Jeg lå i sengen i går kveld og følte på en takknemlighet så stor, tanken på at jeg enda et år får oppleve adventstiden sammen med mine fylte meg med en enorm glede. Livet er ingen selvfølge for meg lenger, og jeg vet at jeg lever på lånt tid. Jeg vet av erfaring hvor fort ting kan snu, en liten infeksjon og alt kan plutselig være over. Det var det som skjedde på denne tiden i 2019, og plutselig var det usikkert om jeg ville overleve julen.
En liten forkjølelse utviklet seg til å bli en kamp mellom liv og død, i over en måned lå jeg på sykehuset og kjempet mot dobbeltsidig lungebetennelse. Den hendelsen har satt dype spor i meg, jeg har enda traumer fra den innleggelsen. Heldigvis klarte jeg å kjempe meg tilbake uten varige men, og takket være den fantastiske jobben til helsepersonellet kunne jeg igjen reise hjem og feire jul sammen med mine.
Etter den innleggelsen har jeg fått en enda større forkjærlighet for denne adventstiden, og hver eneste gang høytiden nærmer seg blir jeg fylt med en enorm takknemlighet. Etter ni år med denne sykdommen så vet jeg at det er ikke sikkert jeg får oppleve så mange flere høytider, derfor setter jeg ekstra stor pris på alle jeg har fått så langt. I morgen er det 1 desember, og det er da magien begynner.
Jeg er så glad for at jeg fortsatt har en liten gutt i huset, det er noe spesielt med adventstiden når man har små barn. Jeg elsker denne tiden, elsker å finne på magiske ting for en liten gutt. Gavekalenderen er klargjort, og rampenissen sitter og venter på å gjøre nye sprell. De siste ukene har jeg organisert pynting av hus, bestilt en haug med julegaver, sendt gaver, handlet inn til kalender gaver, og pyntet litt ute.
Det er på denne tiden jeg virkelig får utfordre meg selv, og det er på denne tiden jeg virkelig kan bidra. Gubben slipper billig unna hvert år, men jeg vet at når jeg en dag går bort så vil han føre mine tradisjoner videre. Men så lenge jeg lever gjør jeg alt jeg kan for å frigjøre mine kjære, og så lenge jeg klarer og har krefter så skal jeg fortsette med å organisere jul i huset.
Jeg er så takknemlig for at jeg fremdeles klarer å organisere hus og hjem, og for at jeg nå ser ut til å kunne feire min niende jul sammen med mine. Tenk at jeg har fått ni år på tross av tre små bokstaver, det er et lite mirakel i seg selv. Men det jeg er mest takknemlig for er at jeg holder meg i så god form som jeg gjør, jeg er ikke avhengig av de store hjelpemidlene enda. I morgen forventer jeg å høre små raske føtter i trappa, og da vet jeg at advokaten magi er i gang…
Ja denne desembertiden er magisk – og spesielt med små barn i hus <3 klems