gikk gubben ned for telling , og der ble han liggende. Det er nemlig ingen spøk når kjerringa skal på kontroll , det vet en finnmarking alt om…
Takk kjære for at du holdt ut , nå er det bare tre måneder til neste gang 🙈
For en dag! Jeg er svett enda her jeg sitter. Litt over ni ble jeg tatt opp av senga , vi hadde ingen tid og miste i dag. Jeg vet av erfaring at disse kontrollene tar tid , og enda lenger tid må beregnes på grunn av studiet jeg er med på. I tillegg hadde jeg jo sagt ja til enda et forsøk i dag , jeg stiller med glede opp på alle forsøk som handler om denne sykdommen. Så da måtte vi starte litt tidligere enn planlagt i dag , jeg ville nødig komme for sent. Heldigvis hadde jeg min mest erfarne assistent med meg i dag , gubben har nemlig skjønt at han faktisk bør være med meg på disse kontrollene.
Snøen dalte ned når vi kom oss ut døra i dag , og jeg var ikke høy i hatten når jeg så at bilen sto nede med garasjen. Gubben hadde nemlig ikke klart å rygge bilen opp til huset , det var altfor glatt til at dekkene fikk feste. Derfor måtte jeg kjøre rullestolen ned bakken , mens gubben gikk bak og holdt igjen så jeg ikke skulle skli avgårde. Det var først når jeg kom inn i bilen at jeg for alvor kjente det , det var som om noen hadde stukket en kniv i ryggen på meg og vridde den om.
Det slår nemlig aldri feil , når jeg gruer meg og får litt angst så slår det seg i ryggen. Pokker også , dette var det siste jeg trengte på en dag som denne. Men her var det bare og bite tennene sammen , satse på at det ikke ville bli verre før vi kom frem i det minste. Tiina sto og ventet på oss når vi kom , hun er den som har gitt meg tilbud om å være med i dette forsøket. Så det første jeg skulle gjennom idag var å få en slange ned i strupen , men denne gangen visste jeg godt hva jeg gikk til.
Formålet med undersøkelsen var og finne ut hvordan strupen reagerte på luften som kom inn fra hostemaskinen , prøve ulike innstillinger for å se om strupen reagerte forskjellig. De er så flinke , etter en liten sprut med bedøvelse i neseboret merket jeg ingenting når slangen ble ført ned. Det eneste som var litt ubehagelig var hostingen , men Tiina jobbet så fort at det hele var over på noen minutter. Det mest interessante med undersøkelsen var at de så det samme som jeg følte , enkelte innstillinger fikk strupen til å lukke seg helt.
Etter undersøkelsen var det bare for oss og spurte avgårde igjen , nå ventet de undersøkelsene jeg egentlig var her for. Først måtte jeg ta blodprøver , og jeg forberedte meg igjen på og være en nålepute. Det viste seg at sykepleieren hadde satt av en hel time til blodprøvene , men selv en time var ikke nok idag. Jeg mistet tellingen etter stikk nr 10 , både armer og bein fikk gjennomgå. Dessverre var det nytteløst i dag , ikke en eneste dråpe kom ut. Etter 65 min ga hun opp , hun ville ikke stikke meg mer sa hun. Jeg derimot hadde ingenting imot å være nålepute , jeg har blitt herdet i løpet av disse årene.
Vi ble likevel enige om og prøve igjen etter neste undersøkelse , og det var nettopp denne undersøkelsen som jeg hadde gruet meg veldig til. Lungelegen var nemlig neste stopp , nå skulle lungene testes. Selve prøvene er det ingenting å si på , det var resultatet jeg var spent på. Først ble blodgassen målt , og jeg må innrømme at jeg ba en stille bønn når sykepleieren gikk for å lese av resultatet. Når hun kom inn etter et laaangt minutt og sa at prøven var fin kjente jeg hvordan skuldrene slapp taket , nå var det bare å komme seg igjennom resten av pusteprøvene.
Aldri har jeg vært mer lettet enn idag , for alle prøvene var like fine som forrige gang. Lungelegen var fornøyd og det samme var jeg , jeg kunne igjen konstantere at jeg fortsatt er stabil. Bak munnbindet slkjulte det seg et stort smil , hele veien inn til nevrologen lo jeg litt for meg selv. For både lungelegen og nevrologen blir like forbauset på hver kontroll , og idag fikk jeg igjen høre det når jeg kom inn til nevrologen.
” Er det mulig?” var det første han sa når jeg meddelte at alt var fint , igjen konstanterte de med at jeg er laget av noe spesielt. Det er nemlig to år siden jeg lå døden nær på sykehuset , og her er jeg fortsatt enda sterkere enn den gang. Etter 6 timer kunne vi dra hjem igjen , og nå sitter jeg her helt kaputt. Men selv om jeg er gåen så har jeg aldri vært lykkeligere , ukrutt forgår tydeligvis ikke så lett. Tusen takk for alle fine meldinger det siste døgnet , deres gode tanker kom godt med idag….
Der kom det igjen , det lille øyeblikket jeg lever for. Jeg kan føle hvordan det fyller meg , sprer seg rundt som små sommerfugler. Små vingeslag bringer med seg en varme så stor , en varme som kan smelte selv det kaldeste hjerte.
Lykken er så kort men likevel så mektig , så lite men likevel så stort. Livet er langt og tungt , mange prøvelser møter vi på vår vei. Men selv når det er mørkt kommer de , lyden av lykke er bestandig nær. Nærmere enn du tror , og noen ganger ligger den bare der og venter på deg. Venter på at du skal gripe den , venter på at du skal se.
Du har kanskje hørt den idag , var det noen som lo? Eller kanskje har du sett den , hun som smilte så stort. Kanskje sanset du den , var det lukten av vår? Eller kanskje du lyttet til den , lærka som sang en vakker melodi.
Hver dag prøver jeg så hardt , prøver å finne lykken i de nære ting. Lyden av barnelatter tidlig en morgen , eller lyden av ugla som våkner til liv i mørket. Smaken av den siste sjokolade biten som smelter på tunga , gitt av små barnehender bare til meg. Lykken er overalt , du må bare se den.
En ny dag er nettopp begynt , dagens første lysstråler skinner på deg. Kanskje du er sliten , kanskje er du lei. Men en ting kan jeg love deg , de kommer i dag også. De små øyeblikk som gjør livet verdt å leve , kanskje har de allerede kommet. Så når du sitter der nå med dagens første kaffekopp så er den nær , ta en slurk og føl på lykken over at du har fått enda en ny dag i gave…
Vi ble sittende altfor lenge oppe i går , og som vanlig var det jeg som fikk skylden for nettopp det. “Ka i svarte hæl#ete , e klokka 02.00??” gaulet gubben når filmen HAN begynte å se på var ferdig , og like etter kom en velkjent setning som sa alt. “Har du røkt sokkane dine?” Jeg var egentlig klar for å legge meg etter påskekrimmen var ferdig , men så begynte det selvfølgelig en thriller på Tv2 som fanget oppmerksomheten til oss begge. Det var under filmen jeg la merke til det , hvite snøfnugg kom dalende ned fra oven.
Når vi omsider gikk for å legge oss hadde bakken allerede blitt dekket , og jeg måtte sende gubben ut for å redde påskeliljene mine igjen. Snøen hadde for alvor lagt seg i dag når jeg våknet , og solen fra en skyfri himmel ga oss skikkelig påskestemning på denne siste påskedagen. Men jeg må innrømme at jeg sukket litt for meg selv inne i senga når jeg så at vinteren var kommet tilbake , og det samme gjorde faktisk en liten gutt også. Jeg var litt spent på hvordan natta hans hadde vært , for han overnattet på rommet til storesøster i natt. En dobbeltseng ble plutselig i minste laget for min datter , for det var ikke bare lillebror som hadde bestemt seg for og overnatte. En liten pelskledd tass ville også være med , det ble plutselig veldig folksomt inne på et soverom.
Jeg våknet ikke før 08.45 i dag , og da sto gubben også opp. Jeg ble liggende og dra meg mens gubben gikk ut med en liten tass , og av lydene utenfor vinduet mitt skjønte jeg at det var en til som ikke var særlig fornøyd med at vinteren var tilbake. Gubben fikk store problemer med å få en liten tass med seg , han skulle nemlig ikke bli kald på potene sine. Jeg tror jeg må kjøpe noen potesokker til neste vinter , så får vi håpe at dette er det siste snøfallet på en stund. En liten gutt for også tidlig ut i dag , han gledet seg til å kunne leke med nabobarna igjen.
I dag måtte jeg bare juble litt for meg selv , for i dag gjorde gubben noe jeg har mast om i over tre måneder nå. Julelysene i flaggstangen har nemlig hengt oppe helt til nå , det eneste gubben hadde gjort var å trekke ut kontakten så de ikke lyste lenger. Men i dag måtte gubben ta de ned før de ble ødelagt , for vinden hadde rosket en av lyslenken opp av bakken. Så at julen varer helt til påske er igjen blitt bevist , ting tar litt tid med en finnmarking i hus. Nå sitter jeg her og lurer på om jeg må vente like lenge på å få gangen ferdigstilt , kanskje vi kommer i mål til sommeren engang.
I morgen blir det en lang dag for meg , jeg har prøvd å la være og tenke på det i påsken. Det er nemlig kontroll på sykehuset i morgen , og siden jeg er med i studie med den nye medisinen så tar det noen timer der oppe. I tillegg har jeg sagt ja til en annen undersøkelse , jeg skal igjen få en slange ned i strupen. Jeg er nemlig med i et annet forsøk der de ser på hvordan strupen til ALS syke reagerer når vi bruker Bipap og hostemaskin. Jeg har allerede vært igjennom denne undersøkelsen med Bipap maskinen , og i morgen er det hostemaskinen som skal måles.
Som alltid gruer jeg meg til kontrollen , men selve kontrollen har fått mer mening etter at jeg fikk være med i disse studiene. Det viktigste for meg er selvfølgelig lungetestene , så lenge de er stabile så feirer jeg. Så kryss gjerne fingrene for meg i morgen , jeg tar imot alle gode tanker. Det er som lungelegen sa sist , det er et mirakel at jeg fortsatt kan sitte her og smile etter den lungebetennelsen for to vintre siden , men jeg vil gjerne oppleve mange vintre til….
PS : To av vinnerne har kontaktet meg , men jeg trenger adressen til den siste vinneren også , Anita Ringstad må sende meg adressen sin til [email protected] slik at jeg kan få sendt premiene…
Herlighet for en jobb det ble i går , for den trekningen jeg egentlig hadde tenkt å foreta ble helt umulig og utføre.
For jeg hadde egentlig tenkt å skrive ned alle navnene på de som hadde riktig svar , og deretter samle alle navnene i en bolle som vi kunne trekke fra.
Men da satte gubben foten ned , for verken han eller min datter hadde tenkt å sitte hele natta med dette.
Derfor valgte vi en litt enklere variant , jeg fikk bind for øynene og min datter scrollet over alle svarene til jeg sa stopp.
Så nå har jeg trukket tre vinnere , og det tror jeg spesielt gubben er glad for.
En vinner for hver gåte , men til neste år tror jeg at jeg må få tak i en sponsor slik at jeg kan dele ut flere premier.
Men nå får vi konsentrere oss om årets vinnere , jeg er jo ikke garantert en påske til for å si det sånn.
Så under finner dere både løsninger og vinnerne , tusen takk til alle som har deltatt , for jeg muligheten igjen må jeg nok finne noen litt vanskeligere krimgåter…
Løsningen er…
Krimgåte nr 1 testamentkrøll : Her tror jeg alle hadde riktig , løsningen var selvfølgelig datoen , det er nemlig bare 30 dager i Juni.
Vinneren på denne gåten er Anita Ringstad, Gratulerer!!!
Krimgåte nr 2 fotball drapet : Som de dyktige etterforskerne dere er så tok dere denne også , mordvåpenet var selvfølgelig en istapp og årsaken til at den var forsvunnet var at den hadde smeltet under varmelampa.
Vinneren på denne gåten er Tone Øye , Gratulerer!!
Krimgåte nr 3 bildrapet ble tydeligvis den mest vanskelige i år , men til slutt var det noen som også knekte denne. Løsningen var altså at bilen hadde tak som var nedfelt , og at han blitt skutt bakfra.
Vinneren her er Aud Marit Jansson Aasheim , Gratulerer!!
For at jeg skal kunne sende premiene trenger jeg adressen til dere som har vunnet , fint om dere kan sende meg opplysningene på min private mail adresse som er : [email protected]
Tusen takk til alle som har deltatt , jeg gleder meg allerede til neste år 🐣
Gud hvor godt jeg har sovet i natt , ikke en eneste gang har jeg vært våken. Jeg fikk sjokk når jeg våknet og så på klokken , 07.40 viste viserne på klokken. Bipapen var fortsatt på , noe jeg var veldig glad for. Tanken på at jeg måtte vekke gubben tidlig for å få av meg masken var ikke særlig fristende , det har ikke blitt så mye søvn på han heller på turen. Vi har dessverre ikke nattevakter i påsken , så da må gubben tre inn som vanlig. Heldigvis har natta vært god , vi trengte litt søvn begge to.
Etter at gubben hadde tatt av meg masken sovnet jeg igjen , og i senga ble jeg liggende til klokken ble 11. Hadde det ikke vært for at jeg måtte på toalettet så hadde jeg sikkert lagt der enda , senga mi føltes plutselig ut som en himmelseng. Men jeg fant trøst i tanken på at jeg ikke trengte tilbringe dagen i rullestolen , godstolen sto og ventet på meg idag. Jeg skjønner ikke hvordan andre ALS syke klarer å sitte i rullestolen hver eneste dag , jeg klarer det ihvertfall ikke.
Det var tydeligvis ikke bare meg og min mann som hadde sovet godt i natt , en liten gutt var nemlig full av energi idag når han sto opp. Så mye energi at jeg håpet det var finvær ute , for det eneste som kan tømme en liten gutt for krefter er mye uteaktivitet. Jeg håpet faktisk på at værmeldingen faktisk hadde rett , for snø hadde vært mye bedre enn det været jeg våknet opp til.
For ute hadde høstværet igjen tatt over , regnet plasket mot ruten og vinden ulte rundt hushjørnet. Så det var bare å belage seg på nok en innedag , vi har ikke akkurat vært heldig med påskeværet i år. Heldigvis var en liten gutt veldig glad for å komme hjem til sine egne leker , og han trives godt i sitt eget selskap. Dessuten har han en liten firbeint venn som han kan leke med , og det har vært en fryd og se på de to idag. Hele sofaen ble bygd om til en hule til en liten tass , en liten arkitekt var veldig fornøyd med arbeidet sitt.
Koser seg i den nye hula si
Gubben slo på stortromma og lagde skinkestek til middag idag , det tok ikke lang tid før en deilig duft begynte å spre seg rundt i huset. Det ble tydelig at energien var tilbake hos gubben , for det er en stund vi har hatt en så god middag. På tross av været så har dette vært en god dag , vi har bare slappet og kost oss. Nå ser jeg frem til nok en kveld med påskekrim på TVen , det er nemlig høydepunktet for meg i påsken. Men før jeg kan sette meg ned og nyte roen fremfor TVen så har jeg en jobb å gjøre , aldri hadde jeg sett for meg at mine påskegåter skulle skape et så stort engasjemang. Min datter er helt svett her , det er nemlig hun som har fått i oppgave og gå igjennom alle svarene deres.
Så i kveld trekker jeg tre vinnere og legger det ut i morgendagens første innlegg , så skal jeg prøve å få sendt premiene avgårde så fort som mulig. Tusen takk til alle dere som har engasjert dere , det har vært en fryd og se alle svarene deres. Nyt resten av denne påske søndagen , og tenk på at vi har enda en fridag og se frem til…
På veien hjem i går følte jeg plutselig at jeg var i en ekte påskekrim , for i baksetet satt min far og fortalte historier fra hans tid. Jeg visste at vi hadde slektninger fra Værlandet , noen bor der fortsatt. Men det jeg ikke visste var at min far hadde hatt mange jobbreiser til denne øya i sin tid , han jobbet nemlig mange år i Televerket som det het før i tiden. Min far er en fortellerkunstner av de sjeldne , og det gjelder både skriftlig og muntlig. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å høre på han fortelle historier fra hans oppvekst , historier som har fått meg til å gapskratte og felle en tåre. I går kom en slik historie , men akkurat denne historien ga meg frysninger på ryggen.
Min far fortalte at han var lommekjent på disse traktene , og at det slettes ikke var min første gang på denne øya. Jeg hadde ofte vært med han på jobb som liten jente , noe som var veldig overraskende for meg og høre. Jo jeg husket at jeg hadde vært med han på jobb i Televerket , det var jo høydepunktet for en liten jente. Men akkurat dette stedet husket jeg ikke , jeg var vel for liten vil jeg tro. Men nå er det ikke dette historien handler om , det viste seg nemlig at en bestemt hendelse hadde satt dype spor.
På et så lite sted skulle man nesten tro at man var trygg for det meste , i hvertfall grov kriminalitet. Når vi tok ferga fra Værlandet i går så kom vi i land på et sted som heter Fure , og på dette lille stedet skjedde det en hendelse som skulle prege historie bøkene. Det var i 1986 at et ektepar drept her , og det var mannen i nabohuset som viste seg og være morderen. Min far sin historie hadde noen avvik fra det lille jeg fant på nettet , men til gjengjeld fortalte min far flere detaljer rundt denne spesielle hendelsen enn hva jeg fant på internett.
Hva som var motivet for drapene vet jeg ikke , det er det vel bare morderen selv som kan svare på. Men hvis det min far fortalte så var mannen kun i tredve årene når han ble drapsmann , og det var ikke hvilken som helst etterforsker som løste saken til slutt. For når dette ekteparet plutselig forsvant over natta mistenkte politiet at det lå noe kriminelt bak , og en velkjent etterforsker ble kalt inn for å se på saken. Etterforsker Ola Thune var den som fikk saken , han hadde allerede rukket og opparbeide seg et rykte som en svært listig etterforsker.
Det gikk tydeligvis ikke lang tid før Thune rettet oppmerksomheten mot denne naboen , det var noe som ikke stemte der. Derfor tilbrakte etterforskeren mye tid med og rundt denne mannen , alle spor så langt pekte den veien. Det gikk en måned før saken ble løst , og ifølge min far var det hunden til morderen som felte han til slutt. Det viste seg at han hadde tatt livet av ekteparet med en hammer , og deretter hadde han rodd likene ut på Vitnesfjorden og dumpet de på fjordens dypeste punkt.
Mannen tilsto til slutt , og ved hjelp av miniubåter som var en relativ ny teknologi på den tiden ble likene funnet helt nede på 350 meter. Men det var slutten på historien som ga meg frysninger på ryggen , for det viste seg at drapsmannen aldri ble dømt til fengselsstraff. Han ble vurdert som uskikka til å sone i fengsel og ga han heller en sikringsdom i stedet , og ifølge min far bor han på stedet enda. Så når vi kjørte i land på Fure så kjente jeg på det , jeg var blitt fanget i en ekte påskekrim…
Jeg var så gåen i går kveld at jeg sovnet med en gang hode traff puta , og det til tross for at jeg ikke lå særlig godt. Kroppen min er blitt avhengig av en regulerbar seng , spesielt beina må heves for at jeg skal få ro i kroppen. Det ble likevel noen timer på øyet , så jeg var litt mer uthvilt når jeg våknet i dag. Akkurat det kom godt med i dag , for i dag sto hjemreisen for tur. Klokken 08.00 var det bare å komme seg opp , for da kjente jeg at ryggen min hadde fått nok. Dessuten trengte vi noen timer på oss for å rydde ut , utsjekk tidspunktene er det eneste minuset med å bo på hotell /leilighet.
Vi tok ferga som gikk 12.45 fra Værlandet , det passet bra med utsjekk tidspunktet også. Dessuten ville vi være hjemme i normal tid om vi kom oss avgårde litt tidlig , det er alltid godt å kunne få litt av kvelden med seg etter å ha vært borte. Er det ikke rart at hjemturen alltid går mye fortere enn tilturen? Godt var egentlig det , for når vi nærmet oss den andre ferga begynte det å skje rare ting med gubben.
Ufrivillige rykninger og unormale ansiktsgrimaser gjorde meg plutselig bekymret der et øyeblikk , hadde gubben fått slag bak rattet eller noe? Når han i tillegg begynte og synge stille for seg selv tenkte jeg mitt , det var en stund der hvor jeg fulgte mer med på gubben enn noe annet. Han oppdaget plutselig at jeg nistirret på han , og da kunne han berolige meg med at han bare var litt trøtt. Ikke at jeg ble så særlig beroliget av den grunn , for aldri hadde jeg sett maken til grimaser.
Dette bildet hang i leiligheten vi leide , jeg syns det var råtøft!
Men jeg hadde mine egne problemer og tenke på , problemer som egentlig begynte allerede i går. Smerter i kroppen er noe jeg er vel vant med , det er også en grunn til at jeg står fast på smerteplaster. Et smerteplaster som skal byttes hver femte dag , men som dessverre ble glemt den dagen vi dro. Når hjemmesykepleien ringte etter at vi hadde dratt og fortalte at hun hadde glemt å bytte plaster på meg den morgenen ble jeg litt fortvilet , for jeg visste hvordan det ville utarte seg. Så når smertene begynte å eskalere i går morges så var det bare og bite tennene sammen , og håpe på at det ikke ville bli noe verre til vi kom hjem.
Du kan tro det var deilig og komme hjem til godstolen igjen , rullestolen er ikke akkurat behagelig og sitte i over lengre perioder. Det var også helt herlig og se hvor mye påskeliljene mine hadde vokst siden vi dro , en dag med sol i Bergen har nok gjort underverker. Derfor ble jeg igjen fortvilet når jeg så det var meldt snø i morgen , nå får kong vinter snart gå og legge seg for godt.
Jeg må innrømme at jeg har vært veldig spent i dag , spent på om dere tok denne siste påske krimmen min like fort. Det gjorde dere ikke , faktisk er det ingen som enda har løst den. Jeg visste den ville være vanskelig , men jeg trodde kanskje at noen av dere hadde hørt den før. Men siden jeg gjerne vil ha en vinner på denne også så skal jeg gi dere et hint , dere må fokusere på bilen , hvis alle vinduer er igjen og dørene låst hva da? Den er en så logisk løsning at dere rett og slett ikke tenker på det , men jeg regner med at noen tar den i løpet av kvelden. Endelig satte jeg dere litt fast , så nå har dere noe og bryne dere på ikveld , lykke til…
PS : Nå så jeg at noen hadde løst den , så flott 🐣👏
