Jeg hadde mest lyst til å skrike ut i går kveld, for igjen hadde en følelse av utilstrekkelighet krøpet under huden på meg. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å bidra med det lille jeg kan, men uansett hvor mye jeg prøver så er det enkelte ting som er umulig for meg å gjøre lenger. Jeg merker det spesielt godt på denne tiden, frustrasjonen over å ikke kunne ordne ting selv til jul fyller meg hvert eneste år.
Jeg er selvfølgelig takknemlig for at jeg har hjelp slik at jeg kan bo hjemme med mine, og assistentene gjør en fantastisk jobb for meg hver eneste dag. Men jeg skulle så gjerne gjort ting selv, for det beste jeg visste om når jeg var frisk var å kunne ordne til jul. Jeg sitter fastlåst i en stol og ser på at stjerna i vinduet stadig vrir seg mot høyre, jeg vet hva som må gjøres for å ordne det men jeg klarer ikke vise det.
Det er slike ting som er umulig for meg å forklare, og det er det som gjør det så frustrerende. For jeg vet jo hva som skal til men jeg får ikke vist det, tre små bokstaver har virkelig gjort det umulig for meg. “Jeg husker hvordan du var kjære” sa min mann til meg i går, og med ett så jeg lengselen vende tilbake i øynene hans.
“Du var så fin der du løp rundt i huset og kommanderte meg rundt” sa han med et smil rundt munnen, og plutselig var det som om alle minnene fra min siste jul som frisk flommende tilbake. Minner jeg har prøvd å fortrenge vendte tilbake med full kraft, og jeg kjente hvordan bildene jeg hadde glemt plutselig våknet til liv igjen.
En liten setning fra min mann vekket fortiden til liv igjen, og nå satt vi sammen og kjente på den samme lengselen. En liten blank tåre dukket brått opp i øyekroken min, men før den rakk å trille hadde to kjærlige fingre tørket den bort. To kjærlige øyne møtte mine øyne, og med ett forsvant frustrasjonen jeg hadde kjent på like før. Igjen fikk jeg en påminnelse om at så lenge kjærligheten lever blir alt annet bagateller, og igjen kjente jeg på en takknemlighet over at jeg enda et år får oppleve enda en jul sammen med mine…
Så nydelig du var! ❤️ Forstår frustrasjonen din, men er så glad for at du og mannen din har en så sterk kjærlighet til hverandre ❤️
Han var jammen meg heldig med dama han valgte, selv om dere har opplevd mye motgang ❤️💔
Et nydelig bilde av deg – og så godt dere har dette å se tilbake på sammen. De gode tidene som nå deles <3 Kjærligheten 🙂 klem
<3 <3