Her sitter jeg på Gardermoen og aner fred og ingen fare. Jeg hadde nettopp pratet med min datter under en kjærkommen pause. For etter flere intense timer med foredrag kjente jeg at jeg bare måtte strekke meg ut i senga en liten stund. Alt var bra hjemme, min datter klaget som vanlig over brødrenes lite vilje til å gjøre husarbeid, alt som normalt med andre ord.
Min datter fortalte at hun hadde planer om å kjøre ut på mopeden for å handle litt, hun hadde nemlig fått ansvaret for økonomien denne helgen. Vi kom oss opp av senga for å forsette dagen med flere spennende foredrag,og var nettopp kommet inn i konferanserommet da jeg hørte telefonen ringte.
Min kjære datter var tydelig oppskaket og redd, hun var helt ute av seg. Hun hadde nemlig nesten blitt påkjørt i lyskrysset der vi bor av en billist som kjørte på rødt lys. Jeg kjente hvordan jeg ble helt matt, jeg hadde jo nettopp pratet med henne, og nå satt hun der helt i fra seg uten at jeg kunne gjøre noe. Der fikk jeg den vekkeren igjen, over hvor fort ting kan snu, men denne gangen var det en av mine kjæreste som hadde følt det på kroppen.
Så ble jeg forbanna, en ting er å kødde til mitt liv, en helt annen ting er å kødde med mine barn! Hadde jeg vært i det lyskrysset og sett hendelsen så hadde jeg ikke nølt med å kjøre etter den idioten. Snakk om å skremme livskiten ut av en 16 år gammel jente, du burde skamme deg!!
Deretter kommer fortvilelsen. Jeg ble fortvilet over at jeg var så langt borte, flere mil hindret meg fra å kunne stille opp. For en ting er å snakke over telefon, men det er ikke det samme som å ha henne fremfor meg. Hadde jeg kunne sett henne inn i øynene så hadde jeg lettere sett hvordan det virkelig gikk. Men hun forsikret meg om at det gikk etter forholdene bra, og at hun helt sikkert ville komme seg over denne hendelsen også.
Her sitter jeg på ALS seminar og vet så alt for godt hvor skjørt livet er for oss alle, ingen av oss blir spart for verken sykdom eller ulykker, alle kan bli rammet. Så i dag lørdag den 05.10.19 vil jeg oppfordre dere alle til å ta vare på hverandre, for du vet aldri når det er for sent…
