Jeg kjente det i går, hvor forferdelig sliten jeg egentlig er.
De siste ukene har gått mer inn på meg enn jeg trodde, og i går gikk all luften ut av meg.
Jeg fikk et lite avbrekk på lørdagen, men når vi nærmet oss hjem kjente jeg hvordan klumpen i magen gradvis vokste seg større.
For første gang på lenge gruet jeg meg til å komme hjem, alt jeg ville var å snu bilen rundt og bare fortsette å kjøre.
Synet av et lite brunt hus fikk alle bekymringer til å vende tilbake, bekymringer for en uviss fremtid. Noen ganger er det ikke like enkelt å leve i nuet, når man stadig møter motstand legger det seg en skygge over alt annet.
Enkelte ganger tenker jeg at det er bedre om jeg forlater skuta mens jeg enda kan, finner meg et annet sted og bo.
Gudene skal vite at vi har hatt den praten mange ganger, og i går kom temaet opp igjen.
Jeg er nemlig ikke den eneste som gruer seg for fremtiden, hele familien går på nåler nå i påvente av hva som vil skje fremover.
Det verste er den følelsen man til stadighet får, skyldfølelsen som stadig vender tilbake.
En skyldfølelse som jeg ikke kan styre, den følelsen vil forfølge med meg til det siste.
For når jeg ser bekymringen i mine kjære sine øyne forsvinner fornuften, og alt jeg blir sittende igjen med er en tanke om at jeg ikke har gjort nok…
Vivian, dine kjæres bekymring for fremtiden vil være der uansett hvor du bor.
Hvis du ikke er der sammen med dem vil jeg tro de vil bekymre seg enda mer. For de kan ikke bare kaste et blikk på deg for å konstantere at alt er som det pleier.
Du er en viktig del av familien din, og de trenger deg like mye som du trenger dem
Takk Brit.
Enig med Kjerringtanker. Din familie vil være bekymret uansett hvor du bor,og det vil være vanskeligere for både deg og dem om dere bodde fra hverandre. Dere trenger hverandre hele tiden
Dere har begge rett, samtidig tror jeg avstand kan gjøre sorgen lettere på et vis enkelte ganger
Det vil ikke være noe lettere for de hjemme om du bodde ett annet sted. Da ville de vært bekymret for hvordan du hadde det og tenkt på det. Nå så er du der og de vet hvordan du har det. Dere trenger hverandre og tenk på lille gutt han får ha mamma hos seg det tror jeg også er viktig for han at han har deg der trygt og godt med mamma. Så dere må være der for hverandre. Klem
Vi har snakket mye om dette Solveig , og sammen tok vi valget om at jeg skulle bo hjemme. Men noen ganger kjenner jeg på at de burde få slippe , det gjør vondt å se hvor vondt de har det.
Stort hjerte fra meg. Dette er ikke lett, men jeg tror dere alltid vil bo sammen <3
Det er ihvertfall planen , så får vi se hvordan det blir i fremtiden
Sender en stor klem
Får så vondt av å lese, men samtidig så glad for at du skriver om slikt 
Det kan ikke være lett i det hele tatt.
Tusen takk kjære deg