Dagen begynte dårlig på fredag, jeg våknet opp med en mørbanket kropp og følte meg regelrett uvel. Det eneste jeg tenkte når jeg våknet var “typisk”, selvfølgelig skulle jeg bli dårlig på den aller siste dagen av året.
Vi hadde avtalt at nyttårsaften skulle feires hos mine foreldre i år, to av brødrene mine med familie skulle også komme. Men det var like før jeg avlyste når jeg sto opp, hadde ikke gubben bedt meg vente så hadde det ikke blitt noen feiring.
Heldigvis ble jeg ikke verre utover dagen, og tanken på pinnekjøtt til middag vant til slutt. Med en vond rygg og utrolig kropp satte vi avgårde, og jeg må innrømme at jeg lengtet tilbake til godstolen der en stund.
Det var sikkert derfor jeg var så følelsesladet, for når kroppen ikke spiller på lag så sitter tårene også løst.
Vi ankom til stormende jubel og god stemning, alle så frem til et nytt år.
En liten gutt fikk selskap av sine søskenbarn, og med tre jevngamle barn ble det fullt liv i stua til mine foreldre. Men til tross for at huset var fullt av folk og jeg var omringet av mine kjære så følte jeg meg utenfor, og jo mer liv det ble jo mer følte jeg meg malplassert.
Med så mye lyd rundt meg var det umulig for meg å føre en samtale, mens alle andre satt og pratet ble jeg sittende fremfor TVen.
Det er nok det verste med denne sykdommen, at stemmen forsvinner.
Hadde jeg nå enda hatt den så ville tilværelsen med denne sykdommen vært så mye enklere, men med mye lyd rundt meg så blir jeg bare sittende i et hjørne.
Det ga meg mye glede å se hvordan barna koste seg, tre små var både høyt og lavt.
Frydefulle skrik hver gang de hørte et smell fylte stuen, og med poser fulle av godteri var det ingen problem å holde de våken til midnatt. En julebukk runde hadde bært frukter, vi trenger ikke kjøpe inn lørdagsgodt med det første.
Både gubben og min lillebror hadde kjøpt fyrverkeri, så når det nærmet seg så var det bare å komme seg ut.
Det rare var at jo mer fyrverkeri som åpenbarte seg på himmelen jo tommere følte jeg meg, all luften gikk ut av meg der jeg satt.
For første gang denne julen følte jeg meg bare nummen, et nytt år lå fremfor meg og alt jeg klarte å tenke på var hvilke nye kamper som ventet meg der fremme.
På en måte følte jeg meg ferdig, min jobb var gjort. For alt jeg så rundt meg var en familie som hadde fått en styrke, og det siste jeg tenkte under en fargesprakende himmel var at når min reise er over så vil de klare seg fint.
Men på tross av alt ble det en fin kveld, og jeg er glad for at formen min bedret seg.
Resten av helgen har vært rolig, jeg og gubben har stort sett sløvet på sofaen.
En liten gutt derimot har begynt på et trehytte prosjekt sammen med nabobarna, og det er ikke fantasien det står på. Tre soverom, en Tv stue og balkong ble tegnet, men jeg tror de skal være glad hvis de får tak over hodet. Det spørs om ikke gubben må hive seg rundt etterhvert, en trehytte blir nok vårprosjektet i år…
Godt nyttår Vivian ❤️ Måtte det nye året by på opplevelser med familien og gi deg mange av de små øyeblikkene som gir så mye. Ønsker deg alt det beste. Du er virkelig en rå dame 🥰
Godt nytt år Vivian 🥰🎉🙏
Klem fra Lise
Det er vondt når man føler seg uvel så jeg er glad det bedret seg. Det er også vondt når man føler seg litt utenfor, selv om at jeg tror ikke noen lar deg være utenfor. Men en følelse er en følelse og den er det BARE du som føler i ditt tilfelle. Jeg ønsker ikke noe annet enn at DU skal få et fint år fremover uten at du behøver å kjempe de store kampene. Det fortjener du❤
Selv om jeg er frisk i forhold til deg, så kjenner jeg denne følelsen så jeg forstår hva du snakker om. Jeg har også det med tårene når jeg er tom for krefter. For en med mange følelser og for deg som lever på lånt tid, blir alt ekstra sterkt denne tiden, så det er forståelig at også kroppen fysisk, protesterer ekstra på sånne spesielle dager. Men selv om det ikke var lett for deg, så var det godt at ikke kroppen nektet deg opplevelsen. Både for deg og de rundt deg<3 Jeg sender deg alle gode tanker om gode opplevelser også dette året. En dag om gangen. <3