Det ser så uanstrengt ut der hun går fremfor meg. I hvite joggesko rusler hun gatelangs. Føttene går av seg selv, hun tenker ikke over det. Nesten lydløst flytter hun seg sakte fremover, hun ser så rolig ut der hun går, det ser så enkelt ut. Der går hun i egne tanker mens hun vandrer videre frem mot sitt endelig mål. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for bak henne kommer jeg, og jeg kan ikke gå…
Det ser så uanstrengt ut der han kommer løpende. Med hodet hevet og brystkassen stram beveger han seg raskt forbi de andre menneskene som er tilstede. Jeg ser hvordan pusten går kontrollert for hvert skritt, hvordan han styrer pusten for å komme seg raskere fremover. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for mine lunger er i ferd med å gi opp…
Det ser så uanstrengt ut der de beveger seg på dansegulvet. Tett omslynget i hverandre glir de over gulvet i takt med musikken. Jeg ser hvordan han holder henne stødig med sine trygge hender, mens hun strekker sin kropp ut i vakre linjer. Som to svaner beveger de seg rundt på gulvet. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for jeg må ha hjelp til å stå…
Det ser så uanstrengt ut der hun står med åpne armer. Hun bøyer seg ned og gjør seg klar til å ta imot det kjæreste hun har. Gjensynsgleden er til å ta og føle på, barnet løper inn i en mors trygge armer. Jeg ser hvordan hun holder han tett inntil seg mens de svinger seg rundt sammen. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for mine armer virker ikke lenger…
Det ser så uanstrengt ut der han står og brøler på sidelinjen. Med sin sterke og robuste stemme heier han sin datter fremover på fotballbanen. Gjennom sin stemme gir han henne selvtillit og mot til å prøve. Jeg ser hvordan hun sluker til seg alle hans støttende ord før hun setter ballen i mål. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for min stemme er blitt for svak…
Det ser så uanstrengt ut der hun står fremfor speilet og gjør seg klar en for en ny dag. Jeg ser hvordan hun lett legger sminken i sitt unge ansikt, hvordan hun med stødig hånd børster sitt lange hår. Etter en stund blir hun fornøyd, en rask titt i speilet før hun løper ut ytterdøren. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for jeg måtte bli stelt på badet i dag.
Jeg savner disse tingene hver eneste dag, de små tingene som dere tar som en selvfølge er blitt umulig for meg. Mens dere går på badet hver morgen for å gjøre dere klar til en ny dag ligger jeg i sengen og venter på hjelp. Hver morgen skulle jeg ønske jeg hadde bare en halvtime i deres sko, for da kunne jeg holdt mine barn tett inntil meg en siste gang…
Svært lite jeg tar som en selvfølge her i livet.. men jeg leser dine ord 🐰
💖💖
Det er noen år siden at tok ting som en selvfølge og eg skjønner deg Vivian <3 Men det er likevel godt å se de unge ta ting som en selvfølge for det er vondt å ha opplevd det å være en hårsbredd i fra…Gla`i deg Vivian og eg håper eg snart svipper en tur til Bergen igjen 🙂
💖Glad i deg og fine du💖
Tårene trillet da jeg leste dette. ❤️
Takk for at du minner oss om det.
Stor klem til deg
Tusen takk Hannah, og takk for at du tok deg tid til å skrive til meg, det betyr mye for meg å vite at mine ord når ut 💖
Kjære flotte Vivian. 🥰 Du skriver så vakkert om det vonde. For friske er det nok vanlig å ta god helse for gitt. For alle oss andre, derimot….. Jeg leser din blogg med stor beundring for deg og det du forteller om livet ditt. Som kronisk smertepasient kjenner jeg meg godt igjen i noe av det du skriver om. Og så må jeg tilstå at jeg ler så det nesten går gæli når du skriver om gubbens sprell og påfunn. 😂Din evne til å ha humor oppi det vonde er beundringsverdig og sikkert nødvendig. Takk for at du orker å skrive blogginnlegg. Din blogg burde være pensum for helsepersonell. Gode tanker til deg og din familie fra Birgitte
Ååå tusen takk Birgitte for så mange fine ord, jeg ble helt rørt her jeg sitter 💖💖 Tusen takk for at du leser det jeg skriver, du aner ikke hvor mye det betyr for meg 💖
Det er nok lett å ta ting som en selvfølge … Takk for at du minner oss på hvor heldige vi er! ❤️
Takk til deg som leser mine ord 💖
Jeg blir helt rørt av det du skriver.Noe av det vanskeligste må være å ikke kunne gi sine barn en god klem eller holde rundt de.Etter å ha fulgt bloggen din over en lang periode har jeg ihvertfall skjønt at du er en strålende mamma som gjør alt du kan for dine barn.Du har og en utrolig evne når det gjelder å formidle.
Ja det er tortur Vibeke, og jeg kjenner på det savnet hver dag 💖Tusen takk for fine ord 💖
❤️
❤️❤️❤️